-Jimi Hendrix var det tøffeste jeg noen gang hadde sett, og så tøff skulle også jeg bli.

-Spilte du noe selv på den tida?

-Nei, jeg klonka litt på en bass...

-Akkurat...

-Jeg hadde lånt den av noen litt eldre kamerater som spilte i et bluesband i Langesund. Etterhvert begynte jeg å spille gitar og laget mitt eget band som het "Stay Free". Vi prøvde oss på Hendrixgreiene.

-Trio?

-Ja, med Marshall og wah-wah og høy lyd. Hørte på alle Hendrix-skivene. Electric Ladyland og ikke minst liveskivene. Jeg har alltid vært veldig begeistret for liveskivene.

-Det gjaldt vel foreldrene dine også. Deilig feedback fra gutterommet hvor Vidar skulle gjøre lekser?

-Ja, jeg gikk på ungdomsskolen og det hendte vel at skolebøkene havnet mellom det veltede askebegeret og wah-wah'en, men da jeg traff Rock Bottom var jeg 16 år og akkurat ferdig med skolen.

-Puh... Det var bra timing. "Rock Bottom & The Cutaways" var på turné i Norge, og i det øyeblikket du traff dem, vinket du nok farvel til den streite verden for siste gang?

-Nei, det gikk ikke så fort. Jeg hørte bandet i Lunde i Telemark, og så hadde det seg slik at på grunn av Tsjernobyl-ulykken, turte ikke gitaristen deres å reise til Norge. Skrekkjournalistikken i amerikanske media sørget for tomme fly til Europa. Heldigvis kjente bandet noen lokale gitarhelter i Norge fra tidligere turnéer, og da de spilte i Lunde, var det en kollega av faren min på Hydro som ble med på gitar. Han kunne ikke ta alle spillejobbene i Grenlandsdistriktet, så jeg stilte som vikar.

-De tok deg bare på sveisen og leopardjakka?

-Nei jeg hadde vært oppe og jamma med dem i Lunde. Senere ga de meg tilbud om å komme å besøke dem i St. Petersburgh i Florida, hvis jeg gadd å lære litt mer blues.

-Det har du jo gjort, så det ble vel til at du dro?

-Ja, jeg tok dem på ordet og dro sammen med faren min ca. måneder senere.

-Men DER var jo gitaristen til Rock Bottom fremdeles.

-Ja, men jeg fikk faktisk jobb i bandet etterhvert.

-Der kan du se. Tsjernobyl var ikke så jævelig som mange ville ha det til. Hvor lenge spilte du med dem?

-Vi var på veien i 3 år. Spilte for det meste på små kneiper i sørstatene, men vi var også på flere turnéer i Norge.

-Hva slags besetning hadde dere?

-Det var kontrabass, trommer, meg og Rock på munnspill og sang.

-Du sang vel litt du også?

-Ja, jeg hadde et par låter i hvert sett som jeg gjorde, før Rock kom på scenen.

-Du må ha hatt ganske sterke grunner for å vende tilbake til Langesund. Er man født og oppvokst der, trives man vel overalt?

-Jeg hadde faktisk sterke grunner for å vende tilbake til Norge. Yngvil. Jeg traff henne en gang jeg var på turné i Norge med Rock Bottom. Jeg flyttet sammen med henne i Skien og vi er sammen fremdeles, kan du si da...

-Hva med spillinga da?

-Jeg fikk tilbud fra et band i Oslo som het Jaybirds, med Jørn Bonne, Eirik Sandnes, Audun Erlien og Rune Arnesen.

-Der var det vel nok å gjøre.

-Faktisk nok til at jeg hadde råd til å pendle mellom Skien og Oslo. Ettehvert ble det vikarjobber i andre bluesband også, som Notodden Bluesband, Reidar Larsen, osv.

-Så oppsto Sugardaddies?

-Ja, med Carsten Loly, Eirik Sandnes, Audun Erlien og Hamlet Pedersen. Det var riktig festlig en stund, og nådde vel et klimaks da vi spilte på Sheppsholmsfestivalen i Stockholm og varmet opp for Betty Carter.

-Blant bluesgitaristene finner vi mange som har et relativt liberalt forhold til teknikk, musikkteori, musikkhistorie, osv. Hvordan er det med deg der, Vidar?

-Når det gjelder det rent spilletekniske, så har jeg vel i stor grad utviklet min egen greie, og har ikke hatt noe systematisk fokusering på å øve teknikk. Blueshistorien har jeg lært litt om gjennom de folkene jeg har jobbet med. Noen av disse er faktisk ganske hekta på historie. Jeg var det faktisk også sjæl en periode. Så på meg selv som en slags tradgutt som skulle ta vare på gamle T-Bone Walker licks og BB King fra 50-tallet-strofer.

-Hvilke andre folk hørte du på?

-Mye 50-talls blues. Gamle Muddy Waters og endel gamle svingfolk. Charlie Christian og slikt. Dette gikk hånd i hånd med at jeg hørte på Ronny Earl, Fabulous Thunderbirds, Duke Robbilard og sånne folk som stort sett hørte på det samme, og som tok opp de gamle greiene igjen, med litt ny lyd og sånn.

-Hva med Steve Ray Vaughan.

-Å ja, absolutt. Han var et kick jeg hadde allerede tidlig i tenårene.

-Hva med å øve. Er det mulig å få sneket det inn, uten at du merker det, og dermed kan holde bluesinteressen intakt?

-Jeg fikk en metronom til jul for noen år siden. Jeg har jo strevd litte grann med den..., men det kan jo bli litt kjedelig. Jeg er glad i å jamme, og det gjør jeg jo stort sett hele tida. Prøver å finne noen fraser i farta. Det er jo bluesmusikken et fint forum for.

-Et notestativ må vel se ut som et fremmedelement i nærheten av deg?

-Ja jeg har tilogmed problemer med å lese besifring. Jeg bør kanskje skaffe meg briller.

-Jeg har lagt merke til at plekteret ditt ofte lever mer eller mindre sitt eget liv.

-Ja, det blir som regel slik at høyrehåndsteknikken styres av det som faller seg naturlig. Noen licks er også avhengig av en spesiell plekterbruk for å låte, selv om det kanskje ikke blir den mest rasjonelle teknikken ut av det. Det var en som sa at jeg brukte veldig mye oppslag.

-Med bare oppslag begrenser du vel mulighetene til å spille frasene i up-tempo.

-Helt klart, men ofte kompenserer jeg med mye sliding i venstre hånd.

-Det var en som fortalte meg at du også spiller litt bebop.

-Jeg er kanskje en skap-bebopper. Det jeg kan av jazz har jeg stort sett plukket fra plater. Dessuten har Audun Erlien vist meg en god del. Jeg liker vel egentlig bare å krydre opp R&B greiene mine med noen bepop fraser her og der. Jeg synes Robben Ford gjør dette fint, for ikke å snakke om Chris Kane som er mer i BB King gata, men som av og til kliner til med noen glitrende bepop fraser.

-Også George Benson da....

-Åh. Veldig tøft. Jeg er veldig glad i spillet hans.

-Det er en del folk som griner litt på nesa over de mer slicke utgavene av ham.

-Ja, det er egentlig litt rart. Jeg ser på ham som en slags Nat King Cole type. En sanger som kan spille, og da blir det sang i spillet hans. Selv om det er mye "easy listening" han har gjort med litt elevatorarrangementer, så er likevel det gitarspillet hans så smukt, at det gjør liksom ikke noe.

-Er det noen norske gitarister du vil trekke fram som har betydd mye for deg?

-Jeg vil først nevne en som heter Johny Augland. Han spiller nå i et band som heter "Good Time Charlie". Han er etter min mening en slags norgesmester i tradisjonell blues. Hvis du hører på plata deres, kan du høre hvor bra de har vært til å få frem riktig lyd og atmosfære. Det jo et eget puslespill i seg selv.

-Jeg kommer ikke utenom Staffan William-Olsson når vi snakker om gitarister her til lands. Han har vel klart å holde bakoversveisen din intakt når du har vært ute og hørt på ham?

-Ja, han er noe av det sprekeste jeg kan tenke meg innenfor swing og bebop. Det "Real Thing"-konseptet er jo bare dødsbra. Når jeg har hørt på ham i det siste, synes jeg han har fått veldig "tenner", og mye av det er kjempeblått. Det virker også som han har sjekka ut George Benson ganske grundig.

-Det virker som han har sjekka ut det meste. Han spiller jo alt fra Django Reinhard til Heavy metal, men når det gjelder blues, har vel også Knut Reiersrud betydd en god del for deg?

-Selvfølgelig. Det er vel han og Johny Augland som har inspirert bluesspillet mitt mest.

-Du spiller på en gammel Fender Stratocaster.

-Ikke så veldig gammel. Det er en amerikansk re-issue fra tidlig 80-tallet. Ellers har jeg en Guitar Workshop Telecaster, som var den første skikkelige gitaren jeg fikk tak i. Den har humbuckere, så jeg kan få litt rundere lyd. Dessuten har jeg en Workshop Strat og en Framus halvakkustisk gitar fra 1954.

Hva med forsterkere?

-Jeg har alltid sverget til Fender Twin, men nå spiller jeg også mye på Peavey Classic. Twin'en er jo veldig fin til ren stratlyd, men det er veldig mye trøkk. Jeg tror de jeg spiller sammen med er glad når jeg bruker litt mindre watt. Når jeg er i Hendrixhjørnet så blir det fortsatt Marshall. Da jeg spilte på Odd René Andersen-skiva, brukte jeg en liten Telrad forsterker som produsent Sverre Henriksen hadde. Den var vel på bare 15 watt, men det er utrolilg hva man kan få ut av sånne små forsterkere i studio. De små, gamle Gibson komboforsterkerne er det også mange som sverger til.

-Du drar vel sjelden rundt på en svær rigg når du er ute og spiller?

-Nei, men jeg har noen pedaler som jeg synes funker fint. Bl.a. en Tube Screamer som ikke gir så mye distortion, men som myker opp fint. Ellers liker jeg godt den nye Boss Bluesdriver pedalen. Og en tremoloboks tar jeg gjerne med meg på spillejobb.

-Skal vi åpne en flaske vin til?

-Den drakk vi opp i sted, men jeg vil gjerne at du skal få med deg til slutt at jeg er mindre bluespuritaner nå enn jeg har vært før, og at jeg har mange flere musikalske innfallsvinkler. Spekteret går fra jazz til hip-hop. Dessuten kan du skrive at jeg spiller kassegitar og slide på Morten Harket sin skive. Jeg gjorde det på et så sent tidspunkt i produksjonen, at de ikke rakk å kreditere meg for det på coveret. Det var litt synd.

-Hvis du skulle lage en skive selv, ville det vel bli mye blått?

-Jeg har veldig lyst til å gjøre en skikkelig bluesplate, hvor jeg kan få dokumentert alt det som har forfulgt meg gjennom tidene. Samtidig har jeg ikke gitt slipp på Hendrix opphenget, så vi får se...

Diskografi:

Norge:

Jørn Hoel

Morten Harket

Rene Andersen

Danko/Anderson/Fjeld

Mulen Portland Combo

Sissel Norvik

Usa:

Rock Bottom: "To many bad habits" med (Ronny Earl) (Double Trouble Records)

Spilt med bluesartister i Usa:

Eddie Kirkland

Diamond Teeth Mary

Diz Watson

Lucky Peterson

James Peterson