Tanken bak romfergen er å kombinere egenskaper fra bæreraketter og bemannede romfartøyer og å fly i noe som kan starte som en rakett, manøvrere i bane som et romfartøy og lande som et glidefly. For deretter å bli brukt på nytt. Både den amerikanske og den russiske romfergen har en dobbel delta vingeform og ser i det hele tatt ganske like ut, den største forskjellen ligger i at den russiske romfergen ikke selv har hovedmotoren bak-alle store rakettmotorer befinner seg på raketten.
NASA
begynte å utrede romferge prosjektet i 1969, på den tiden så
man for seg to trinn som begge var gjenbrukbare, men pengemangel
gjorde at ambisjonsnivået måtte senkes.
Etter mange endringer kom de fram til dagens romfergesystem med
fergen, en stor utvendig drivstofftank og to faststoffmotorer.
Romfergen og faststoffmotorene er gjenbrukbare, mens tanken bare
kan brukes en gang.
Fergen har 3 store og 44 små rakettmotorer. De 44 små motorene
er for stillingskontroll og banejustering.
De 3 store motorene gir skyvekraft og styring i oppskytingsfasen,
motorene brenner en blanding av flytende hydrogen og flytende
oksygen i en fart av opptil 508 kg pr. sekund.
To manøvreringsmotorer med tilhørende drivstofftanker tar det
meste av plassen bakerst på skrogets overside.
Under og fremme på sidene har romfergen et varmeskjold
bestående av ca 30.000 silikafiber-blokker som tåler
temperaturer på opptil 1600 grader Celsius.

Lasterommet er 18.3 x 4.6 m, stort nok til en trailer eller en buss.Den store utvendige drivstofftanken rommer omtrent 2 millioner liter flytende hydrogen og oksygen, noe som er nok til ca. 8 minnuters drift av hoved -motorene. Etter den er tom kobles den fra og blir ødelagt i møtet med atmosfæren over det Indiske hav. De to faststoffmotoren som henger på den utvendige drivstofftanken blir koblet fra etter omtrent 2 minutters bruk og lander i fallskjerm i havet og blir slept på land igjen for gjenbruk. Den amerikanske romfergen er blitt dyrere i bruk enn forventet men det var i 1995 foretatt over 70 oppskytinger , men svært mange er blitt forsinket og en har endt i katastrofe. Se Challenger ulykken.
| Lengde: | 37,2 m |
| Vingespenn: | 23,8 m |
| Høyde (på hjul): | 17,3 m |
| Masse, tom: | 70-82 tonn |
| Max nyttelast: | 27 tonn |
| Utvendig tank, diameter: | 8,4 m |
| Utvendig tank, lengde: | 47,0 m |
| Faststoffmotor, diameter | 3,7 m |
| Faststoffmotor, lengde | 45,5 m |
| Skyvekraft: | 34677 kN |
| Romferger i bruk i 1999: | Columbia, Discovery, Atlantis og Endavour |

Den russiske romfergen transporteres med et russisk AN-225 fly.
Utviklingen av den
russiske romfergen ble påbegynt i 1976 som et svar på
amerikanernes romfergeprogram.
Russerne laget bare en romferge ved navn Buran som betyr
snøstorm på russisk.
Den første og enste oppskytingen av Buran var den 15. november
1988.
Turen var ubemannet fordi de systemene som skulle sørge for rett
trykk og oksygen ti astronautene ikke var blitt testet.
Romfergen ble sendt opp med den enormt kraftige bæreraketten
Energia og gikk i bane rundt jorden to ganger før rakettmotorene
ble tent for tilbakevending.
Ferden endte 3 og en halv time etter da den landet i Tyuratum.
Selv om ferden var ubemannet lovet den godt, autopiloten landet
romfergen bare 5 fot fra midtlinjen på rullebanen i ganske
kraftig vind.
Dessuten hadde bare 5 av de 38.000 varmeskjoldene forsvunnet.
Etter sin jomfrutur ble støtten til romfergeprogrammet stoppet
på grunn av trang økonomi og fabrikken der romfergene ble laget
lager de nå bl.a.busser og sprøyter.

| Lengde: | 36,4 m |
| Vingespenn: | 23,9 m |
| største nyttelast: | 30 tonn |
| Startvekt med Energia raketten: | ca. 2500 tonn |
| Energia raketten, høyde: | 58,8 m |
| Energia raketter, diameter: | 17,6 m |