-Hæh...? Jeg har ikke noen duo med Karoline Asplin. Hvor har du det fra?

-Nei, nå blander du sammen med et firma som driver med steinull og noe glassvattgreier. Det har ingenting med meg å gjøre.

-Nei.

-Ja, og ikke minst den spesielle vibratoteknikken som også er fin og anvendelig på gitar. Den er der nesten hele tiden, utilsiktet eller tilsiktet og gir liv til tonen.

-Først var det et band som het noe så obskurt som Fem-mix. Vi greide faktisk å gi ut en skive også. Vi kastet oss over 10CC og den slags. Senere ble det New Action som utviklet seg til å bli et veldig bra danse/popband etterhvert. Vi spilte over alt i Norge, Danmark, Sverige og Sveits, og vi hadde alle Antonsen-brødrene innom (Ole Edward, Jens Petter og Tom Erik), samt Jens Wendelboe, Petter Kateraas og Johan Bergli. Med dette bandet laget vi faktisk Europas første maxisingle med tittelen "Trallalalla Suzie". Deretter spilte vi inn en LP som aldri kom ut, men den påfølgende singelen "Do the Samba" som ble gitt ut i forbindelse med karnevalet i Oslo, ble spilt en masse på radio.

-Ja, den store kjøtthodekongressen da alle direktørene plutselig kunne velte seg i møkka og drekke med bermen.

-Nei, nettopp, nettopp. Det gikk greit, det.

-Heller ikke jeg kommer utenom Jimmy Hendrix som en slags tennsats for inspirasjon og interesse for gitar. Jeg gikk i parallellklassen til Eivind Aarset, og vi hadde en lang Jimmy Hendrix periode hvor vi spilte mye sammen, sjekka ut gitarer, osv. Vi hørte på de samme tingene, og var selvsagt innom Larry Carlton, Richie Blackmore, osv. Eivind var litt mer strukturert enn meg, og begynte på skole, mens jeg fløy rett inn i danseband.

-Neida. Danseband har vært en uvurderlig skole for mange musikanter.

-Ja, sammen med Eli Rygg. Det var faktisk det jeg levde av i en lang periode. På den tida bodde jeg i Son, men da jeg flytta til Oslo igjen, var jeg arbeidsløs en periode.

-Neida, men jeg begynte å stille opp på jammene på Josefine, og da ble det også mer jazzorientert musikk. Prøvde etterhvert å skaffe meg jobber som freelancegitarist, og da måtte jeg ta opp notelesingen igjen. Jeg kjøpte meg et kurs fra Berkley. Det må være historiens kjedeligste gitarkurs. Det er rett og slett et kurs i posisjonsspill: "The Modern Method for Guitar". Det er vel den tørreste litteratur jeg har vært borti. Norsk rettskrivningsordbok fremstår som saftig spenningslitteratur i forhold. Det var ikke lett å motivere seg til å bli en bedre noteleser. Jeg hadde likevel grunnlaget fra den tiden jeg spilte fiolin, men jeg kan ikke akkurat si at jeg i dag er en perfekt noteleser.

-Nei, det tror ikke jeg heller, men det er viktig å være klar over at det handler ikke bare om å kunne visualisere musikken. Det dreier seg jo veldig mye om posisjonsspill, og skal man kunne lese, uten å se på gitaren, må man jo ha posisjonene inne. Når du lærer å spille fiolin, er posisjonene det første du lærer, mens på gitar er det vel heller det siste du lærer.

-Nei, det er heller noe jeg har vært tvunget til som følge av at jeg fikk en del teater-, radio- og TV-jobber. Jeg hadde jo mine første studiojobber i NRK. Da var det som regel bare én gjennomkjøring før opptak. Det var en periode jeg hadde veldig mange sånne jobber, og da begynte lesingen å sitte ganske bra.

Det ble mye teater en stund, Chat Noir og Oslo Nye og forskjellige sommerrevyer og slikt. Dessuten mange programmer på NRK, som f.eks. Tande P, Midt i Smørøyet, Sesam Stasjon og Portveien. Turnéer med bl.a. Anita Skorgan, Son of Sam, Arja Sajonmaa, Trine Rein, etc.

-Ja, dette med at han er så genial, er vel en virkelighetsoppfatning som først og fremst musikkjournalistene opererer med, men det er jo bare sludder. Det er noe merkelig over fremstillingen av ham som en levende legende og verdens beste gitarist, når han spiller sånn som han gjør. Høyst middelmådig, men det er vel noe med at "ten thousand flies can't be wrong", når alle fluene svermer besatt over den samme hundelorten. Men Clapton er jo en god sanger og ikke minst en god låtskriver.

-Nei, faktisk hører jeg veldig lite på gitarister for tiden. Det er veldig få jeg får noe særlig kick av å høre på. Tidligere var jeg mye mer opptatt av hva andre gitarister holdt på med, og foruten de nevnte, Hendrix, Carlton og Blackmore, har jeg også hatt mye igjen av å høre på gitarister som Joe Pass, Django Reinhardt og ikke minst Pat Metheny. Dessuten var det jo mye snadder å hente fra tidlig George Benson.

-Kanskje mest klassisk og techno. Jeg vokste opp med Bach, og spilte mye Bach-musikk både for fiolin og gitar. Ellers har jeg alltid hørt mye på Coltrane og Chet Baker, og i de senere åra kommer vi ikke utenom Pat Metheny. Generelt er jeg vel for tiden mer opptatt av å høre på låter enn instrumentalister. Forøvrig hører jeg faktisk på mye "sær musikk". Mye folkemusikk fra hele verden. Det synes jeg er spennende å høre på. Du får aha-opplevelser hele tiden, og alt det andre jeg har drevet med, som på en måte er variasjoner over temaet vestlig underholdningsmusikk, blir ganske snevert i forhold.

-C-i-w-a-n H-a-c-o, men han fortjener egentlig ikke å få navnet stavet korrekt, for han klarer aldri å stave våre navn riktig. På coveret på den siste plata ble f. eks. Bugge Wesseltoft til Byge Vefestelut. Audun Erlien så imidlertid følgende reklameverdi i det nye navnet: Hvorfor bruke Trebitt når du kan bruke Vefestelut? Men for å si det litt ironisk, så er dette takken for å ha jobbet to måneder gratis i studio.

-Tja, iallfall hyggelig respons på konserter. Vi hadde konsert i Køln den 16. mai, og det var ikke mer enn 2 uker etter at plata var ferdig trykt opp. Likevel kunne alle på konserten låtene utenat. Alle sang med. Samme greia i London.

-Selskapet heter Academika og holder til i Tyrkia. Distribusjonen er det PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet) som tar seg av. De har et voldsomt effektivt apparat. Ryktene sier at platene hans allerede har solgt i 5-6 millioner eksemplarer.

-Audun Erlien og Paolo Vinaccia. Av og til er Bendik Hofseth med, og Vefestelut var med på Biluramin. Knut Reiersrud er også med på plata, og er med live av og til også. Det var i utgangspunktet han som hadde jobben, men så har jeg sakte men sikkert glidd inn fra siden. Knut har jo en solokarriere å ta vare på.

-Ja, "En helts død". Da hadde vi bl. a. også med en russisk melodikaspiller, med navn Mikael Alpirin. Plata er basert på at Ciwan leser fra en bok, mens vi spiller contentum, improvisert musikk med dronebass fra et tre meter langt kloakkrør som fundament.

-Den er knapt spilt noe sted. Den er ganske brannfarlig, og tar klar stilling til krigen i Kurdistan.

-Ja, og plata inneholder såpass kraftig kost, at PKK har funnet det mest opportunt å ikke gi den ut.

-Nei, ingen steder, men den har jo spredd seg under jorda. Jeg tror ikke jeg har møtt en kurder som ikke har hørt plata. Og de begynner å grine når de hører den. Jeg har også sett nordmenn som begynner å grine når de leser den norske oversettelsen, mens de hører plata. Ganske sterkt. Jeg tror det er den mest spennende plata jeg har vært med på.

-Den ligger ferdig som CD, og det skulle ikke forundre meg om den kommer ut.

-Nei, bl. a. Saz. Tyrkisk folkelutt. Det var ikke lett. Vi skulle spille en intrikat greie som går på 5/8 mot 6/8. Litt uvant, spesielt når instrumentet i tillegg har 18 bånd i oktaven.

-De må vel kanskje modifiseres litt, men dette er jo en mix av vestlig underholdningsmusikk og folkemusikk. Det er jo faktisk ganske mange streite låter. Det er imidlertid ett element som er viktig når vi er på turné. Vi lever på en måte i en kurdisk verden. Vi bor ofte privat. Det er gjerne festivaler, hvor det øver kanskje 10-12 band i samme korridor. Folk spiller musikken i bilene sine, og du hører variasjoner over de samme greiene overalt. Vi har etterhvert begynt å stille krav om hotellrom. Privatliv virker som et fremmedord i dette miljøet, men det kan bli litt vel sosialt enkelte ganger.

-Brussel, Berlin, Hamburg, Stockholm, København og noen festivaler her i Norge. Og nå altså sist i London og Køln. I Hamburg spilte vi som duo på verdens hittil største fredskonsert, for 350 000 (!!!) fremmøtte publikummere. Dette er rekord for en norsk musiker!!!

-Ja, men det er mange av dem. 35 millioner kurdere, totalt, og samtlige kjenner til Ciwan. Det er jo også en haug med radikale tyrkere som digger ham.

-Ja, det blir til at man engasjerer seg. Og det å stille seg solidarisk, er det minste problemet. Jo mer jeg går inn i denne materien, jo mer tror jeg på det vi driver med.

-Nei, det kan man trygt si. Som f. eks. da Paolo, Ciwan og jeg skulle være hovedattraksjonen på det store fotballstadion i Køln. Det var 150 000 mennesker tilstede, og vi skulle være siste act. Da vi ankom kl. 11 på formiddagen, fikk vi IKKE utdelt backstage-pass. Vi kunne med andre ord ikke forlate garderoben vår. Jeg fikk låne backstagepass, og gikk stadig ut på stadion for å se hvor langt de hadde kommet i programmet. Etter å ha ventet i 6 timer, holdt de fremdeles på med taler og arabiske musikkorps. Da de endelig kom i gang med programmet, holdt samtlige av bandene minst på en halvtime for lenge. Arrangør var ikke å finne. Etter 8 timer, begynte vi å ane mose med uakseptabelt høy uglefrekvens. Stadion kokte, og publikum ropte på Ciwan. Endelig etter 10 timer, kom en utsending fra arrangørkontoret, og sa at vi måtte gjøre oss klare. Dere skal spille om en halvtimes tid. Vi kommer og henter dere, sa utsendingen. Jeg gikk ut på stadion igjen da det hadde gått ytterligere en time. Da var stadion tomt, og de holdt på å feie tribunene. Publikum hadde for det meste bestått av tilreisende kurdere fra hele Europa, og i sine respektive busser skulle de fraktes hjem igjen presis kl. 22.00. Vi på vår side hadde store problemer med å få ut honoraret vårt, med den begrunnelsen at vi jo ikke hadde spilt. Etter mye om og men, fikk vi til flybilletten hjem.

-Ja, den med Arja Sajonmaa tar vel på en måte kaka for mitt vedkommende. Hun ringte meg en gang fra Finland med 20 sekunders batteri på mobiltelefonen til fri avbenyttelse. Samtalen ble som følger:

-Lyssna nu. Ni måste skaffa komp, va.

Hun fikk såvidt sagt at det var i forbindelse med Oslo-avtalen i Oslo Spektrum med Oslo Filharmonisk Selksaps Orkester, eller sådar (på klingende finlandssvenska).

-Jamen... Når f.eks.?

-Lyssna nu: Jag kan inte organisera detta från Finland, va? Dessutan så paiar mobilen min nu...

Så paiade mobilen. Jeg visste ikke om det var Marius Müller eller Ole Marius Melhuus hun mente at jeg skulle hyre, så for sikkerhets skyld hyra jeg begge to. Da jeg ringte Marius Müller, hadde han allerede fått samme beskjeden. Den selveste Zubin Metha skulle dirigere, og han innkalte oss til gruppeøvelse. Hans skepsis var stor. Vi ble spurt etter tur om vi kunne lese noter.

-Yes, verry well, svarte Ole Marius Melhuus.

Så kom spørsmålet til meg.

-Do you read music?

-Yes, a little...

Så spurte han Marius Müller.

-Not at all, svarte luringen.

-Good. Then you improvise.

Dermed mottok jeg naturlig nok telefonkatalogen på notestativet. Først måtte jeg prøve harpestemmen. Det gikk til helvete. Så fikk jeg førstefiolin-stemmen. Det gikk delvis til helvete. Så fant han endelig gitarstemmen som Theodorakis hadde skrevet ut for anledningen. Det så ut som en AG 3 blekke (mitraljøseblekke) med 6-7 kryss. Det gikk ikke spesielt bra, men jeg fikk hjemmelekse. Natt til generalprøven, som var neste morgen kl. 10, bestemte Arja seg for å forandre toneart ned en halv tone, slik at jeg kom akkurat under registeret for 6-strengs gitar. Ikke nok med det, men det var 100 mann i orkesteret, og 200 korister som måtte få skrevet ut nye noter. Alt som kunne krype og gå av byens noteskrivere var heltidsengasjert hele natten. Konserten ble holdt i Oslo Spektrum for 8000 mennesker, med TV-opptak. Jeg skulle begynne verket alene sammen med bratsjistene, men jeg misforsto dirigentens tegn, og begynte på betydelig off-beat. Der ble jeg værende en god stund, før jeg skjønte hvor ener'n var. Dirigenten festet et stirrende blikk på meg, samtidig som han gestikulerte kraftig, uten at det hadde noen nevneverdig effekt.

-Ja, du tenker på min karriere i amerikansk fjernsyn.

Vi skulle spille for 55 000 mennesker (playback) med direktesending på CBS til titalls millioner TV-tittere i USA. Jeg trodde vi skulle stå på en scene og fremføre sangene våre. Derfor ankom jeg i sorte selskapssko. Det viste seg at vi skulle stå i målhenget i slalåmbakken. Jeg klarte såvidt å stå stille med gitaren, uten å begynne og skli over mållinja. Vi ble presentert med særdeles kraftig brask og bram over høyttaleranlegget, men de fikk ikke i gang tapen. Vi ble stående i et drøyt minutt, med et overbevisende fåret blikk rettet mot kamera, og ventet i åndeløs spenning på playbacken. Da det endelig ble lyd, kom den fra en sprakende megafon på toppen på slalåmbakken, halvannen kilometer unna. Sjokket over dette, gjorde meg så forfjamset at jeg sklei ut av høyre billedkant på mine glatte lakksko, akkompagnert av et gisp fra publikum. Deretter ble jeg borte for alltid for det amerikanske publikum.

-Jeg har jo en skuff med temaer. Det er vel bare et par hele låter. Ellers er det bare temaer som skal snekres sammen.

-Jeg tenker meg en ganske "nede" besetning. Sart og avslappet. Kontrabass, trommer, gitar og eventuelt en blåser.

-Yes, men det blir faktisk ikke det første bandet jeg har startet i mitt liv. Jeg håndplukket 3 musikere til bandet mitt, helt uavhengig av hverandre. Simone Larsen - sang, Jonny Sjo - bass og Kim Ofstad - trommer.

-Jo, men jeg har ikke tenkt å gjøre det. Vi het iallfall Sweet & Sour, og spilte litt rundt omkring, inntil jeg ble involvert i "Guys in Disguise" sammen med Dag Kolsrud og Carsten Loly. Da ble det platekontrakt og rød løper en periode, som ikke ga rom for så mange andre konstellasjoner.

-Sjelden, men jeg underviste en stund klassisk gitar på en kommunal musikkskole, men de beste elevene der spilte fletta av meg. Det var jo alltids noe man kunne finne på å korrigere, likevel.

-Nå bruker jeg for det meste en Di Giorgio brasiliansk gitar og en Yamaha APX 8 akustisk gitar med blender for to separate mikrofonsystemer. Til forsterkning av kassegitarer er JBL EON veldig anvendelig. Det er en høyttaler med innebygd forsterker og aktiv deling.

-Jeg har en Tom Anderson-strat som aldri blir sur. Et fantastisk arbeidsredskap. Utrolig gitar. Stacka humbuckere som kan kobles i serie og parallell. Ca. 70 forskjellige kombinasjoner, og muligheter til å "presette" kombinasjoner på baksiden av gitaren. Forøvrig har jeg en Gibson ES Artist halvakustisk, en Guitar Workshop Telekaster med Seymour Duncan pickuper, samt en Washburn Eagle. Til disse gitarene bruker jeg Mesa Studio Pre Amp, Carvin rør sluttrinn 2x50 watt og

2x12" Mesa Boogie høyttalerkasser med Electro Voice. Noen ganger alternerer jeg mellom to komboforsterkere, Peavey Classic 4x10" og Fender Super Amp 4x10". Til effekter holder jeg meg stort sett til en Roland RSP 550 multieffekt og en Roland GP 8.