Rock er mer enn en uttrykksform. Rock er komitéer, forskningsråd, foreninger, forbund, politikere, ja til og med doktorgrader og antropologi, samt norgesmesterskap. Det siste er kanskje en nødvendighet for å kunne argumentere for økonomisk støtte á la idretten. Likevel er det fortsatt folk som av en eller annen grunn mener at det er vanskelig å måle musikk like nøyaktig som et skihopp. Disse vil vi se bort fra her.
Rocken sysselsetter åpenbart mange mennesker i Norge, men en ubetydelig del av dem er profesjonelle musikere. Svært mange er rock-entusiaster som mer enn gjerne ofrer seg på barrikadene. En av disse er Ståle Dokken. Han har vært Gro Harlem Brundtlands personlige rådgiver, selve nøkkelen når det gjaldt å få åpnet døra til Sentrum Scene, og hovedmannen bak skapsprengningen i finansdepartementet, da rockemillionene begynte å dale ned over det ganske land.
Av Bent Patey
-Jeg har først og fremst politisk bakgrunn. Det jeg har jobba med er politikk og organisasjonsarbeid. Selv om jeg fortsatt spiller i band, er musikken for meg mer en hobby. Som 17-åring hadde jeg et valg mellom musikk og politikk, og det ble politikken som vant. Jeg syntes imidlertid at jeg kunne bruke de politiske og organisasjonsmessige erfaringene jeg har til å jobbe i musikkmiljøet.
-Hva var det som gjorde at du begynte å jobbe med musikkpolitikk?
-I forbindelse med rocken, startet historien for mitt vedkommende i 1989, da jeg ble kontaktet i forbindelse med et forsøk på å gjenreise Sardines som hadde gått konkurs. (Sardines overtok Club 7's lokaler i Munkedamsveien i Oslo på midten av 80-tallet). Jeg jobbet for staten den gangen, og det var rett før regjeringsskifte. Vi rakk ikke å gjøre noe med den saken før regjeringen måtte gå av i -89. Rett etterpå begynte jeg å jobbe i fagbevegelsen, og vi så på mulighetene for at LO kunne bidra til å få Saridnes på beina igjen. Vi tenkte imidlertid at hvis vi skulle engasjere oss innenfor rock, kunne vi ikke bare konsentrere oss om en konkret klubb. Det måtte i så fall bli et mer generelt engasjement. Derfor gjorde vi noe jeg vil kalle et klassisk fagligpolitisk opplegg, hvor det ble satt ned et rockeutvalg som en bigruppe av noe som heter "Forum for Kunst og Kultur", i regi av Det Norske Arbeiderparti. Så tok LO og danna en kulturstiftelse, for å se om man kunne gjørra noen praktiske grep. Under den marsjen oppsto Sentrum Scene i stedet for Sardines, da lokalene der var bedre egna. Parallelt, gikk da jobbinga med "Forum for Rock", eller først "Rockeutvalget" som holdt på en 10-11 måneders tid, trur jeg.
-Rockeutvalget?
-Ja, Arbeiderpartiets "Forum for Kunst og Kultur" var et slags alment programinitiativ, hvor vi innviterte forskjellige kunstnerorganisasjoner til å komma med ideer til et kulturpolitisk arbeidsprogram for Arbeiderpartiet. Vi hadde noen konferanser nede på Aker Brygge med ca. 250 mennesker. Der ble det nedsatt 11 arbeidgrupper innafor forskjellige kulturområder, hvorav en var for rock. Trøkket var veldig stort i detta rockutvalget, og det var helt vanvitig hvor mye folk hadde på hjertet. Det var en veldig sulten gjeng, for det hadde aldri tidligere vært noe gehør i det offentlige, når det gjaldt rock. Dels hadde vel rocken også deffinert seg sjøl uttafor.
-Ja, det var også noe jeg tenkte på da jeg så heftet "Forum for Rock". I kapittelet "Hva er rock?", sto det ikke noe om at rock faktisk oppsto som en utrykksform i USA, fri for politisk overstyring, men hva var egentlig "Forum for Rock"?
-"Forum for Rock" ble oppnevnt av Det Norske Arbeiderparti, som følge av at vi ønsket en litt fastere konstruksjon. Vi starta et prosjekt hvor vi ga oss selv 2 års mandattid. Det var vel tilsammen over 50 mennsker som var innom der. Bare en 5-6 av dem var politikere. Resten rockere, kan du si da. Folk fra ulike plan, grunnplansrockere, mediafolk og arrangørledd. Dessuten var det en del folk fra AKKS (Aktivt Kvinnekultursenter) og Blitz. Jeg tror nok det var en 10-15 aktive musikere blant oss.
-Og her var vel grunnlaget lagt for rockemillionene som senere skulle komme?
-Det stemmer.
-Dette skal vi komme tilbake til. Det finnes også en mengde andre offentlige støttetiltak til bl.a. rock. Etter modell fra innkjøpsordningen for litteratur, ble "Statens innkjøpsordning for kvalitetsfonogrammer" etablert. Da det ikke ble ansett som økonomisk forsvarlig å kjøpe opp samtlige norske utgivelser, måtte man konsentrere seg om kvalitetsfonogrammene. Til dette måtte man selvfølgelig velge en komité som i motsetning til oss andre sitter på den nødvendige kompetanse som kreves for å diskriminere mellom kvalitetsmusikk og vanlig musikk. Ved siste innkjøpsrunde var nåløyet meget trangt og kun de aller, aller beste kunne glede seg over å bli kjøpt opp, deriblant Tre Små Kinesere.
Hvordan synes du denne ordningen fungerer?
-Dette var ikke noe vi jobba med, akkurat den konkrete ordninga, men reint generellt er det jo sånn at all støtte som blir gitt til noen, innebærer at det på den motsatte sida er mange ganger fler som ikke får noen støtte. Alternativet blir da, for å unngå at det blir urettferdig, å ikke gi støtte til noen, men det er ikke noen farbar kulturpolitikk. Jeg tror at vi må erkjenne, når det gjelder kulturell virksomhet, at det er en forholdvis liten del av den som går rundt av seg sjæl, rent kommersielt. Noe gjør det, men det er mange kulturelle uttrykk som aldri ville sett dagens lys, uten en eller annen form for støtte. Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi gi støtte på en produktiv og konstruktiv måte. Jeg tror når det gjelder rock og samtidskultur, er det viktig å ikke komme i den samme situasjonen som opera og teater er i. De lever jo med 80-90% statsstøtte, kanskje 95%. Jeg tror at når det gjelder dynamikken i samtidskulturen, så vil den bli svekka hvis man legger seg på et slikt støttenivå når det gjelder f.eks. rock og jazz. Hvis støtta derimot begrenser seg til rundt 25%, tror jeg ikke det er noen fare for at den virker kvelende på kreativiteten, litt avhengig av hva man snakker om. Det er viktig med målretta støtte. Jeg tror f.eks. det er viktig å gi støtte til infrastruktur-tiltak. Kunstnerlønn, derimot, har jeg mindre tro på.
-Med infrastruktur mener du f.eks. å gi støtte til lokale øvingslokaler, spillesteder, osv?
-Ja, slik som det offentlige støtter idretten. Hvis vi også kan gjøre det billigere å turnere ved å ha et nettverk av spillesteder som alle har et permanent, profesjonelt PA-anlegg, tror jeg vi får mye igjen for pengene.
-Ideen med å ha et nettverk av spillesteder som samarbeider, gir klart mange praktiske fordeler. Jeg husker kjeden av "Musikforum"-steder i Sverige som fikk turneer til å gå som smurt allerede tidlig på 70-tallet.
-Ja, det er det jeg mener vi kan få til her. Det forutsetter imidlertid visse forpliktelser og ansvar i forhold til dem som får bevilget penger til f.eks. PA. Dessuten må vi ta hensyn til potensielle konflikter, dersom det er flere klubber på samme sted som søker støtte.
-Ja, der er du inne på det samme problemet igjen. Når det offentlige kun kan støtte et mindretall av søkerne, er man avhengig av komiteer for evaluering. Dette fører til mitt neste spørsmål som har med den generelle støttefilosofien å gjøre. Hvis politikerne ønsker et fritt og kreativt musikkliv, uten en haug med rammebetingelser, kunne det kanskje være en god start å fjerne noen av de kjeppene de allerede har i hjula til musikkbransjen. La oss ta Kassettfondet først. Det var i utganspunktet ment å være et vederlagsfond for dem som taper på privat kopiering, men har i stedet blitt en melkeku for staten. En komité foretar "en streng prioritering" når det lille som er igjen skal gå til fordeling. Er ikke det å suge næring ut av beina på et oppegående musikkliv, for så å dele ut krykker til noen få utvalgte, Dokken?
-Når det gjelder kassettavgiften, så er det i praksis en fiskalavgift til staten. Jeg synes det er galt at så lite av det som tas inn går til vederlag. Personlig mener jeg at kassettfondet bør omdefineres. Enten må det i hovedsak være et vederlagsfond, som var formålet, eller så må det legges ned.
-Hva med å fjerne moms på fonogrammer. Det har myndighetene forlengst gjort på bøker, fordi de mener bøker har en viktig kulturell betydning for befolkningen. Er det mer kulturelt å lese om Beatles enn å høre platene deres?
-Vel, jeg ser poenget ditt, men jeg er usikker på om det er mulig å fjerne momsen på fonogrammer. Det er jo veldig mye penger vi snakker om.
-Ja, nettopp.
-På den annen side legger vi jo skatt på en del ting her i samfunnet. Noen skattepenger skal inn for å drive A/S Norge.
-Tilbake til det med å bygge opp en infrastruktur. Hvilke andre tiltak har dere snakket om?
-Å sørge for at lydstudioer får ordentlig utstyr, og at man får folk som kan drive dem. Det finnes jo ikke noen skikkelig utdanning på området. Kanskje det kunne være positivt om vi sørga for at det fantes kurs og opplæring.
-Det er jo noe som heter Norsk Lydskole, bl.a.
-Det er riktig, men de fleste studioer blir jo bemanna av litt sånn hobbyfolk. Når det gjelder managere, så har vi vel et enda bedre eksempel. Der kunne vi prøve å få til litt opplæring, slik at de kan lære hvordan de kan drive fram et band. Ofte er det trist å se hvordan en gjeng med ivrige musikere som ikke har peiling på hvordan de skal markedsføre seg, eller sikre rettighetene sine. Da trengs det et dyktig management. Noe av nøkkelelen til å gjøre musikken kjent, både her og utenlands, er et godt manage-ledd. På sånne områder kan vi hjelpe til med polititske tiltak.
-Tror du det er der det først og fremst bør komme fra. Spesielt når det gjelder management må det være vanskelig å nå frem med standardiserte løsninger.
-Jeg tror at ved å lage en god managerutdanning, kan man lære om kontraktsrett, litt juss, økonomi og markedsføring. Sånne ting vil være bra, spesielt hvis man skal prøve seg på det internasjonale markedet. Tenk hva en Garbarek eller Rypdal kunne ha gjort internasjonalt med et virkelig dyktig management!
Ja, si det. Det er åpenbart mye å tenke på. Mange musikere bruker kanskje for mye tid på å spille, på bekostning av organisasjonsarbeid og det å få oversikt. Det ligger også et hav av søknadskjemaer som bare venter på å bli fylt ut. Hvis du får angst av dem, eller lider av skrivevegring, kan dine dager som artist være talte. Det ser nemlig ut som det skal bli vanskeligere å komme utenom dem. For noen tiår siden var det 50 registrerte, profesjonelle billedkunstnere i Norge. I dag er det over 2000 som gjør krav på en levelig lønn. Ønsker vi en tilsvarende situasjon for musikere i Norge?
Vi har til hensikt å følge opp spørsmål om offentlig engasjement i miljøet omkring rock og beslektede former. Vi imøteser derfor nye innspill til neste nummer av Musikk Praksis.
Noen tall og facts:
"Forum for rock" var et politisk prosjekt som tok sikte på å få skapt de 2 ordningene vi nå har. Den ene er "Musikkverkstedordningen" som administreres av Norges sang- og musikkråd som ligger under Kulturdepartementet. De gir støtte til øvingslokaler, utstyr, etc. Støtten er ca. 10,5 millioner i år, hvorav ca. 6 millioner går til rock. Resten deles mellom jazz, folkemusikk og administrasjon. Den andre ordningen er Rikskonsertenes "Turné-, transport- og festivalstøtte" som har et budsjett på 3,5 millioner. Det er en mer reindyrka rockordning. Her er ikke jazz og folkemusikk inne. Dette er de to viktigste statlige ordningene vi nå har. Det er også noe som heter "Norsk musikantbruk" som også driver med rock. Rikskonsertene har dessuten et rockengasjement, uavhengig av den nevnte ordningen. Rockeforbundet og "Samla Norsk Rock" får også penger for å drive organisasjonene. Summen av alt dette blir ca. 15 millioner i året. "Samla Norsk Rock" er en paraplyorganisasjon for organisasjonene som har oppstått innen rocken, som AKKS, Gramart, RIO (Rockens interesseorganisasjon) og Norsk Rockeforbund. "Samla Norsk Rock" er å betrakte som en rockens LO.