Katteoppdrettet som ikke ble helt som planlagt.
Alt startet men nøye planlegging av rase. En rase med god gemytt og som var litt lik den gode gamle huskatten.Vi dro på en utstilling i Drammen, og traff Poul Terp med Kinski. Han ble den som introduserte oss for somalien og abyssineren, vi var solgt. Vi fikk i hus to herlige klumper, en somali han Tanus av Iatik (viltfarget) En abysinner hun, Lostris von Terp (sorel)
Målet med disse to kattene var å få litt nytt blod inn i somali flokken. Vi valgte stam navnet Taita Mau (så hvis noen leser Wilbur Smith , så kjenner dere nok igjen navnene Tanus, Lostris og Taita)
Med godt mot satte vi i gang når Tanus og Lostris var et år, nå var det bare å vente. Matmor hadde lite erfaring med kattekull, og alt det som fulgte. Spenningen steg etter som terminen nærmet seg. Så endelig, Lostris skulle føde.Jeg ventet i spenning, men etter som natten gikk skjønte jeg at dette gikk ikke helt etter planen. Lostris hadde veer, men det kom ingen kattunger. Når morgenen endelig kom, bar det av sted til dyrlegen. Legen hadde ikke vært borte i et slikt tilfelle, og ville vente med keisersnitt. Etter flere sprøyter for å få i gang press veer og det fortsatt ikke kom noen unger ut. Valgte vi å lage et lite snitt ved fødselsåpningen. Nå skjedde det omsider noe, hun fikk en gutt og en jente. Vi kalte dem Horus og Isis (vi hadde akkurat vært i Egypt) Noen forklaring på dette tilfellet har vi ikke, en mulighet var at Lostris ikke var moden for å få kattunger, at hun holdt igjen. Lostri ble aldri noen kjempe god mor. De små variant ungene hennes måtte ha litt hjelp av varmeteppe, og Lostris måtte få mye kos får å ligge stille når hun ga mat.
Som fortalt hadde jeg som marmor lite erfaring med katter, i alle fall kattunger. Så når ungene mine ble leverings klare ble Horus kjørt til mine foreldre og Isis ble igjen hjemme. På denne tid hadde vår egen menneske flokk økt med en, og vi trang mer plass. Det ble hus, med skogen som nærmeste nabo. Det gikk vel som det måtte gå. Lostri, Tanus og Isis ble utekatter, til stor glede. I alle fall for Tanus. Tanus var to år og med masse hormoner i blodet. Han ble gatas skrekk, der han føk på dame jakt. Vi skaffet oss katteluke, og kattene våre måtte gå med magnet og halsbånd.
Vi prøver oss videre, målet er en somali hun som vi kan avle på. Isis er neste man ut, hun blir paret med en stor somali, Baste. Denne gangen går det bra, Isis føder tre jenter. En sorrel variant og to viltfarget somalier. Lykken er å ha kattunger, men denne gang ei, de må jo selges. Vi beholder en viltfarget somali, lille Shu. Bastet og Sheritra blir solgt. Fy så fælt det var, så stille det ble. Tanken på å avle jevnlig, fristet ikke.
Tanus blir kastrert, vi tør ikke lenger. Han vandrer for langt, driver lenger og lenger ned mot kraftig trafikkert strøk. Lostris blir sterilisert, hun skal slippe å få flere kattunger. For nå har vi jo Shu, henne vi har ventet på og som lover godt. Men så skjer det som ikke skulle ha skjedd. Hun bli påkjørt en mørk høst kveld. Flere brudd i bekkenet og skamslått. Alt virker som om det skal gå bra. Bruddet gror fint og hun har begynt å fange mus igjen. Men så en mnd. etter påkjørselen sitter jeg og klapper henne, så rart det føles? Napper litt i pelsen, sitter igjen med en stor pels dott i neven. Både hud og røtter sittet på. Jeg prøver flere steder på ryggen, med samme resultat .Jeg får den store GRØSSEN, hva er galt? Av sted til dyrlegen. Underlig, synes nå han. Huden under er myk og fin. Shu virker heller ikke plaget. Legen kan ikke gi meg noe svar, kanskje sjokket etter ulykken gjør at hun slipper pelsen. Vi må bare vente og se. Shu mister gradvis alt av pels på korsryggen, noe i ytterkant vokser sakte ut igjen. Håpet stiger, men det er og blir varm myk hud midt oppe på ryggen. ”Strømpa Shu” løper rundt med en avdanket sokk, tred på kroppen. Ikke noe galt men muse jakten i år, tenker hun der hun slikker seg rundt munnen. Sokken blir litt plagsom, mye snø som klumper seg på maven. Men huden er så skjør, og tungen til Shu så ru. Huden har med tiden blitt sterkere og Shu slipper å fly rundt med en gammel sokk. Vi har også vendt oss til en katt uten pels.
Så vi prøver videre, et bilde blir tatt av bekkenet. Det viser at det har grodd skjeft i sammen, og hvis vi skal sette kull på henne må det bli planlagt keisersnitt. Jeg må tenke på det, det har vært mye fusterasjon og engstelse for lille pusen min. jeg vil ikke utsette henne for en fødsel foreløpig. Vi bestemmer oss for å vente et år.
Imellom tiden kunne det vært moro å få kull etter Horus. Han er prakt eksemplar av en han katt og har herlig gemytt. Et forsøk på kull ble gjort, men hun katten var ung og ble ikke gravid. Vi hadde god tid, trodde vi. Men en dag ringte min mor med store bekymringer, god gutten hadde vært borte i flere dager. Det var vinter, men mild vær. Så vi håpet han snart ville komme hjem, noe han gjorde. Horus var da veldig avmagret og noe var alvorlig galt. Det ene øye var helt sort. Jeg tar han med meg til legen med en vond klump i maven, gutten min (han føles litt min, selv om mine foreldre eier han) har det tydelig veldig vondt. Dyrlegen setter han på drypp, Horus har mye mulig ligget svimeslått i flere dager, og med ren viljestyrke kommet seg hjem. Øyet kan ikke reddes. Horus bærer nå sitt navn med rett, ” Horus den en øyde gud fra Egyptisk mytologi.” Horus ble kastrert etter dette, han er fortsatt en yppelig jeger og klarer seg utmerket med et øye. Nå trodde vi det skulle være nok uhell for en stund.
Men nei du! Vi skulle nok stifte et godt kjennskap med dyrlegen vår. Han ble dårlig igjen, kastet opp, segnet om, rett og slett veldig dårlig. Det ble tatt flere prøver og legen kunne ikke si hva som var galt. Men blodprosenten var så lav at han ville mye mulig dø i løpet av helgen. Men etter som dyrlegen kjente oss og Horus, og viste at vi ville prøve. Fikk han motgift mot rotte gift, og kortison for at de indre organene skulle få krefter til å kjempe mot det som var galt. Nå fikk vi bare krysse fingrene og se om han ville klare seg gjennom helgen. Det var nok en av de verste dagene til mine foreldre. Han var så dårlig, at han lå og skrek i armene deres. Min far har i etter tid mått inn rømme at han aldri ville trodd at han skulle bli så glad i en katt. Horus overlevde mot alle odds. Vi vet ikke hva som var galt med han, muligheten for at han kan ha slikket i seg litt frostveske fra poten er en mulighet. Men helt sikre kan vi ikke være. Horus er i dag en frisk og herlig katt, han har brukt opp noen katteliv, men vi håper å ha han i mange, mange år.
Vi har nå en enøyd katt, en pelsløs katt, en tidligere sloss kjempe og to som aldeles ikke liker å bli stengt inne i bur. Så utstillinger blir det liksom ikke noe av.
Men tror du vi gir opp! Å nei du. Vi parer Shu og Isis med samme hankatt. Isis fordi hun kanskje må bli surrogat mor for Shu sine unger. Paringen gikk greit, men denne gang ei. Isis aborterte tidlig, men Shu vokser og blir stor. En uke før tiden skjer det noe. Shu mjauer og maser når vi kommer hjem, hun blør og jeg er redd fødselen er satt i gang uten at hun får dem ut. Men Shu virker ikke så plaget og prøver å få meg med opp. Jeg følger etter, å der midt i sengen ligger to fortidlig fødte kattunger. Den ene er ikke ute av foster posen og den andre ligger og gisper etter luft. Det er ingen ting jeg kan gjøre, lungene er ikke nok utviklet. Shu fødte sine barn normalt, men fortidlig.
Jeg var nå helt ferdig med alt som het avling, trodde jeg da.
Men et år senere flytter en Dansk familie like opp i gaten der vi bor. De kontakter oss fordi de fikk høre at vi hadde somalier. De hadde selv to han somali, en kastrert og en ukastrert. Så da ble fristelsen for stor for min mann, og Shu måtte på frier føtter.
Endelig! Shu fødte tre flotte viltfargede somali unger. En jente og to gutter. Min mann var jordmor, og alt sto bra til med mor (mann) og barn når jeg kom hjem. Vi solgte alle denne gangen, men tøft var det.
Det følge mye med å ha kattene ute. Sjansen for at de vil dø tidlig, misshandling og evig bekymring, om at de er borte er alltid der. Men kattene våre har stor glede av å være ute. Det å se Lostris som holder seg mest inne, blir helt våryr når vårens første sommerfugl dukker opp. Hun er i sitt ess, den fødte akrobat.
Det å gå en tur i skogen er som å gå med fire små hunder uten bånd. Tre av kattene våre holder seg rundt i området, den fjerde vandrer lenger, men hun er nok den som ligger lengst nede på rangstigen inne og føler behov for å ha sitt eget revir ute. Jeg forstår alle som ønsker å beskytte kattene sine, og holder kattene inne eller i kattegård. Da slipper dere mye bekymring og mye mus, fugl og alt som kan dras med inn en katte luke.
Nå vet jeg at ting kan gå bra og at katter muligens har ni liv……………….
BZT