-Sjov. Harure greit, duadø? (Jeg tar disse innledende replikkene med i artikkelen, bare for å vise den litt stilige sjargongen som man finner i musikermiljøet i Oslo. Musikkpraksis har jo en del lesere utenfor byen).

-Nei, nå skal du høre her, at det som er greia, det er at det med bilder er og blir et problem.

-Joa, men problemet er at det ikke regner noe særlig på kompet. Vi blir alltid stående i le av blitzregnet, mens stjernene blir festet til film. Det finnes nok tonnevis med negativer hvor jeg er med, litt ute av fokus, men de filmene har en tendens til ikke å bli fremkalt.

-Nei, hvem er det som har sagt det?

-Jeg begynte å spille bass i et rockeband på Lambertseter ungdomsklubb. Første betalte spillejobb var på Bikuben i Oslo.Vi hadde et jazzrockband med bl.a. Frank Aleksandersen.

-Selve fetter´n. På trommer. Vi spilte bare hjemmelaget instrumentalmusikk. En fin start hvor vi fikk lekt masse og prøvd ut en haug med ting. Etterhvert ble jeg med i litt sjove danseband, deriblant. Jake Bolton Band med bl. a. Tor Bendiksen og Jan Simonsen. Senere begynte jeg å jobbe med Marit Mathisen, og det ble vel det første ordentlige opplegget jeg var med på, med plateinnspilling, etc. Jeg fikk også anledning til å debutere som låtskriver på plate med dette bandet. Gjennom Marit, kom jeg etterhvert i kontakt med musikkmiljøet i Tromsø, noe som senere førte til samarbeidet med Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen.

-Ja, han spilte med gitaristen Alex Conti fra gruppa Lake. Nå trengte de en bassist, og som relativt ung og uerfaren, var det et stort kick for meg å få bli med på dette. Vi spilte blant annet på en stappfull St. Pauli Stadion i Hamburg, som oppvarmingsband for Santana, Joan Baez og Bob Dylan.

-Heisan... tana, eller noe sånt, tror jeg.

-Heisan...., Øivind, var det visst.

-Akkurat, ja. Det var nok en fantastisk opplevelse...

-Ja, men problemet var at jeg ikke kunne. Jeg hadde lovet meg bort til en annen turné, men det var åpenbart ikke noen god nok unnskyldning for Jørn. Han er som kjent flink til å stå på, og selvfølgelig var det smigrende for meg at han hadde bestemt seg for å få meg med. Det viste seg å bli en veldig ålreit turné, hvor både musikken fungerte og kjemien stemte. På det tidspunktet var hverken Jørn eller Steinar noen kjente navn. De hadde en plakat med navnet Eye Dew, med bilde av de to. Jeg kom inn som et tredje hjul på vogna, etter at plakaten var trykt.

-Ja, men heldigvis var det ikke sånn. Uansett, da jeg reiste på turné med Jørn og Steinar, skjønte jeg fort at disse gutta kom til å nå langt. De sang så bra, og hadde en utstråling som overgikk det meste av hva jeg hadde opplevd tidligere. Halvannet års tid etter dette, gikk Jørns karriere til himmels, og få år etter var det Steinar sin tur.

-Det var en veldig morsom og lærerik periode. Spesielt på grunn av gitaristen Bjørn Kristiansen (tidl. Aunt Mary) som er en glimrende gitarist og sjov person å jobbe med. Swingers var et rock´n roll band, og det var deilig å få spilt litt sånn musikk igjen, og kline til litt. Jeg spilte vel med Swingers i bort i mot to år, og vi spilte mye. Det dundra og gikk hver helg, og for første gang tjente jeg litt penger.

-Stort sett, med noen langhelger og turnéer innimellom.

-Ja, han hadde nettopp spilt inn plata "Alone too long", og skulle ut å promotere plata på turné. Det var Bjørn Kjellemyr som spilte bass på plata, men det var jeg som fikk gleden av å bli med på de påfølgende turnéene. Plata tok jo helt av.

-Ja, jeg har hatt stor glede av å jobbe med både Steinar og Tom, både på veien og i studio. Jeg fikk også gleden av å vikariere for Jørun Bøgeberg i a-ha De skulle på turné til Sør-Afrika, og jeg kunne selvfølgelig ikke si nei. Det ble en helt spesiell opplevelse, både å være vitne til tusenvis av hylskrikende småjenter, men selvfølgelig også å få se Sør-Afrika. Kjemien med gutta i a-ha viste seg også å fungere bra, og både Pål og Magne har stort sett samme bakgrunn som meg, med sine røtter på Manglerud. Jeg fikk også en god groove med Morten, og var senere med på innspillingen av soloskiva hans "Wild Seed" sammen med bl. a. Eivind Aarset, Kjetil Bjerkestrand og Per Lindvall. Det var rett og slett en veldig fin gjeng, og kanskje noe av det mest inspirerende prosjektet jeg har vært med på i studio og på scenen. I motsetning til enkelte prosjekter hvor ting på en måte er definert på forhånd, og studiomusikere blir kalt inn for å realisere en uttalt idé, var dette en innspilling hvor musikerne var plukket ut med tanke på egenart. Derfor jobbet vi med stor frihet til å eksponere egne ting, både når det gjaldt arrangement og lydbilde. Det var en veldig behagelig atmosfære å jobbe i, hvor respekt og ydmykhet overfor andres idéer og innfallsvinkler på en måte kan stå som stikkord. Det er vel egenskaper man først og fremst finner hos folk jeg vil definere som proffe musikere.

-Det er vel like mange oppskrifter på det som det finnes bassister. Jeg for min del, øver litt i rykk og napp, litt i forhold til utfordringene, men mye av øvelsene kan være forskning i sound. Forøvrig opplever jeg det som en stor fordel å ha et så bredt repertoar som mulig, og å kunne ty til litt forskjellige spilleteknikker. Det er ofte i studiosammenhenger man kan ha behov for å variere spilleteknikk. I noen sammenhenger kan f. eks. plekter være anvendelig. I andre sammenhenger, har jeg faktisk tydd til studioets utsøkte skurefille for å dempe strengene. Når det gjelder gitarer og basser, har det vært vel mye fokusering på sustain, synes jeg. Moderne bassgitarer har etter min smak nesten litt for mye sustain. Å fjerne den, kan være veldig befriende enkelte ganger.

-Når det gjelder strenger, er variasjonen i pris mye strørre enn variasjonen i kvalitet, selv om noen strengeprodusenter sikkert kan skryte av "ultimate professional high frequency solution" helt ned på 50 meters dyp. Personlig er jeg godt fornøyd med Dean Markley strenger.

-Noen basser har vært med meg hele tiden, som f.eks min gamle Fender bass, men det dukker stadig opp nye forelskelser. Jag falt nylig pladask for et par Aria basser som er veldig bra, men også billige. Jeg har i det siste også lekt meg med en el-kontrabass, og det har vært veldig lærerrikt. Man er alltid på utkikk etter nye lyder, og man kan falle for soundet og spilleegenskapene til et instrument en periode. Basslyd er også underlagt motesvingninger, noe som også gjenspeies i konstuksjonen. På åttitallet skulle bassene ha aktiv elektronikk og gjennomgående hals, mens nå er 60-talls filosofien på mote igjen, med påskrudd hals og passiv elektronikk. Hva blir det neste? Gjennomgående elektronikk og oppskrytt hals?

Nedsatt hørsel? Du tenker vel ikke tilfeldigvis på scenelyden? Når det gjelder den, har jeg vært skjemt bort med gode monitorer, og det har ikke vært nødvendig med noen svær bassrigg. Jeg spiller på en Trace Elliot 300 SMX forsterker, og stort sett holder det med et 4 10" kabinett. Jeg har i det siste gått mer bort fra å bruke 15" i tillegg, da det ofte kan søle til lyden ut. På noen klubbjobber hvor det er litt løs jakke og ikke all verdens PA-anlegg, er 15-tommerne derimot et must.

-Nå for tiden bruker jeg lite, men jeg liker å komprimere basslyden litt. Noen ganger kan det også være en tøff effekt å overdrive kompressjonen.

-Jeg foretrekker å kombinere de to signalene. Noen ganger kan det være tøft å overstyre høyttalersignalet litt.

Jeg prøver å holde ørene så åpne som mulig, og hører jo musikk overalt. Det blir utgitt så mye hele tiden, at jeg ikke gidder å stresse for å følge med på alt mulig. Det faktum at det knapt finnes en pålitelige plateanmelder, gjør det veldig vanskelig å orientere seg i jungelen av utgivelser. Men dette er vel et kapittel, eller kanskje en bokreol, for seg. Hjemme spilles det lite plater for tiden, men jeg spiller mye selv. Jeg har bygget ut hjemmestudioet kraftig, og hygger vettet av meg der. Ellers synes jeg radioen er en fin oppfinnelse. Det er befriende å bare ta det som det kommer. Det er likevel en del "klassiske" plater som står som milepælemusikk, f.eks. Steely Dan, James Taylor, Ivan Linz, Gino Vanelli... Hjælpe meg, det finnes jo så mye bra musikk, atte!

-Jeg holdt på å si både ja og nei, men du overdriver, Bent. Det har jeg sagt til deg tusen ganger. Du vet klisjeer er som poteten. De kan brukes til alt. Man skal aldri si aldri!

-Ja, låtskriving er for meg en liten hobby og lidenskap. I stedet for å la låtene bli borte i en skuff, legger jeg dem nå ut for eventuelle andre artister, og lykkes litt innimellom. Jeg har et godt samarbeid med Jon Johanessen på Warner. Han har jeg stor respekt for, og han er en god konsulent når jeg trenger tilbakemelding på låtene mine.

-Det blir slitsomt når det blir lenge av gangen, men det kan også være avvekslende og befriende å komme seg ut av byen. Norge er vel et av de vakreste land man kan reise på turné i.

-De reagerte som amerikanere flest: WOOAAAOOUUU. Vi hadde Little Feat trommeslageren Richie Hayward med oss, som forøvrig var et veldig hyggelig bekjentskap. Selv om han har reist mye på turné i sitt liv, tror jeg nok at Nord-Norge har fått en helt spesiell plass i minneboka hans. Vet du forresten hva tørrfisk heter på engelsk?

-Long time, no sea. Forøvrig har jeg fått veldig respekt for norske vinterveier. Jeg husker en litt morsom situasjon på Nord-Norges turné med Jørn og Steinar en gang. Vi hadde en gammel Chevy van med servostyring. På den speilblanke veien, hadde jeg plutselig ingen styring. Jeg kjørte ganske sakte, siden vi hadde god tid. Derfor kunne jeg gjøre meg flid med å annonsere for passasjerene at vi snart ville møte en kjempestor snøfonn. Jeg ba dem om å gjøre seg klare til å sette fra seg eventuelle colaflasker, etc. og feste sikkerhetsbeltene. Deretter forsvant bilen ut av veien og ble borte i en sky av myk snø. Allerede før jeg hadde rukket å tenke på hvordan vi skulle konstruere en utgangsdør på vår nye shøhytte, hørte jeg lyden av en traktor. Umiddlebart etterpå ble det festet en stropp inni snøfonna, og straks sto vi like hele, med like fin bil på veien igjen. Etter å ha konstatert at vi hadde kastet bort totalt 3 minutter på episoden, dro vi videre. Nå med forsterket tro på verdens undere. Da vi dagen etter kjørte tilbake og forbi samme snøfonn, måtte vi i dyp respekt gi den et navn. Hvis den ikke er smeltet, står den der fremdeles under navnet "Fonn for utøvende kunstnere".