Mine år langs landeveien.

Da jeg traff hun som senere ble min kone var det slutt med sjølivet, med unntak av et par korte turer. Vi giftet oss i 1973. da fant jeg ut at jeg ville prøve å starte med noe for meg selv og det gjorde jeg. Jeg forsto raskt at jeg ikke passet på et hotellkjøkken på land, det føltes ikke fristende på meg med min rastløse natur, jeg måtte finne på noe som samtidig inneholdt reising. Jeg kjøpte meg en varebil og begynte å selge alle slags fiskeprodukter, så bar det ut på drommen, jeg fartet både på Øst og Vestlandet. Hvor mange daler og avsides bygder jeg solgte i aner jeg ikke, men det var jammen ikke få, vinter som sommer reiste jeg, turene ble som regel ikke lengre enn 8 til 10 dager så var det hjem å få inn et nytt lass med varer, var hjemme et par dager så var det ut igjen. Det kunne mang en gang være både strevsomt og ufyselig i all slags vær, men alt sett i sammenheng så var dette et liv som passet meg godt og hovedgrunnen for at jeg trivdes med dette var at jeg hadde friheten, dette er ubevisst nedarvet i oss Romanifolk. Jeg fikk også rikelig med tid til å filosofere, når jeg så nedover en dal på Østlandet, eller en fjordbygd på Vestlandet, tenkte jeg ofte på mine forfedre som lenge før meg hadde reist på disse stedene, forskjellen var bare den at dem hadde det mye hardere enn meg, jeg kunne jo bare starte bilen trå på gassen og behagelig kjøre videre, så enkelt var det på ingen måte for dem, jeg levde i høyeste grad et reisende liv disse årene, men jeg vil likevel si at jeg var en luksustater, med det mener jeg at jeg hadde det mye mer komfortabelt, satt godt og varmt i en bil, jeg slet meg ikke frem slik dem gjorde,Likevel kunne veien bli lang,Men da var det en nytelse å se på naturen, på bildet ovenfor er jeg på veg over Valleheiene på vei Østover, og ser Telemark fremfor meg. Det var ofte at jeg stanset som dette, hvis jeg så et motiv som grep meg,i slike stunder fosto jeg hvorfor mine forfedre hadde respekt for naturen, og også satte friheten meget høyt. Jeg var en ivrig fotograf dengang, prøvde å få med meg alle inntrykk som jeg syntes det var verd å forevige, og det har jeg ikke angret på, i dag sitter jeg igjen med hundrevis av fotos som jeg ser på nå og da. Bildet dere ser til venstre er fra en gård i en litenbygd øst for Kongsvinger, grunnen til at jeg i sin tid tok dette bildet var at det var en nydelig gård men også fordi folket på denne gården var mennesker som var veldig glad i fiskevarer spesiellt spekesild, dem ble mine faste kunder i lang tid, hver gang jeg kom dit husker jeg at det ble en meget god handel. Det er slike ting som dette som er moro å huske siden, og som er med på å sette en liten spiss på en ellers grå hverdag,det minner meg også om den friheten det var å reise slik å handle og prate med mennesker,dette ligger nedarvet i oss som jeg tidligere har sagt. Jeg er glad for at jeg har fått med meg dette livet, for jeg har lært meg mange ting så som menneskekunnskap ydmykhet og respekt både for naturen og andre mennesker, da går tankene igjen tilbake til mine forfedre, dem må ha vært noen enorme menneskekjennere, dem levde jo et helt liv på denne måten. Jeg må også få med at det ikke bare var fiskevarer jeg drev med, vi Romanifolk er jo meget allsidige, det var vanlig etter en handel med en bonde, at jeg så at huset for eks. skulle vært malt, jeg sa at jeg kunne male det til en billig penge, vi ble da enige om når det passet, og bestillingen skrev jeg ned, når da tiden kom utførte jeg jobben som avtalt. Når jeg tenker meg om nå, så var dette noen travle men rike år, til høyre ser dere min kamerat som alltid var med, vi var alltid to mann på disse turene da det ble mye kjøring og handel, derfor byttet vi om dette.på bildet er det handel på Skiens torgog jeg er fotografen. Dette levde jeg av i ca. fem år og jeg levde godt av det, men siden min kone disse årene hadde fast arbeid ble det lite vi så hverandre. Både min kone og jeg mente da at det var bedre om jeg kunne få et fast arbeid som jeg kunne tenke meg å trives i. Jeg prøvde noen jobber men ble lei etter etpar måneder, men så tok jeg meg arbeid i vaktbransjen, dette var helt tilfeldig, det skulle imidlertid vise seg at jeg trivdes meget godt i det arbeidet, jeg har laget en side om mitt arbeid i denne bransjen, så om du har interesse av det kan du linke deg inn der. Mitt reisende liv var over og tateren ble fastarbeidende som en buro i flere år, men engang tater alltid tater, det minnet min natur meg stadig om. Se bare på dette stemningsbildet som jeg tok en nydelig høstkveld i Telemark, det var slutt på handelsdagen og vi tok kveld, dette er å leve i pakt med guds frie natur, slike kvelder som dette med en fargeprakt som ingen maler kan etterligne, slikt sitter dypt i ditt hjerte. Med denne nydelige solnedgangen tror jeg vi avslutter dette kapittel av mitt liv.