Født i Ukiah, Nord-California, i begynnelsen av 50-årene. Begynte å spille gitar i 13-års alderen. Mike Bloomfield, B.B King, Paul Butterfield, Eric Clapton og Jimi Hendrix ble fort en naturlig del av hverdagen, og blues ble etterhvert Robbens egen uttrykksform. Etter noen frustrerende år i Los Angeles' harde musikalske virkelighet, vendte han tilbake til Nord-California.

-Dette gjorde jeg til tross for at jeg hadde gode kontakter innen bransjen. Kunne ha blitt studiomusiker i LA, eller spilt Top 40-gigs rundt på klubber, men så lenge det ikke fantes noe grunnlag for å gjøre mine egne ting den gangen, hoppet jeg av. I San Fransisco fortsatte jeg imidlertid å jobbe med låtene mine. Finansierte selv en studioinnspilling som falt i smak hos Electra/Asylum Records. I 1979 ga de ut min første solo-plate, "The Inside Story".

-Ja, det bandet har betydd mye for meg. Vi gjorde flere plater for Warner Bros., turnerte i Europa og backet Randy Crawford ved flere anledninger. Syntes kanskje at bandet ble litt kjølig og veldressert innen fusionstilen etterhvert. Jeg trives best musikalsk når utgangspunktet er så enkelt og åpent som mulig, og nærmest fungerer som en base man kan ta av fra og vende tilbake til. Utfordringen blir da å skape en eller annen funksjon bak hver frase som blir spilt. Generelt mener jeg vel egentlig at hvis ikke dette kriteriet oppfylles, er det bedre å holde kjeft.

-Det finnes mange musikere som har sittet og jobbet i årevis med bøker om 10 000 måter å improvisere over 2, 5, 1 - progressjoner. Du hører ikke til blant dem?

-Nei, men jeg synes likevel at det finnes mange glimrende musikere som har jobbet nettopp på den måten. John Coltrane er, ved siden av Miles, en av de musikerne jeg har fått mest ut av å høre på. Han prøvde ut så mye over akkordene, at han etterhvert nærmest ble fri til å spille hva som helst, uten å måtte tenke analytisk. På spillejobber gikk han ofte ned fra podiet, mens andre spilte solo, og fortsatte å spille variasjoner over de samme akkordene. Han var kontinuerlig på øvelse. Jeg har ikke den samme tonale friheten innenfor be-bop, men føler jeg kan ta den ganske langt ut, når jeg er fortrolig med den basen jeg har tatt av fra.

Jeg husker godt mitt første møte med Miles. Jeg var så til de grader opptatt av hva jeg mente Miles ville at jeg skulle spille, at det ikke ble noe særlig troverdig musikk fra min side. Jeg så meg selv i tidligere Miles-gitaristers sko, på en måte. Jeg hadde store problemer med nattesøvnen etter den første øvelsen. Neste gang bestemte jeg meg for å spille konsekvent min egen greie, og bare la det stå til. Det ble et større kick enn jeg noen gang hadde opplevd. Ikke minst å få anerkjennende blikk fra sjefen sjøl.

-Det stemmer, men jeg var med på en annen jobb i Norge. På Den Haag-festivalen.

-Javel. Vi spilte iallfall der og på Montreaux festivalen.

-Montreaux festivalen ble i allfall tatt opp.

-Ikke fra min side iallfall.

-Tommy Lipuma som produserer Yellow Jackets for Warner Bros. produserte også Miles' plate "TUTU". Miles spurte ham om han hadde en gitarist å anbefale til det nye bandet, og dermed ble jeg kalt inn til prøve.

-Ja. Det er det som er musikken min. Den satte seg for bestandig, da Paul Butterfield og B.B. King spilte rundt på klubbene her i slutten av 60-åra.

-I love this music, sier Robben Ford. Ut i fra publikumsresponsen på de to fullsatte klubbjobbene på "At My Place" i Santa Monica, er det tydelig at det er flere som deler Robbens oppfatning. Etter den korte samtalen, forsvant han av gårde til studio. Han var da midt oppi innspillingen av "Talk To Your Daughter"- albumet som ble produsert av ingen ringere enn Ted Tempelman. Han har forøvrig også produsert artister som både Van Halen og Doobie Brothers. Musikken ble dels egne låter og dels gamle blues standards. Foruten broren Mark på munnspill, brukte han sitt eget band i studio, som forøvrig besto av:

Russel Ferrante - keyboards

Roscoe Beck - bass

Vinnie Colaiuta - trommer.

Sjekk forøvrig ut Robbens siste plate "Discovering The Blues" som er spilt inn live på to klubber i California. Med seg på denne platen har han Paul Nagle på keyboards, Jim Baum på trommer og ikke minst Stan Poplin på bass, som mange vil huske p.g.a. langvarige opphold i Norge i samarbeid med norske musikere, både på konserter og plater. Når dette bladet går i trykken, vil nok en CD fra Robben Ford være tilgjengelig i butikkene. Den bærer tittelen "Tiger Walk", og skal i følge politelige kilder inneholde tildels gnistrende gitarspill.