Romferger

Tanken bak romfergen er å kombinere egenskaper fra bæreraketter og bemannede romfartøyer og å fly i noe som kan starte som en rakett, manøvrere i bane som et romfartøy og lande som et glidefly. For deretter å bli brukt på nytt. Både den amerikanske og den russiske romfergen har en dobbel delta vingeform og ser i det hele tatt ganske like ut, den største forskjellen ligger i at den russiske romfergen ikke selv har hovedmotoren bak-alle store rakettmotorer befinner seg på raketten.

 


Den amerikanske romfergen

  NASA begynte å utrede romferge prosjektet i 1969, på den tiden så man for seg to trinn som begge var gjenbrukbare, men pengemangel gjorde at ambisjonsnivået måtte senkes.
Etter mange endringer kom de fram til dagens romfergesystem med fergen, en stor utvendig drivstofftank og to faststoffmotorer.
Romfergen og faststoffmotorene er gjenbrukbare, mens tanken bare kan brukes en gang.
Fergen har 3 store og 44 små rakettmotorer. De 44 små motorene er for stillingskontroll og banejustering.
De 3 store motorene gir skyvekraft og styring i oppskytingsfasen, motorene brenner en blanding av flytende hydrogen og flytende oksygen i en fart av opptil 508 kg pr. sekund.
To manøvreringsmotorer med tilhørende drivstofftanker tar det meste av plassen bakerst på skrogets overside.
Under og fremme på sidene har romfergen et varmeskjold bestående av ca 30.000 silikafiber-blokker som tåler temperaturer på opptil 1600 grader Celsius.

Lasterommet er 18.3 x 4.6 m, stort nok til en trailer eller en buss.Den store utvendige drivstofftanken rommer omtrent 2 millioner liter flytende hydrogen og oksygen, noe som er nok til ca. 8 minnuters drift av hoved -motorene. Etter den er tom kobles den fra og blir ødelagt i møtet med atmosfæren over det Indiske hav. De to faststoffmotoren som henger på den utvendige drivstofftanken blir koblet fra etter omtrent 2 minutters bruk og lander i fallskjerm i havet og blir slept på land igjen for gjenbruk. Den amerikanske romfergen er blitt dyrere i bruk enn forventet men det var i 1995 foretatt over 70 oppskytinger , men svært mange er blitt forsinket og en har endt i katastrofe. Se Challenger ulykken.


Fakta:

Lengde: 37,2 m
Vingespenn: 23,8 m
Høyde (på hjul): 17,3 m
Masse, tom: 70-82 tonn
Max nyttelast: 27 tonn
Utvendig tank, diameter: 8,4 m
Utvendig tank, lengde: 47,0 m
Faststoffmotor, diameter 3,7 m
Faststoffmotor, lengde 45,5 m
Skyvekraft: 34677 kN
Romferger i bruk i 1999: Columbia, Discovery, Atlantis og Endavour

 


Den russiske romfergen

Den russiske romfergen transporteres med et russisk AN-225 fly.

Utviklingen av den russiske romfergen ble påbegynt i 1976 som et svar på amerikanernes romfergeprogram.
Russerne laget bare en romferge ved navn Buran som betyr snøstorm på russisk.
Den første og enste oppskytingen av Buran var den 15. november 1988.
Turen var ubemannet fordi de systemene som skulle sørge for rett trykk og oksygen ti astronautene ikke var blitt testet.
Romfergen ble sendt opp med den enormt kraftige bæreraketten Energia og gikk i bane rundt jorden to ganger før rakettmotorene ble tent for tilbakevending.
Ferden endte 3 og en halv time etter da den landet i Tyuratum.
Selv om ferden var ubemannet lovet den godt, autopiloten landet romfergen bare 5 fot fra midtlinjen på rullebanen i ganske kraftig vind.
Dessuten hadde bare 5 av de 38.000 varmeskjoldene forsvunnet.
Etter sin jomfrutur ble støtten til romfergeprogrammet stoppet på grunn av trang økonomi og fabrikken der romfergene ble laget lager de nå bl.a.busser og sprøyter.


Fakta:

Lengde: 36,4 m
Vingespenn: 23,9 m
største nyttelast: 30 tonn
Startvekt med Energia raketten: ca. 2500 tonn
Energia raketten, høyde: 58,8 m
Energia raketter, diameter: 17,6 m

 

Til Toppen.

Til Hovedside for Romfart.