I 1998 hentet Tono inn ca. 160 millioner kroner i vederlagspenger. Rettighetsorganisasjonen har konsesjon fra Kulturdepartementet til å drive innkreving, og forvalter komponistenes rettigheter når musikkverk fremføres i kringkasting eller andre offentlige sammenhenger. De internasjonale plateselskapene og musikkforlagene ønsker selv kontroll over rettighetene i forbindelse med plateinnspillinger, og i Norge fikk musikkforlaget Warner/Chappel nylig Konkurransetilsynet til å gripe inn mot Tonos virksomhet. Det hevdes bl. a. at norske rettighetshavere gjennom Tono blir favorisert framfor utenlandske, og at klassisk musikk prioriteres foran pop-musikk. Videre understreker Konkurransetilsynet at kringkastingsselskapene må behandles likt når Tono skal kreve inn vederlag for musikkbruk. NRK, TV2 og TV Norge betaler et fast beløp til Tono som i fjor var henholdvis 43,7, 12 og 4,5 millioner kroner - mens for eksempel P4s avtale er knyttet til hvor store inntekter radiokanalen har. TV2 mener det rimelige ville være å betale ut fra hva man faktisk bruker av musikk, enten i form av en tariff pr. minutt, eller time, eller en rund sum. Tonos standpunkt i forhandlingene er at TV 2’s musikkbruk skal betales i form av en prosentsats av kanalens reklameomsetning, og hevder at TV2 betaler mindre enn tilsvarende selskaper i andre land vi vanligvis sammenligner oss med. TV3 har ikke betalt et øre. Grunnen er at TV 3 mener de heller skal gjøre opp for seg i forhold til Tonos britiske søsterorgansisasjon, The Performing Rights Societey (PRS) siden kanalen sender fra Storbritannia. Tono har stevnet TV3 for Oslo Byrett, og krever over 40 millioner kroner for manglende innbetalt musikkvederlag fra 1991 og fram til i dag. Dom i saken faller i vår.

Styreformann Casino Steel i grammofonartistenes forening (GramArt) opplyser at TV2 nå også har begynt å fakturere plateselskapene for Tono-vederlaget i tillegg til annonseringsutgiftene i forbindelse med artistlansering. Dette innebærer faktisk at de artistene som også er komponister må betale for å få framført egne komposisjoner, dersom avtalen med plateselskapet er at markedføringsutgiftene skal trekkes fra artistens royalty-grunnlag. Her er det med andre ord mye å ta fatt i på vegne av oss stakkars komponister og tekstforfattere. Casino Steel redegjør her for hva GramArt anser som potensielle farer for opphavsrettighetene, dersom kommersielle aktører kommer tyngre på banen:

-GramArt ser det som svært viktig at TONO består som et reelt og effektivt innkrevningsorgan for opphavsmenn. Dagens ordning innebærer en effekt-ivitetsgevinst. TONO yter fellestjenester som opphavsmenn og andre interesserte nyter godt av, og kontakten med norske myndigheter er sikret på en god måte. Ordningen gir oversiktlighet og kontroll for alle interesserte parter i forhold til ånds-verklovens formål. TONO yter dessuten god informasjonsvirksomhet. Uten eksklusivitet er det risiko for at disse tjenestene og de fordelaktige forholdene vil bli svekket - en svekkelse som private aktører ikke vil ha økonomiske eller kultur politiske interesser i å kompensere for.

Innkrevingen av vederlag er direkte hjemlet i åndsverkloven, og hensynet bak innkrevingsinstitusjonen TONO er nettopp å hjelpe opphavsmennene med innhøstingen av de fruktene som er et resultat av nettopp opphavsmennenes kreative innsats. Således er det først og fremst hensynet til opphavsmennene selv som bør danne basis for vurderingen av hvordan innkrevingen av vederlag skal foregå. GramArt har grundig kjennskap til musikkbransjen, og mener det er god grunn til å frykte at opphavsmennenes økonomiske stilling vil bli svekket dersom alminnelig og private aktører skal konkurrere med TONO. Dette vil igjen ramme kulturlivet generelt og dets mangfold. Etter GramArts oppfatning må hensynet til opphavsmennenes interesser veie tyngre enn konkurranseprinsippene som sådan, når det her er tale om hvilken ordning som best vil tjene opphavsmennene. Vi begrunner dette videre med at fri konkurranse lett vil kunne tjene de allerede store, private aktørene i musikkbransjen, ikke opphavsmennene og heller ikke forbrukerne.

Nærmere presisert, ser vi for oss følgende situasjoner:

Dersom flere aktører kommer inn som representanter for opphavsmenn, kan opphavsmennene miste enhver kontroll over størrelsen på vederlaget, og det vil bli vanskelig for opphavsmenn, offentlige myndig-heter og andre interesserte organisasjoner å kontrollere om vederlagene kommer frem til opphavsmannen i overensstemmelse åndsverkrettens prinsipper. GramArt som representant for utøvere og opphavsmenn har sett tegn på at store, multinasjonale plateselskaper og forleggere prøver å spise seg inn på opphavsmannen og utøvernes vederlag. Dette gjøres gjennom avtaler med opphavsmennene, som ofte vil være en svak part i forhandlinger med sterke næringslivsinteresser. Hvis man åpner for en ordning der opphavsmenn blir direkte representert gjennom sine forleggere, som igjen går ut og forhandler vederlaget for bruken av opphavsmannens verker med eksempelvis kringkastings- og TV-selskaper vil betalingen kunne bli meget variabel for opphavsmenn. Det vil da kunne oppstå en situasjon hvor norske opphavsmenn og bruken av deres verker blir betydelig svekket. En kan tenke seg at man priser store, utenlandske opphavsmenn annerledes enn norske. Videre kan det bli slik at de store multinasjonale selskapene kun konsentrerer seg om å øke og inndrive vederlagene for de kjente, internasjonale opphavsmennene, mens de mindre kjente vil få liten oppmerksomhet og betydelig lavere vederlag enn tilfellet er i dag.

Vår konklusjon er at ovennevnte forhold taler for at TONO bør bestå som eksklusiv rettighetsforvalter. De hensyn og forhold vi har nevnt oppveier det tapet som konkurransebegrensningen innebærer i henhold til konkurranserettens prinsipper.

GramArt tror likevel at den interne organiseringen m.v. kan utvikles på en slik måte at den bedre tilfredsstiller konkurranserettslige prinsipper og skaper større rettferdighet for opphavsmenn.

GramArt mener i utgangspunktet at TONOs styresammensetning bør reflektere andelshavernes organisasjonstilknytning. Samtidig tror vi TONO og opphavsmennene vil være bedre tjent med en generalforsamling som øverste organ, som igjen velger styret i TONO etter prinsippet om en person en stemme.

Komponister eller forlag som eies av eller representerer plateselskap, bør ikke kunne ha innflytelse i NCB-anliggender, da det vil kunne føre til en klar reduksjon av vederlaget til den enkelte opphavsmann. En slik reduksjon vil etter vår oppfatning stemme dårlig overens med åndsverklovens formål vedrørende økonomisk vederlag til opphavsmannen.

GramArt vil i denne uttalelse ikke kommentere de indre anliggender til Norsk Musikkforleggeres Forening, Norsk Komponistforening eller Norske Populærautorer (NOPA). GramArt er imidlertid av den formening at medlemskap bør være tilgjengelig for flest mulig forleggere og opphavsmenn.

GramArt ser det også slik at dagens fordeling av vederlagene kan baseres på mer moderne og rettferdige prinsipper. I dag er det slik at det sitter et utvalg og vurderer kompleksiteten av verket, for deretter å gradere det. Denne graderingsskalaen gjør at man får et klart skille mellom såkalt seriøs musikk og populærmusikk. På grunn av denne graderingsordningen taper opphavsmenn av populærmusikken, ved at bruken av deres verker blir vesentlig dårligere betalt for enn bruken av et såkalt seriøst musikkstykke. GramArt mener her at graderingsordningen slik den framstår i dag, bør fjernes, og at vederlaget blir fordelt ut ifra bruken av verkene, og ikke ut ifra kompleksiteten av verket.

-Våren 1998 søkte TONO om forlenget dispensasjon fra konkurranseloven for sin virksomhet. Konkurransetilsynet hadde allerede i 1995, etter at den nye konkurranseloven trådte ikraft, varslet at de ville foreta en ny vurdering av TONOs og andre forvaltningsorganisasjoners virksomhet. Etter at Konkurransetilsynet hadde gjennomgått NORWACOs virksomhet i mer enn ett år, sto TONO for tur.

TONO har - i likhet med NORWACO - hevdet at forvaltningsorganisasjonens virksomhet ikke strider mot konkurranselovgivningens bestemmelser om kartelldannelser. Dette har Konkurransetilsynet gledelig nok sagt seg enig i. Dersom dette blir den endelige konklusjonen, betyr det at TONO ikke lenger trenger dispensasjon fra konkurranseloven for sin virksomhet.

Konkurransetilsynet vurderer å pålegge TONO å oppfylle 4 vilkår i forhold til vår virksomhet og har bedt om våre kommentarer til disse.

For det første ønsker Konkurransetilsynet at TONO utarbeider like vederlagsprinsipper for kringkastingsselskapene. TONO hevder på sin side at de prinsipper som ligger til grunn for våre avtaler medfører likebehandling for våre motparter. Prinsippene bygger på en årelang, etablert avtalepraksis og vederlagene ligger på samme nivå som det vi kjenner fra etablerte nivåer i våre naboland og andre europeiske land. Både prinsippene og vederlagsnivåene er etablert ut fra avtaler som er fremkommet dels gjennom frie forhandlinger og dels gjennom tvisteløsningsorganer.

Enkelte kringkastingsselskap, i særdeleshet TV2, har følt seg sekundert av Konkurransetilsynets betraktninger og har i brev til Konkurransetilsynet hevdet at TV2s vederlag til komponistene må reduseres betydelig til tross for at TV2 betaler mindre enn tilsvarende selskaper i andre land vi vanligvis sammenligner oss med, dersom vi legger til grunn omsetningsrelaterte tariffer.

For TONO og komponistene er det beklagelig å konstatere at sterke produsentinteresser tar Konkurransetilsynets foreløpige vurderinger til inntekt for et standpunkt om at vederlagene til komponistene bur reduseres.

Konkurransetilsynet vurderer videre å be TONO endre forvaltningsavtalene slik at de blir ikke-eksklusive. TONO mener at dette vil medføre mindre effektiv drift av organisasjonen fordi det vil medføre at klarering av rettigheter gjøres mer komplisert sett med brukerens og rettighetshaverens øyne.

Videre tror vi at mer komplisert rettighetsklarering vil redusere respekten for opphavsretten, og at dette er å gå i gal retning i en tid der brukere i større grad ønsker "one-stop-shops" ved rettighetsklarering.

Videre tror vi at mange medlemmer vil kunne bli satt under press fra sterke produsentinteresser som kan ha betydelig forretningsmessig interesse av å kjøpe ut rettighetshavere med hud og hår.

Konkurransetilsynet vurderer videre å be TONO endre sine vedtekter slik at også utenlandske rettighetshavere kan blir medlemmer av TONO. Vi tror dette kan svekke norske rettighetshaveres innflytelse i sin egen organisasjon. Videre mener vi at dette vil kunne skape problemer i forhold til åndsverklovens avtalelisensbestemmelser som krever at det skal være en norsk organisasjon som utløser avtalelisensvirkningene.

Til slutt ber Konkurransetilsynet TONO vurdere hvordan organisasjonen kan få flere andelshavere. Pr. i dag har vi ca. 240 andelshavere mens mer enn 500 totalt oppfyller vilkårene. Vi vil derfor oppfordre alle som fyller vilkårene til å bli andelshavere. Som andelshaver får man ingen økonomiske fordeler, men man får anledning til å velge kandidater til TONOs øverste organer samt selv å være valgbar til disse.

Før årsskiftet fikk TONO kritikk for at vi ville kreve vederlag for bruk av musikk hos bl.a. tannleger og i drosjer. Saken oppsto da en tannlege i et kjøpesenter på Sørlandet fikk en høflig forespørsel fra TONO om hvorvidt han spilte musikk for sine kunder. Drosjenæringen ble trukket inn fordi enkelte media fikk det for seg at prinsipielt burde det jo også betales vederlag dersom drosjesjåføren spiller musikk for sine passasjerer.

La meg slå fast at TONO ikke har eller har hatt til hensikt å oppkreve vederlag for musikk i drosjer eller på tannlegers behandlingsrom. Det ble uttrykkelig klargjort i en pressemelding 19.12.98 fra TONO. Her ble det også gjort klart at TONO, slik vi alltid har gjort og slik våre søsterselskaper i andre land gjør, vil oppkreve vederlag der næringsdrivende bruker rettighetshavernes musikk i kundelokaler o.l. Vi har årelang erfaring med rettighetsforvaltning og vi mener å vite hvor grensene går både rettslig og ut fra rimelighetsbetraktninger. Et tannlegekontor med en reiseradio i vinduskarmen på behandlingsrommet er ikke et interessant markedsområde for TONO.

Det florerer med piratkopierte musikk på Internett. Musikkfiler lagt ut i MP3-format er av CD-kvalitet og de aller fleste av dem er lagt ut uten rettighetshavernes tillatelse. Et norsk teknologiselskap, FAST Search and Transfer, har utviklet et nytt søkerverktøy på internett, og sammen med det amerikanske selskapet Lycos gir de nettbrukere direkte adgang til de ulovlige filene. Dette blir gjort til tross for at både Lycos og FAST vet at de her tjener store penger på sin medvirkning til tilgjengeliggjøring av piratkopiert musikk.

Rettighetshaverne vil ikke finne seg i at deres musikk blir utnyttet av sterke kommersielle krefter som selv tjener seg rike på den.

I denne forbindelse er det derfor gledelig å registrere at EU-parlamentets avstemming over opphavsrettsdirektivet 10. februar i år betød en seier for partene på rettighetshaversiden. En stor majoritet av representantene stemte for (437 for, 47 mot og 51 unnlot å stemme) innføringen av regler som gir rettighetshaverne et forbedret vern av deres verk i den nye teknologi. Jeg nøyer meg her med å henvise til den pressemelding (se inne i bladet) som er sendt ut av GESAC, TONO-selskapenes lobbyorganisasjon i Brussel.