SIMONE LARSEN
-Simone, du låter litt mindre artikulert på telefonen enn du gjorde på skiva nettopp.
-Det er fordi jeg er midt i frokosten.
-Midt i frokosten. Det er jo allerede ettermiddag.
-Jeg vet det, men med så mange sene helger som vi opererer med for tiden, er jeg nødt til å justere døgnet litt.
-Det er torsdag i dag.
-Ja, men i morgen braker det løs igjen, så jeg ser ingen grunn til å stå opp kl. 9 i dag heller.
Av Bent Patey
Nei, hvorfor i all verden skulle hun det. Det må vel være streit nok at den lille jenta får hvile litt mellom slagene, for dem har det vært mange av siden "Real Name" gikk på lufta og toppet radiolistene for et par år siden. Simone nådde vel sitt foreløpige høydepunkt da hun sammen med Jonny Sjo og Kim Ofstad mottok Spellemannsprisen med D’sound nylig.
Simone har sine røtter i Tyrkia/Tyskland/Ørsta/Volda-området, så det forklarer vel litt av hennes fargerike framtoning. "Roots"- musikk for henne er likevel ikke tyske marsjer eller tyrkisk raga. Hun har vært her såpass lenge at det norske roots-begrepet stort sett gir henne de samme assosiasjonene som oss andre. Brune barer, helskjegg og kassegitarer. Det var også en kassegitar som var det første instrumentet som fant Simone. Den hadde tre-fire strenger som ikke lot seg stemme, og den sto i ungkarskroken til den norske kjæresten til Simones mamma.
-Jeg ble født i Tyskland i 1970. Min tyrkiske, biologiske far forsvant fort, og da jeg som syvåring kom til Norge for første gang, ble jeg hekta på min stefars ustemte gitar. Jeg begynte å lage mine første viser. Det spilte ingen rolle at gitaren ikke lot seg stemme. I 1979 flyttet vi til Volda. Mamma drev etterhvert en restaurant der som heter Grønne Treet. Jeg serverte alltid på de festene som Media hadde (medialinjen på Distriktshøyskolen i Volda). De andre servitørene sykmeldte seg alltid, så jeg måtte stort sett servere alene. Det var et lite helvete. Men når jeg syntes det ble for voldsomt, tok jeg opp et lite munnspill, og sang og spilte litt for dem. Så holdt de iallfall kjeft en liten stund til.
-Så din respekt for publikum etablerte seg allerede da. Var det her du hadde dine første opptredener?
-Nei, det var enda tidligere, faktisk i 11-12 års alderen. Vi opptrådte på samfunnshuset i Volda på 17. mai. Jeg møtte en jente som heter Marit. Jeg betrakter henne nærmest som søstra mi. Vi begynte å skrive sanger sammen så snart hun hadde lært meg norsk sånn nogen lunde. På dette tidspunktet hadde jeg allerede fått meg en gitar med 6 strenger også, hvor alle strengene i tillegg kunne stemmes. Vi lagde sånne små mini-musicals som vi oppførte på 17 mai, med hjelp fra familiemedlemmer, etc. Også på barneskolen, arrangerte vi sånne små teatergreier. Jeg ble faktisk kjendis i Volda, jeg tror det må ha vært i 1981. Jeg lekte popstjerne fra Oslo som kom til Volda for å opptre. Spilte gitar og sang en Grand Prix låt, og hadde klassevenninnene mine som backing vocals.
Da jeg var 13, begynte jeg å synge i band. Typisk nok, turde jeg ikke selv å spørre om å få bli med. Det måtte jeg få en venninne til å gjøre. Det å være i et band, er jo en ganske følelsesmessig og intim affære. Jeg fikk iallfall komme å prøvesynge. Dermed sang jeg i band helt til jeg flyttet fra Volda.
-Hva slags type låter?
-Bare coverlåter. Åttitalls. Tracy Ullmann og Saga. Vi var tre stykker den gangen også. En trommis, en keyboardist og meg. Jeg blir nostalgisk når jeg tenker på det.
-Ja, det var vel en søt og flott tid, tenker jeg?
-Det var en flott og forferdelig tid.
-Forferdelig?
-Det var liksom de vanlige problemene i den alderen. Hormoner. Når det ble slutt med bandet, osv. Så skulle vi skrive. Hadde ambisjoner, samtidig som vi tvilte så sterkt på oss selv. Som 17-åring dro jeg på Voss Folkehøyskole. Gikk der et år. Så var jeg 2 år i Volda igjen. Gjorde ferdig gymnaset, skrev sanger og jobbet på Grønne Treet. Var litt frustrert over at jeg ikke bare kunne bli musiker, liksom. At det skulle være så vanskelig. Da dro jeg til Oslo, uten noen særlige forventninger. Følte at jeg måtte ut av Volda og møte flere folk. Visste på en måte innerst inne at jeg skulle til Oslo så snart jeg var ferdig med gymnaset. Jeg hadde vært mye i Oslo siden jeg var liten. Farmor bor der, etc. Jeg hadde lyst til å bli en del av det. Det ble litt kaotisk i begynnelsen. Kunne ikke bestemme meg for om jeg skulle jobbe eller studere. Musikken ble lagt på is. Helt til jeg traff en fyr fra Lørenskog som spurte om jeg ville være med i danseband. Firmafester og sånt. Jeg tenkte, hvorfor ikke? Penger vokser ikke på trær. Dermed så firmafestbandet "Simone og Grisene" dagens lys. Der var bl. a. Even og Robert fra Bjelleklang med. Bare coverlåter.
Kjøpte meg en gitar i 1991. Hadde ikke spilt så mye den siste tiden, men jeg kom etterhvert i kontakt med gatemusikant-miljøet i Oslo. De var nesten bare utlendinger alle sammen. Skikkelig hyggelige folk, og et miljø uten prestasjonspress. Jeg var med på jamsessions på caféer og på gata, og fikk masse respons og selvtillit.
-Du fikk vel også masse musikalsk input i denne tiden?
-Ja, og jeg ble inspirert til å skrive låter igjen, som jeg ikke hadde gjort på en stund.
-Tekster også?
-For meg henger melodi og tekst sammen. Å skrive musikk er å skrive en vise. Enten kommer musikk og tekst sammen, eller så kommer det ikke noe i det hele tatt. Jeg ble kjent med en amerikaner i miljøet som het Warren Carlstrom.
-Yes, så laget dere en very low key CD "Diamond Simone - Warm and Beautiful". Det er en litt hemmelig plate som vel aldri har vært i noen platebutikk, men jeg synes den lever opp til tittellåta, og er mer sjarmerende enn pretensiøs...
-Jeg synes det er veldig befriende å jobbe på den måten vi gjorde med denne plata, og akkurat denne arbeidsformen vil jeg gjerne komme tilbake til. Iallfall, sammen med Warren oppsto "Dingleberries", med Carsten Loly og Christan Scheel. Dette bandet betydde veldig mye for meg. Uttrykksmessig. Warren hadde noen fantastiske historier som han skrev inn i sangene sine, og han introduserte meg for alt fra Frank Zappa til 1920-talls jazz. Alt dette skulle fremføres som historier. Jeg hadde jo det dramatiske, teatralske i meg fra før, og dette fikk fritt utløp i låtene til Warren. Jeg ble også inspirert av tekstene hans. I Dingleberries hersket det også en varm og lett atmosfære. Gjorde du feil, eller begynte låta dobbelt så fort som den skulle være, var det ingen krise. Da gjorde man det beste ut av det, prøvde å tilpasse seg, og ofte kom det noe morsomt ut av det.
-Christian spilte baljebass?
-Ja, han var den beste baljebassisten i byen. Du skulle hørt soloen hans på "Happy Feet".
-Det tror jeg faktisk jeg gjorde. Jeg hørte dere noen ganger på Palace. Det var jo et band med stor underholdningsverdi.
-Når vi var bra, så var vi kjempebra, og når vi var dårlige, så sugde vi. Rett og slett.
-Det var iallfall et band med mange muligheter, i den forstand at alle kunne alternere i rollene som sangere, solister og komp. Men det ble vel ikke så mange dansejobber og firmafester med dette bandet.
-Nei, men vi spilte faktisk andre steder enn på Palace. Vi var litt rundt omkring i landet, men den morsomste jobben var på Radio Novas 10 års jubileum på Cosmopolite. Der tok vi fullstendig av.
-Du hadde også en del duojobber med Warren. Jeg så dere bl. a. på Figaro, husker jeg.
-Ja, der spilte vi også med "Dingleberries" noen ganger. I det hele tatt var det noen år hvor jeg sang veldig mye, og levde av de inntektene jeg fikk av det. Samtidig studerte jeg tysk og europakunnskap ved siden av. Det som var spesielt i denne perioden, var at alt var fritt og upretansiøst, og jeg lærte veldig mye om uttrykk. Jeg kunne prøve ut en masse ting, uten at noen holdt meg tilbake. I 1993, da ting begynte å dabbe av med "Dingleberries", traff jeg Kim og Jonny. Etter at flere folk hadde vært ut og inn av div. øvingslokaler og studioer i et par år, sto vi tre igjen med en demo på "Real Name". Vi hadde spilt coverlåter en stund, men da jeg begynte å ta fram visene mine, kicka Kim og Jonny. Det var bare råmateriale, men de fikk mange idéer til å videreutvikle dem. Da Jonny også dro fram noe råmateriale som han hadde, og jeg satte melodi og tekst til, begynte vi å skjønne at vi hadde potensiale til å lage ting som kunne bli litt annerledes.
-Annerledes på hvilken måte da?
-Jeg må ha en kjemi med dem jeg spiller med, for å få det til å fungere skikkelig. Det å spille sammen med folk, hvis du KAN spille eller synge, skulle gå greit, men det er ikke nok. I samarbeid med Kim og Jonny, har jeg begynt å øknomisere og forfine ting litt, men det har tatt meg mange år, og jeg er ikke DER ennå. Det dukker opp stadig nye ting. Jeg husker likevel at jeg ble ganske provosert i begynnelsen med Kim og Jonny. Jeg hadde jo fram til da, stort sett gjort som jeg ville, men så begynte de å foreslå at jeg kanskje skulle jobbe litt med ditt og datt og gjøre ting annerledes. Dette var jeg ikke vant til. Jeg tenkte at de tingene de plukka på var ting som ville komme naturlig etterhvert. Jeg lærte iallfall at det finnes mange forskjellige innfallsvinkler, og jeg er ikke nødvendigvis enig bestandig. Men det å fokusere på konkrete områder som har med uttrykket å gjøre, øker på en måte bevisstheten om hva dette dreier seg om.
-Nå har dere vel også jobbet såpass lenge sammen, at dere skjønner hverandres signaler og språk?
-Ja, og jeg har begynt å lære mer om det å synge, rett og slett. Om hvordan ting låter. Virkemidler osv. Hvis jeg fikk inspirasjon av Warren og "Dingleberries" når det gjaldt dramatikk og uttrykk, har jeg i tillegg fått av Kim og Jonny impulser til å sette ting litt mer i system. Gjøre dem litt mer sofistikert, litt finere. Posjonere det sånn at det ikke blir for mye av det gode. Dette jobber jeg med hele tiden. Spesielt i studio. Jeg har også blitt mer bevisst på det, når jeg hører andre vokalister. Jeg setter veldig pris på hva jeg vil kalle en musikalsk finfølelse. Det er en måte å være stor på, liksom, hvis du har en god del krutt, å greie og posjonere det ut.
-Du har skrevet mange av tekstene på "Beauty is a Blessing". Jeg registrerer imidlertid at de ikke står trykt på coveret.
-Vi hadde tekstene på coveret på forrige plate. Grunnen til at vi ikke har det denne gangen, er at jeg gjerne vil at tekstene skal komme sammen med musikken. Jeg vil gjerne at folk skal lese tekstene, men bare hvis de er interessert, og de som er det, kan finne dem på internettsidene våre.
-Så det skyldes ikke at du er redd for at tekstene ikke tåler å stå alene?
-Nei, jeg har faktisk jobbet bevisst med at tekstene på denne plata skal kunne stå på egne bein. Men det er jo en vurderingsak Når jeg sier at jeg har vært obs på at tekstene skal holde mål og at man skal kunne lese dem, så er det min vurdering, og ikke et litterært råd, eller enda verre, en gjeng med musikkritikere. Jeg vet at det er mange som satte pris på tekstene fra første skiva, og de som vil kan som sagt få den skriftlige versjonen av tekstene på den nye skiva også.
-Kan du gi et eksempel på hvordan en Simone-tekst blir til?
-Det er faktisk ofte sånn at jeg sitter og spiller på gitaren, så kommer det etterhvert en melodi og en historie, tilsynelatende ut av det blå, uten å være noe resultat av grubling eller en bevisst tankerekke. Det er vel litt sånn som forfattere snakker om, når de sitter og skriver, så trer det fram personer og hendelser.
Jeg skriver forøvrig mye mer enn det som blir gitt ut på plate med D’sound. Og mange av de tingene jeg skriver som blir brukt i D’sound, både tekst og melodi, ender jo opp helt forskjellig fra hva det var i utgangspunktet. Every Rain Drop var opprinnelig en ganske "nede" vise, men i møte med Kim og Jonny, blir det en slags drum n’ bass låt med referanse til Police, uten at det var planlagt.
-I forbindelse med et tidligere intervju i Musikkpraksis med Kim og Jonny, fortalte de om innpillingen av Real Name. Det foregikk stort sett på samme måte.
-Det som er skjedd enda mer nå, enn på den første plata, er at låter jeg kommer med blir klipt i stykker. I begynnelsen var dette litt vondt, men nå har jeg begynt å vende meg til det. Det er jo veldig interessant også. Man må kunne tåle å ofre ting til fordel for helheten.
-Men du har kanskje noen hellige låter i skuffen som ikke skal havne på klippebordet. Føler du i såfall behov for et sideprosjekt hvor du kan få eksponert flere fasetter?
-Jeg har en del låter som jeg gjerne vil la være i fred, men noe sideprosjekt ser jeg ikke for meg i overskuelig fremtid. Jeg har jo noen personlige skatter helt tilbake til syvårsalderen, men jeg føler at det ville være galt å dra fram disse i D’sound. Noen låter er veldig personlige og jeg kan spille dem sammen med kjæresten min eller Marit, f.eks. Jeg kan spille dem inn på 4 spor. Det kan være min lille glede, men jeg behøver ikke å hive dem ut til hele verden, for å si det sånn.
-Det låter som det er god kjemi mellom dere tre i D’Sound. Men i tillegg til den personlige kjemien, gjør det vel ikke noe at Kim og Jonny har fått med seg noen år på Berkley School of Music?
-Jeg har alltid ment at folk som har et kunstnerisk talent som involverer følelser, må kunne beherske en teknikk for at dette skal kunne komme til uttrykk. Du kan ikke lære deg å male fantastiske bilder, uten å bruke en eller annen form for teknikk som krever en eller annen form for skolering, enten dette foregår på egen hånd eller på skole. Kim og Jonny er skolerte i tillegg til at de nærmest har musikken inni seg. Derfor har de vært i stand til å bryte ut av det å være godt betalte session- og studiomusikere som har bidratt masse til andre artister. Det er ikke så mange av dem som har klart å stable på beina sitt eget suksessfulle prosjekt. Det er iallfall få som har klart i Norge, og det tror jeg har forvirra folk i pressa, spesielt.
-Har dere fått noe kjeft for dette fra Håkon Moslet og sånne folk?
-Ikke direkte kjeft kanskje, men folk er så opptatt av at Kim og Jonny er så "flinke". Norge må vel være det eneste landet i verden som har musikkanmeldere som mener at det er uhipt å kunne spille.
-Det har jo alltid vært sånn her. Hvis det brukes ressurser til teknisk øvelse eller fordypning som kan komme til å involvere hjernen, blir det visst mindre igjen til hjertet.
-Ja, det er en merkelig kobling. Det burde forøvrig være unødvendig å presisere at man ikke kan utdannes til å bli en kreativ musiker, men det er ikke dermed sagt at man nødvendigvis tar skade av skolering.
-Når vi først er inne på skolering og greier. Har du jobba noe med jazz, harmonikk og improvisasjon?
-Jeg tror jeg har vært litt treig i utviklinga. Vi hørte ikke noe særlig på jazz hjemme. Jeg levde på mammas og pappas platesamling som var "meget variert", men det var noen ganske få plater jeg tok tak i. Blant annet en plate mamma hadde med en italiensk pop-diva som gjorde en Brecht kabaret på italiensk. Senere fikk jeg av pappa en gammel plate med Count Basies Orchestra og Jackie Wilson. Det var utdrag av en 9 timers session i studio med mange gamle Motown låter. Den plata gjorde sterkt inntrykk på meg den gangen. Ellers var det Dire Straits, 80-tallet, Randy Crawford, men jeg hørte ikke noe på jazz før jeg kom på Voss Folkehøyskole. Der var det en venn som ga meg Radka Toneff sin "Fairy Tales" til jul. Jeg hadde hørt litt på Billie Hollyday før, men jeg skjønte ikke noe særlig av det. Det var liksom utenfor min referanse for hva sang var for noe. Men jeg hørte likevel på den plata noen ganger, og plutselig en dag var det som jeg fikk en knyttneve i magen.
-Og døra smalt opp til et nytt rom?
-Ja, nå synes jeg det er en nydelig plate.
-Steve Dobrogosz er også en fin pianist.
-Veldig. Jeg synes faktisk Bugge Wesseltoft kan minne meg om ham noen ganger. Blant annet på "Fifty ways to leave a lover" som han gjør sammen med Sidsel Endresen. Han har litt av det samme. Iallfall, det jeg skulle fram til, var at DA på Voss kom den Billie Hollyday- greia til meg også. Senere flyttet jeg tilbake til Volda. Der var det en jazzmusiker som heter Leif Hogne Rygh. Han bestemte seg for at han måtte låne meg en platesamling som heter "Great Ladies of Jazz". Og i årene etter folkehøyskolen, hørte jeg mye på jazzsangerinner.
-Du bladde deg ikke gjennom Real Book og lærte nye sanger?
-Jo det gjorde jeg, men jeg lærte meg aldri noter. De prøvde å lære meg det på Voss, men jeg er veldig trassig.
-Det kan vel til tider være greit, det?
-Nei det kan det ikke. Jeg skulle ønske jeg hadde lært noter. Sånn jazz- og fraseringsmessig, husker jeg at jeg midt på 80-tallet fikk kick av å høre f. eks. Chaka Kahn, og Joni Mitchell. Ble veldig facsinert av måten de fraserte på. Når det gjaldt Radka Toneff og Billie Hollyday, så var det mer måten de brukte stemmen sin på.
-På "Beauty is a Blessing" låter det som du har jobbet en god del med frasering. Har du gjort mange tagninger på de forskjellige låtene, eller er det ofte første take vi hører?
-I de fleste tilfeller endte vi faktisk opp med å bruke førstetagningen som utgangspunkt. Vi jobbet veldig mye med vokalen. Mesteparten ble gjort sammen med Jan Bang i Disc-Lab studio, men også en del hos Joakim Styrén i Gøteborg.
-Hvordan synes du det å jobbe i studio er kontra det å jobbe live?
-Studiojobbing er for meg veldig tungt. Det som fungerer live og i øyeblikket går mye lettere. Også når vi gjør preproduksjoner. På begge platene har det vært sånn at vi har hatt en uke til disposisjon hvor vi spiller inn alle låtene, med Kim og Jonny, en keyboardist og meg som guide. Ofte beholder vi trommene fra disse takene. Det som jeg synes er fint med f.eks. Every Raindrop, er at det er det aller første taket av trommer, bass og vokal vi hører. First take, first time, før vi egentlig hadde strukturert låta. Det er veldig allright.
-Dere har ikke vært inne og gjort noen justeringer på vokalen heller?
-Niks, faktisk ikke. Vi prøvde å gjøre den om igjen senere, men det fungerte ikke på samme måten. Og det som ofte skjer, er at jeg leverer de beste takene når jeg gjør guide-vokalen.
-Er det ikke typisk? Så når du skal gjøre det "på ordentlig", kommer overjeget, produsenten og bandet drassende med sine ting.
-Jeg prøver alltid å legge opp til at det første taket skal bli så bra som mulig, fordi spontaniteten og de spesielle fraseringene forsvinner på senere take. Jeg tror ikke jeg er moden nok i studio ennå, til å prestere ting som jeg gjør live. På den annen side, ting som fungerer live, fungerer ofte ikke på plate. Vi var i studio nå for et par uker siden, uten produsent. Det var en tekniker der som sa litt i fra, men da sang jeg inn 30 vokalspor og jeg fikk prøvd ut mange av idéene mine. Mye av det synes jeg ble veldig bra. Selvfølgelig alt for mye, men det var så deilig. Har aldri kost meg så mye i studio før. Følte meg plutselig så fri. Det var ikke den derre "nå gjelder det" -atmosfæren som jeg ikke trives noe særlig i. Når alt kommer til alt, har jeg likevel hatt veldig fine øyeblikk i studio, både i Oslo og i Sverige. Dette til tross for at det har vært en nesten "pushe seg sjøl til grensa"-prosess, hvor du til slutt nærmest opplever å bli bevissløs et lite øyeblikk, og så plutselig sitter du der med et bra vokalopptak. I Oslo jobbet vi veldig mye sånn at vi ventet på den rette dagen til den rette sangen. Vi bestemte oss tidlig på dagen for å gjøre den og den låta. Så prøvde vi den, og hvis vi følte at det ikke funka, tok vi en annen låt. Jeg kunne komme i studio og si: "Dette er dagen for Beauty is a Blessing", selvom jeg kanskje hadde vært oppe sent kvelden før og røyka masse og tatt noen øl, osv. Likevel hadde jeg følelsen av at jeg akkurat nå er sånn passe avslappa, fordi jeg ikke helt har skjønt hva som skjer ennå. Så gjorde jeg den bare. "Beauty is a Blessing" ble gjort i ett take.
-Plata har fått veldig god mottagelse her hjemme. Jobbes det også internasjonalt?
-Ja vi prøver å jobbe mot å gi ut en egen versjon av plata i utlandet til sommeren. Vi har fått en manager i London som heter Diane Young. Hun har gjort en veldig bra jobb hittil. Forøvrig skal vi til England i neste uke for å spille inn en sang med produsenten Ashley Beadle. Det skal bli tittellåta til en ny norsk film. Vi er selvfølgelig spente på om dette fører til noe mer. Musikalsk sett er vi på langt nær ved veis ende.
-Du sa på Spellemannsutdelingen at dette bare er begynnelsen.
-Da tenkte jeg først og fremst musikalsk, fordi jeg føler vi har så mye å gå på. Vi er fullstendig hekta på musikk og på å utrykke oss sammen i D’sound. Det ser ganske positivt ut for øyeblikket. Jeg sier ikke at vi skal erobre verden, men jeg håper vi gjør det.