Er dette noe å bruke tid på da?, - eller for å sitere fattern i 1966:

- Nå har du fått elektrisk gitar, ledning og Radionette-forsterker. Blir du aldri fornøyd???

Den enorme interessen for de mulighetene som ligger mellom en vibrerende streng og en høyttaler, har vært grunnlag for omfattende forskning helt siden el-gitaren så dagens lys i begynnelsen av 50-åra. Så har vi da også i løpet av denne tiden fått nok av eksempler på hvor forskjellig el-gitarer kan låte.

Stort pickup-arkiv

- Det er så mange variabler å ta hensyn til, sier Seymour Duncan.

- Jeg får stadig henvendelser fra gitarister som sier at de vil låte som Jimi Hendrix, Jeff Beck, osv., og lurer de på om jeg kan lage pickuper som gir den sounden. Faktisk kan jeg som regel lage pickuper identiske med dem som ble brukt på forskjellige plateinnspillinger, da jeg har de fleste kjente gitaristeres pickup-spesifikasjoner arkivert. Det hjelper imidlertid lite, så lenge de som besitter disse pickupene, setter dem på forskjellige typer gitarer. Forholdet mellom pickups og tresort i gitarens kropp og hals, er av stor betyding. Likeledes hvor høyt strengene justeres fra pickupene, bruk av stol, plekterbrett, osv., osv. Dessuten er det jo svært vesentlig hva slags forsterker og høyttalere man bruker.

- Ja, og ikke minst hvem som spiller!

- Selvfølgelig. Det er jo til syvende og sist det mest avgjørende for hva slags tone man får ut. Tenk deg f.eks. Calpton, Hendrix og Beck. De har alle spilt Stratocastere, av omtrent samme årgang og spesifikasjoner, i kombinasjon med Marshall-forsterkere. De låter likevel helt forskjellig.

- Hvis jeg likevel skulle spørre deg om du kunne sette sammen en gitar som rent teknisk vil gi en sound tilsvarende f.eks. Mark Knopflers. Hvordan ville du gå frem?

- I og med at jeg selv har laget pickupene hans, har jeg arkivert de eksakte data, både når det gjelder antall koppertråd-viklinger, og på hvilken måte de er viklet. Dessuten har jeg all nødvendig informasjon om den spesielle gitarens tyngde, tresorter, osv. Dersom tilsvarende lyd skulle oppnås på en annen type gitar, måtte jeg korrigere pickupene. For å finne ut hvilke frekvenser som må kompenseres i forhold til de forskjellige gitarene, bruker jeg en datamaskin.

Duncans historie

- Dette er ganske avanserte greier. Hvordan begynte du å interessere deg for disse tingene?

- Well, først og fremst var jeg, i likhet med mange andre tenåringer, hengt opp på rock'n roll i 60-åra. Jeg var i den heldige situasjonen at jeg tidlig hadde kontakt med folk som Les Paul og Chet Atkins. Gjennom dem fikk jeg fort et ganske bevisst forhold til gitarlyd. Jeg spilte også i et band på den tiden som het "The Flintones". Senere hadde vi en del suksess med gruppa "Sidekicks", og med det bandet gjorde vi et par LP'er på RCA.

- Jeg hadde en nydelig Telecaster fra 1956. En gang lålnte jeg den til den jente som spilte i et country-band. Jeg husker ikke hva hun het, men jeg husker tydelig at hun satte den tynne E-strengen fast under stol-pickupen. Da vi senere løsnet strengen, var pickupen død. Jeg skrudde den av, og tok den med i fysikktimen på skolen, studerte den under mikroskop, og fant ut at den tynne koppertråden var røket. Så begynte jeg å ta av tråden, og endte til slutt opp med en stor vase med koppertråd. Jeg fikk målt tykkelsen på tråden, og fikk tak i ny tråd. Prøvde å vikle den på for hånd, flere ganger uten hell. Tråden røyk i et sett, men etter mange forsøk, endte jeg opp med en symaskinmotor med et påmontert telleverk. Jeg fikk på 8000 viklinger, og pickupen låt som en drøm. Etter det fikk jeg blod på tann, og begynte å eksperimentere med andre pickuper. Fant ut at jeg fikk mer diskant ved å bruke færre viklinger, og at jeg også kunne forandre tone-karakteristikk ved å vikle på forskjellige måter.

Banjo-streng

- Jeg fant etter hvert en framgangsmåte som ga en spesiell, myk og fyldig tone. Mange viklinger. Når jeg brukte super-tynne strenger på gitaren, låt den nærmest som en steel-gitar. Jeg fjernet den dype E-strengen, og erstattet den med A-strengen, satte D-strengen på som A-streng, osv. Som tynn E-streng brukte jeg en A-tenor banjo-streng. På grunn av den spesielle sounden jeg hadde, fikk jeg en masse jobber, og folk begynte å interessere seg for pickupene mine.

- I 1972 fikk jeg jobb på "Fender sound house" i London. Laget pickuper for Jeff Beck, Suzi Quatro, Robert Palmer, Mark Bolan, David Gilmour ... 3 år senere dro jeg hit til California for å være med på en plateinnspilling. Og ble værende. Det viste seg at det største markedet for meg er nettopp her. Jeg jobbet en stund for Schecter-fabrikken, før jeg for fullt begynte min egen virksomhet. Fikk bestillnger fra Van Halen, Mark Knopfler, Cheap Trick osv, og dermed var mølla i gang.

- I dag har du en stor fabrikk med mange ansatte. Får du tid til noe annet enn å administrere det hele?

- Jeg eksperimenterer stadig med nye varianter av pickuper. Selv har jeg håndviklet ca. 8000 hittil. Det er en omstendelig prosess basert på prøving og feiling.

- Det du sitter igjen med, blir vel ofte uttrykk for din egen smak?

- Ja. Ta f.eks. Bill Lawrence. Han har viklet pickuper i en årrekke. Han kommer fra en annen "skole" enn meg, og er opptatt av en helt annen gitarlyd. Pickupene hans er mye "brightere" enn mine. EMG, Schaller, osv. er jo også godt etablert på markedet, men vi lager alle pickuper til forskjellige ører.

Fet Sustain

- Du begynte også å lage forsterkere. Fortell litt om hvordan dette kom i gang.

- Jeg har, i likhet med de fleste andre gitarister, alltid vært på leting etter en forsterker som både kan gi en fyldig, ren tone, og samtidig ha mulighet til å gi en fet sustain, basert på "poweramp-overdrive". Da jeg ikke syntes det fantes noen forsterkere på markedet som hadde begge disse egenskapene, begynte jeg å eksperimentere sammen med en tekniker som heter Bruce Kennedy. Vi kommuniserer veldig bra, og han var faktisk i stand til å lage et forsterkerskjema på grunnlag av mine uttalte idéer. Når det gjelder modulene, som kan skiftes fra flere trinn i forsterkeren, har jeg hatt idéen i bakhodet helt siden jeg var i studio med Les Paul for mange år siden. Han hadde fått utviklet forskjellige typer moduler som han tok inn og ut av mixerbordet, alt ettersom han ville forandre lyd-karakteristikk. Jeg har videreutviklet idéen, med Seymour Duncan-forsterkerne. I stedet for å ta med mange forskjellige forsterkere på scenen eller i studio, kan man bare skifte moduler. Dermed får man et utall av forsterkere i én.

Også farger og form

- Du har fått mye "credits" gjennom tidene for dine bidrag til gitarismen. Ga ikke også Jeff Beck deg i gave den gitaren han brukte på innspillingen av "Heart Full of Soul" med Yardbirds på 60-tallet?

- Jo, og jeg er blitt tilbudt skyhøye beløp for den, men nok engang: Den er ikke tilsalgs!

- Forøvrig vil jeg si at utviklingen av mine pickuper har vært uløselig knyttet til all den verdifulle kunnskap og erfaring jeg har kunnet dra nytte av fra folk som Jimmy Page, Buddy Guy, Albert Collins, Les Paul, Chet Atkins og mange fler. Det er en lang liste av folk, og de har alle hatt stor betydning.

Etter å ha snakket med Seymour Duncan en stund, slår det meg at han omtaler gitarer som om de var levende vesener med hvert sitt følelsesliv og unike personlighet. Han formidler også klart at gitarer ikke bare gir lyd fra seg. De har også farger og form.

På tampen minner jeg om at det finnes kyndige gitar-folk i Norge også. Ved henvendelse til "Guitar Workshop" i Oslo, kan du bl.a. stifte nærmere bekjentskap med Seymour Duncans produkter.

Bent Patey