Historisk samarbeidsavtale mellom Romanifolkets Landsforening og Den norske kirke undertegnet

Leif Bodin Larsen, leder av Romanifolkets Landsforening, og Gunvor Kongsvik, leder av Kirkerådet, undertegnet avtalen. (Foto: Kirkeinfo/Pål Storrusten)

04.10.1999

Det var en historisk begivenhet da en samarbeidsavtale mellom Romanifolkets Landsforening (RLF) og Den norske kirke mandag ble undertegnet i Kirkens Hus i Oslo. Avtalen ble undertegnet av leder for RLF Leif Bodin Larsen og leder i Kirkerådet Gunvor Kongsvik. Samarbeidsavtalen handler om konkrete tiltak for å sikre oppreisning for taterne, og å spre informasjon.

- Denne avtalen viser tydelig at Den norske kirke ønsker å bidra til å bygge opp verdighet og stolthet over egenart, der vi tidligere deltok i arbeidet for å ødelegge denne egenarten, sa Gunvor Kongsvik og påpekte at forholdet mellom taterne og Den norske kirke har vært og er fullt av sår og vonde følelser. Men hun mente det er et resultat av viljen til å finne løsninger fra begge parters side at det nå kan undertegnes en avtale om samarbeid.

- Samarbeidet som er i gang og som skal videreføres, viser at Den norske kirke ønsker å konkretisere Bibelens ord om likeverd og menneskeverd for alle mennesker, sa Kongsvik.

- En historisk begivenhet, sa Bodin Larsen og refererte til at det det har vært krefter som har vært mot at det skulle skrives under en slik avtale ut fra tanken at det dreide seg om en forsoningsavtale. Men samarbeidsavtalen har ikke noe med det å gjøre, sa Bodin Larsen.

RLF ser avtalen som en tydeliggjøring av kirkens ansvar for å bidra til å rette opp for de skader som er skjedd.

Overgrep mot de reisende/taterne fikk spesiell oppmerksomhet da fjorårets Kirkemøte satte fokus på menneskerettigheter. En dialog var startet og Kirkemøtet ba om at dialogen måtte fortsette. Den er blitt videreført gjennom møtevirksomhet som har ledet fram til samarbeidsavtalen med Romanifolkets Landsforening.

De sentralkirkelige råd for Den norske kirke har foran menneskrettighetssøndagen 2. søndag i advent 5. desember sendt ut informasjonshefter om taterne og forslag til liturgiske ledd i gudstjenesten, til alle landets menighetsråd og sokneprester. Fra kirkelig hold er man spent på hva regjeringen vil foreslå av tiltak i sin handlingsplan for menneskerettigheter, som skal legges fram 10. desember.

Som en oppfølging av avtalen blir det også arbeidet for en synliggjøring av den rike taterkulturen, blant annet på Den internasjonale kirkemusikkfestivalen i Kristiansand i mai neste år. (Kirkeinfo)

- - - - - - -

Den såkalte samarbeidsavtalen?????.

Samarbeidsavtalen som ble undertegnet 4. oktober mellom Romanifolkets Landsforening og Den norske kirke har følgende ordlyd:

"Basert på en erkjennelse av at Den norske kirke er medskyldig i at taternes kultur har vært truet av utslettelse, gjennom overgrep som har krenket enkeltmenneskers verdighet.

Romanifolkets Landsforening utfører et omfattende arbeid for individuell og kollektiv oppreisning for taterne, og Den norske kirke anerkjenner og aksepterer dette arbeidet;
Den norske kirkes medlemmer har behov for mer kjennskap til taternes liv, og mulighet for å ta del i en prosess for å rette opp den uretten som er begått;

Et samarbeid som gir konkrete resultateter knyttet til ydmyk erkjennelse, forsoning og respekt, er i tråd med vedtakene til de to organisasjonene;

Vi kommer som likeverdige samarbeidspartnere og likeverdige mennesker i dette samarbeidet for å sikre et tillitsfullt og helhjertet samarbeid;

ønsker Romanifolkets Landsforening og De norske kirke å inngå en samarbeidsavtale for å arbeide med det følgende:

1) Informasjonsspredning og formidling av et mest mulig korrekt bilde av taternes kultur, liv og levned før og nå.

2) Individuell oppreisning gjennom enklere adgang til raske erstatningsordninger etter dokumenterte overgrep, uten at dette skal føre til nye sår.

3) Kollektiv oppreisning gjennom synliggjøring av taternes liv og kultur, gjennom ressurssentra viet tatere og deres kultur, gjort mulig gjennom offentlige tildelinger.

4) Helbredelse av plager som skyldes fortidige overgrep ved å bruke kompetent personell som bistår tatere som ber om dette, og sikre informasjon om dette tilbudet.

5) Bruk av kirkerommet og kirkens språk til å skape lokale forsoningsprosesser, gjennom tilrettelagt materiale delt ut til menighetene i kirken i håp om at flest mulig tatere er i stand til å tilgi kirken.

6) Minnesmerker for overgrep mot taterne på en måte som skaper verdighet for taterne og kunnskap og innlevelse hos befolkningen for øvrig, samt minnehøytidligheter med det samme formål.

I alt dette arbeidet er det viktig at det også tas hensyn til og skapes solidaritet med andre grupper både blant tatere og de som tilhører det norske storsamfunnet, slik at denne prosessen ikke skaper nye sår. Det er viktig at den gjensidige informasjonen er så god og åpen som mulig, og at viktige spørsmål legges fram for respektive styrer/råd for en vurdering. Videre er det viktig at det blir lagt til rette for at arbeidet får den nødvendige framdriften.

Samarbeidsavtalen kan sies opp av begge partene i samarbeidet med en rimelig frist, men ikke før det er gjort vesentlige framskritt i alle de seks nevnte punktene. Selv om Samarbeidsavtalen har opphørt å gjelde, kan det være naturlig å søke kontakt for gjennomføring av konkrete arrangementer og prosjekter. Partene erkjenner at tilgivelse og forsoning verken kan forventes eller forlanges, og vil ta lang tid."