-Pappa hadde alltid med seg mye musikk hjem, Reggie, Funk, Soul, R&B, så det var ikke til å unngå at dette ble en del av meg etterhvert.

-Var han ofte hjemme i Trinidad for å hente skiver?

-Nei, det var mest London han dro til. Han bodde en stund i London, før han kom til Norge, og han hadde en haug med venner der.

-Der er det jo et solid karibisk miljø, men det er ikke karibisk musikk man først og fremst tenker på når man hører på låtene dine.

-Nei, men jeg føler sterkt at den er der som et fundament, selv om det ikke nødvendigvis alltid skinner gjennom i den formen jeg har valgt. Jeg er jo også preget av alle de andre musikalske påvirkningene jeg har fått ved å vokse opp her. Jeg har hørt mye på Sting, U2, Pink Floyd, Dalbello, diverse Hip Hop og Manfred Mann.

-Manfred Mann? Gamle Manfred Mann?

-Ja, Angel Station er favoritten.

-Da faller det seg vel naturlig å stille et "Midt i Smørøyet"-spørsmål. Har du følt noen splittelse når det gjelder identitet?

-Ja, litt. Jeg føler meg norsk, men det er jo av og til jeg blir minnet på at jeg ikke bare er det.

-Det kan vel være inspirerende å oppdage det noen ganger?

-Absoulutt.......

Da jeg var i Statene..., - jeg hadde gledet meg til å reise dit -, tenkte jeg at jeg endelig kunne "blende" inn blant alle menneskene, men jeg tror aldri jeg har følt meg så fremmed som da jeg kom dit. Jeg ble bare ytterligere klar over at jeg ikke har noen hundre prosent tilhørighet noe sted.

-Hvor var du hen i USA?

New York og Miami. Jeg husker jeg tenkte: Er det ingen steder jeg kan føle at jeg bare sklir inn...?, så nå gleder jeg meg til å reise til Trinidad...

-Du er ikke redd for at, med det utgangspunktet, kan Trinidad fortone seg som selve skuffelsens øyrike?

-Nei, jeg har jo bearbeidet disse tingene en del, men jeg gleder meg til å treffe familien. Jeg har telefonkontakt et par ganger i året med "Ma" på 80 år. "Hey, hey, Ma, how are you doin'...", langt der borte bak horisonten...

Jeg vet ikke så mye om Trinidad, men jeg har på følelsen at folk tar mer vare på hverandre og at familiebåndene er sterke. Det sier jo litt at familien min der borte har holdt kontakten i alle disse årene.

-Blant alle verdens ensomme sjeler, så har jo vi som har foreldre fra hvert sitt land den fordelen at vi kan legge forklaringen på det meste akkurat der. Er det ikke også et privilegium å kunne pendle, i det minste med sjel og hjerte, mellom to steder som begge er dine. Blir det for dumt å være norsk, kan du jo alltids stikke av litt...

-Ja, jeg ser klare fordeler her. Jeg er f.eks. veldig glad i å danse, og noen ganger kan det ta litt av... Da er det jo fint å ha den tropiske arven.

-Platen din heter "Homeland". Vi har vel fått slått fast at den ikke handler om New York eller Miami?

-Den handler kanskje ikke om Norge eller Trinidad heller. Jeg har en lengsel etter å føle meg hjemme et sted, men jeg tror ikke det har så mye med geografi og landegrenser å gjøre. Det er vel heller en sinnstilstand jeg leter etter. Det nærmeste jeg kommer hjemmefølelsen, er når jeg f.eks. sitter og snakker med noen, og komunikasjonen er helt åpen.

-Hvordan har det seg at du begynte å synge?

-Jeg gikk på ungdomsskolen på Hovseter.

-Unnskyld spørsmålet, men når du sier Hovseter, så tenker jeg på Steinerskolen. Var det eh.. der du gikk?

-Nei, det var ikke det, du. Nei, jeg gikk på Hovseter ungdomsskole, Oslos største ungdomsskole. Så var det skolerevy, og jeg søkte dans. Tenkte at jeg kanskje også burde søke sang, da jeg ofte pleide å synge eller kanskje heller gaule når jeg danset. Det gjorde jeg ofte når jeg danset etter platene til mamma, Randy Crawford, Commodores, osv. Iallfall så fikk jeg synge en linje på slutten av revyen. Jeg var til og med så heldig å få den linjen som jeg syntes var den aller fineste. Etter forestillingen, kom Odd Grythe bort og skrøt av meg og sa at jeg burde gjøre mer...

-Det gjorde vel inntrykk på en 13-åring?

-Ja, det var veldig allright. Det var vel da jeg første gang tenkte at, kanskje...

Ikke lenge etter, sang jeg på et veldedighetsarrangement på Røa, og så ble det mer og mer sang. Da jeg gikk i åttende klasse, ble jeg med i en talentkonkurranse, men jeg kom ikke til finalen en gang.

-Du stilte opp iallfall. Det var vel det viktigste med hensyn til selvtilliten?

-Ja, jeg trengte det, selv om jeg etterhvert jobbet mer og mer alene. Jeg sang etter plater. Gikk ofte og kjøpte intrumentalmusikk, slik at jeg kunne improvisere og tilføre mine egne idéer.

Etter noen år traff jeg en som hadde et hjemmestudio, og jeg fikk muligheter til å sjekke ut hvordan jeg låt på tape. Etter mye bra respons fra venner, kom også tapen Barry Matheson for øre... Ja, det er en lang historie, men han koblet meg iallfall med Lars Kilevold og Pilgrim Records som var interessert i å gjøre noe hvis jeg fikk litt fastere konsistens på låter og tekster. I mellomtiden ble jeg spurt om å være med i et funkband som het Urban Dance Guerillas. De skulle spille på Head On i Oslo. I og med at det var et sted jeg ofte gikk selv, og hvor alle kjente var, turte jeg faktisk ikke å si ja. Etterhvert angret jeg mer og mer, og syntes at jeg var litt vel kylling. Ringte så tilbake og sa OK. Så fulgte noen dager med øvelse.

-Og hvordan gikk spillejobben?

-Kjempebra... Asså, egentlig er jeg ganske sjenert, men jeg følte at i det øyeblikket jeg kom på scenen på Head On, flagret sløret av sjenanse bort. Det var skikkelig gøy. Take off, og alle var fornøyde. Eivind Rølles (som hadde sluttet i BMG og startet Pilgrim sammen med Kilevold) var tilstede og ting begynte å flytte på seg.

-Senere begynte Rølles i EMI og tok deg med i kofferten?

-Det kan du si, ja, men på veien hadde jeg møtt Jon Willy Rydningen som hadde produsert Anita Skorgans juleplate på Pilgrim.

-Og nå har han også produsert din plate.

-Ja. Vi begynte å jobbe i studioet hans i Skippergata, og sammen skrev vi den første låta på albumet: "Do I Live". Etter at vi hadde spilt den inn, fikk vi mye respons, og gutta i Pilgrim begynte å få vann på mølla.

-Men da fikk Jon Willy jobb som distriktsmusiker i Hammerfest?

-Ja, så måtte jo jeg til Hammerfest også. Mye av musikken ble faktisk skrevet der.

-Dere må ha funnet en spesiell måte å kommunisere på, i og med at du ikke kan sette navn på intervaller, akkorder, noteverdier, osv?

-Ja, jeg måtte nynne og ofte instruere med bilder hvordan jeg ville ha det, og etterhvert som Jon Willy klarte å tolke hva jeg søkte musikalsk, begynte ting å fungere.

-Selv om det kan være tungvint å jobbe på den måten, kan det sikkert også komme noe positivt ut av å gå utenom all musikktermnologi og rett på uttrykket.

-I og med at jeg ikke har noen musikkteoretisk oversikt, hadde vi ikke noe valg, men jeg tror Jon Willy syntes det var litt tungt i begynnelsen.

-Men all musikk på albumet har faktisk blitt til på denne måten.

-Ja, stort sett ved at vi har sittet side om side og klekket ut melodilinjer, groover og akkorder. Vi har laget mye mer enn det som er på albumet.

-Og tekstene er dine?

-Ja, bortsett fra tre. Jeg hørte på en jazzlåt med Blue Note artisten Diane Reeves. Jeg syntes ikke låta var noe særlig, men teksten var helt rå. Jeg ville gjerne bruke den, men skjønte at jeg ikke bare kunne ta den, uten videre. Jon Willy og jeg skrev en låt til teksten. Opprinnelig heter låta "Endangered Spicies", men vi kalte den "No Victim Song".

-Gikk dette greit med hensyn til å få godkjennelse?

-Jeg snakket med min publisher for ikke så lenge siden, og nå har det endelig gått i orden, etter mye fram og tilbake. Jeg har til og med fått høre at "she loves the version", så da er alt i orden. Jeg hadde faktisk følt at albumet mitt ville blitt litt amputert uten den låta.

-Men, hvordan jobber du med dine egne tekster?

-Det varierer litt. Når det gjelder låta Soul Mates, så kom hele greia en gang jeg satt i et hjørne på et diskotek. Teksten satt ganske umiddelbart, og det var ikke nødvendig å korrigere noe særlig før den ble sunget inn. Den teksten kom raskt. Som regel begynner det med at det oppstår noen sinnstemninger og strofer mens vi sitter og jobber med en låt. Jeg gjør noen notater, og når jeg senere har musikken på tape hjemme, konkretiserer jeg idéene og får satt ord på de forskjellige stemningene.

-Så det er sinnstemninger det handler om?

-Even if grey clouds hang low..., above the clouds are blue skies and a sunny day. Ja, det er jo det...

JON WILLY RYDNINGEN

PRODUSENT PÅ LINE THORSTENSENS CD "HOMELAND"

-Da jeg begynte å jobbe med Line, hadde jeg ikke noe opptaksutstyr, men mye programmeringsfasiliteter. Vi lagde komp på DAT, overførte dette til multitracktape i andre, enkle studioer, og la på sang.

Det ble etterhvert klart at vi skulle lage en plate, og da ble det en mer integrert greie, hvor det var lite hensiktsmessig å jobbe på den samme måten. Vi ville ha muligheter til å prøve ut, og eventuelt beholde arrangementsmessige ting, kalle inn studiomusikere, sjekke ut vokalting, osv. parallelt. Derfor skaffet jeg meg et par Tascam DA 88 spillere.

Vi brukte også en del tid på å finne ut hvilke mikker og pre-amper som passet til Line, og vi endte opp med en Groove Tube mikrofon og pre-amp som vi tok opp direkte til tape. I stedet for å lage en demoversjon av alle låtene, for så å begynne forfra med innspillingen, hadde vi nå mulighetene til å gjøre dette parallelt. Låtskriving og arrangement ble dermed integrert i innspillingsprosessen. Dette førte selvfølgelig til en ganske heftig redigering, da et arrangement ofte kunne bli endret under et vokalopptak, f.eks. I det hele tatt blir det en ganske annen måte å jobbe på enn om man har fem musikere i studio som spiller inn samtidig, og de viktigste valgene blir tatt der og da. Ved å jobbe slik som vi gjorde, kunne vi ta oss mer tid til å lete etter de mulighetene som fantes, uten at det krevdes noe hi-tech av den grunn. En båndspiller i synk med en sequencer er jo i bunn og grunn alt som trengs.

Vi har ikke brukt noe hard disc recording på albumet, men Akai sampleren ble ganske flittig brukt, samt Recycle.

I og med at Line ikke spiller noe selv, eller eksemplifiserer sine musikalske idéer gjennom "vanlig musikktermnologi", ble min utfordring å tolke de stemningene og bildene hun uttrykte verbalt og gjennom å synge strofer. I en slik situasjon kunne man lett komme i skade for å overkjøre det som var hennes intensjoner. Derfor var det spesielt gunstig å kunne presentere forskjellige alternativer som hun kunne ta stilling til. For meg var jo dette lærerikt, da jeg er vant til å jobbe med folk som stort sett har bra oversikt når det gjelder å uttrykke spesifikke musikk- og produksjonsmessige ting. Line og jeg måtte rett og slett utvikle et eget språk. Etterhvert skjønte vi hverandres assosiasjonsrekker og fikk etablert noen felles referanser. Det sosiale blir ganske viktig i en sånn jobbesituasjon, og man må rett og slett bruke tid på å bli bedre kjent med hverandre.

Line tillater ikke store avsporinger og heldigvis vet hun hva hun vil. Ellers ville det jo ha blitt håpløst...