-Ja, det må ha vært med Trondhjem Sympatiorkester. Vi var i Tigerstaden for å spille der for første gang, og jeg hadde med meg masse gitareffekter som var nye på den tida. Jeg var ganske oppdatert på de ferskeste Roland-effektene, da jeg var med å demonstrere dem rundt hos forhandlerne.

-Tore Brunborg, Ernst Viggo Sandbak, Arild Skei og Kjetil Haugen. Det var folk fra jazzlinja på konservatoriet i Trondhjem den gangen.

-Ja, men det var først og fremst det intense miljøet blant elevene som var inspirerende. Det foregikk hele tida mye som ikke var direkte relatert til undervisningen.

-Jeg var vel en 12-13 år da jeg begynte å spille. Jeg husker jeg fikk valget mellom å kjøpe meg en platespiller og en gitar. Det var på den tida jeg mista håret, og gitaren fungerte vel som en slags trøst i en vanskelig tid. Jeg har jo på en måte blitt et eksempel for folk på at det går an å gjøre noe positivt ut av en sånn situasjon.

-Og ikke minst i strengene når jeg spiller gitar. Jeg tror i det hele tatt, i allfall i ettertid, at det med gitaren hadde veldig stor betydning for meg da. Jeg ble jo veldig fort flink, ikke sant, og oppdaget at jeg hadde talent til dette her. Det første året føyk unna, og jeg lærte veldig mye på kort tid. Jeg fikk også spille med gode folk som var eldre enn meg, så jeg kom fort i gang.

-Ja, spesielt Clapton og Jeff Beck. Jeg var jo også en stor Kinks fan, men jeg har alltid på en måte hatt to liv innenfor musikken, selv om de henger nøye sammen. På den ene siden har jeg hatt gitaren som uttrykksmiddel og verktøy, mens jeg som låtskriver har vært mye mer enkel og poporientert.

-Ja, ikke sant. Det har vært mange sånne reaksjoner på plata, men det er jo grunner til at man lager en plate. For meg har det vært behovet for å leve ut den andre siden, som ikke er meg i Dance With A Stranger eller som gitarist, jazz- og improvisasjonsmusiker, men som en formidler av litt enkle og naive poplåter. Det er liksom den musikken jeg har vokst opp med. Enkle Kinks låter, ikke sant. Enkle, søte melodier. Det er alltid et forventningspress når man gir ut en plate, og du blir også anmeldt ut i fra hva som blir forventet av deg. Folk tror at jeg kommer med en instrumentalplate eller en oppfølger til Dance With A Stranger. Når jeg da synger sjøl og gjør ting på dialekt, så kjenner jeg min begrensning som vokalist. Jeg prøver da å lage låter som passer til min stemme. Det har alltid vært sånne låter som vi har spilt inn med Dance With A Stranger som vi likevel ikke har brukt, fordi de liksom ikke har passet.

-Ja, Only Love som faktisk ble en hit på forrige plate. Det vanskeligste du gjør, mener jeg, er å lage sånne låter og prøve å få dem til å leve sitt eget liv, uten å tippe over å bli Vikingarne. Hele idéen med en sånn låt er jo at det er det tekster og melodier handler om, på en måte, at du står og spiller på lokalet for folk kveld etter kveld i alle år. Og du ser liksom full Fellini film rundt deg overalt, og fullt kaos, ikke sant? Musikk og tekst går i samme retning, og da må du tørre å være såpass naiv. Jeg har alltid likt den type musikk, og trives i observatørrollen. En sånn låt kunne jo godt være spilt av DDE og Åge Aleksandersen, og det er jo musikk som jeg har likt det også. Selv om jeg ikke synes at musikken på plata mi ligner så veldig på det, da. Men den balansegangen er ganske hårfin. Jeg synes egentlig det var mye mer dristig av meg å gjøre en sånn plate, enn det som var forventet av meg. Jeg visste jo at jeg ville stille meg for hogg ved å lage denne plata, men jeg har fått mange gode kritikker også.

-Nei, det er ikke en sånn type plate. Poenget for meg nå var ikke å lage en gitarplate.

-Jeg tror det er mange som driver innen f. eks. jazzrock som er litt lite flinke til å forstå vanskelighetsgraden, eller skal vi si seriøsiteten i det enkle. Jeg mener det er minst like vanskelig å spille sånn musikk som jeg har gjort nå, som å spille med Arild Andersen (!!!). Det det går på her, er en attityde og holdning til det du holder på med, uansett hvilken stilart du spiller innenfor.

-I mitt forsøk på den nevnte balansegangen, er det jo det jeg har hatt som ambisjon på denne plata.

-Det beste som går. Per Lindvall på trommer og Lars Daniellson på bass. De sier at det er en av de vanskeligste platene de har vært med på, og noe av det bedre de har gjort. De er enormt bra til å fatte den stemmen i den låta, og føre den dit den skal. Forøvrig har jeg med en ung "freebag" keyboardist, Ståle Storløkken fra Trondhjem, som også spiller i Veslefrekk.

-Jeg begynte jo på et tidspunkt å høre på mye jazz og eksperimentell musikk. Mahuvishnu, Miles Davis Bitches Brew, Elleventh House og sånne ting. Først da jeg begynte på konservatoriet, begynte jeg å høre på de gamle Miles-skivene, og gitarister som Jim Hall, Barney Kessel, Kenny Burell. Det var også der jeg begynte å jobbe med standardlåter.

-Du har skrevet en del låter for andre.

-Ja, jeg har bl. a. en låt på Ole Edward Anatonsen sin forrige skive, og visstnok også på den som kommer på nyåret. Sissel Kyrkjebø har også brukt noe som kommer nå, tror jeg. Og Bjelleklang! - og Odd René Andersen... Jeg husker ikke alt. Det er ganske mange, tror jeg. Jeg har jo en del ting som skjer til neste år. Jeg skal bl. a. skrive bestillingsverket til Vossa Jazz. Da kan jeg jo slå et slag for den andre greia, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har alltid likt å la prosjektet liksom styre, istedet for å konstruere noe. Bare følge tråden i en idé du har med en ting, og så lar du det bli retningen, istedet for nærmest kynisk å planlegge hva du skal gjøre. Dette gjelder jo uansett hva slags musikk du spiller.

-Mye mindre enn jeg burde ha gjort, men jeg er vel en spillende øvende, på en måte. Jeg sitter med walkman og kommer på noen linjer, og tar opp, men jeg driver ikke noe særlig med såkalt konstruktiv, teknisk øving. Det er det værste jeg veit. Jeg har ikke noe særlig forhold til gitarister som f. eks. Satriani og en del andre amerikanske gitarister som låter som de lager plater basert på den type øving. Liring, uten hjerte. Musikken er så ofte konstruert rundt all teknikken. Selv om det er veldig vanskelig, blir det paradoksalt nok litt for enkelt, hvis du skjønner hva jeg mener.

-Hva slags gitarer er det du spiller på?

-Jeg var i New York en gang og fant en veldig fin strat som heter Kellys. Det har liksom vært min hovedgitar, og den låter fint, uansett hva jeg spiller på. Den har de første EMG-pickuppene, faktisk, med en boost knapp som er veldig effektiv. Forøvrig har jeg en gammel Gibson Les Paul 1957, med Seymour Duncan pickupper, og en Gibson 355 som låter jævelig bra. En sånn BB King gitar fra 1955.

-Jeg har jo fullt studioutsyr her. En Fostex 24 spors analog maskin som jeg er veldig fornøyd med, samt computermix og en haug med effekter. Jeg er likevel litt forsiktig med å fordype meg for mye i den rent tekniske delen. Jeg tror det er noe som skjer, når du begynner å gå over i rollen som "operatør". Det kan fort gå slik at du fokuserer på ting som går på bekostning av den mer kreative delen.

-Jeg har strippa ned ganske mye. Jeg hadde jo et sånt programmerbart rack med preamp, Eventide og Mesa Boogie sluttrinn, osv, men nå går jeg bare via en ekkomakin, et par bokser og en wah-wah rett i forsterkeren.

-Jeg har skaffet meg en Matchless forsterker som låter veldig bra. Den er en slags Vox AC 30, med enkle volum- og tonekontroller. Det har jo blitt en trend med gamle tweed-forsterkere.

-Det er spesielt en dansk en som heter Carl Martin Boost & Drive (!!!). Ellers synes jeg det er OK å kjempe litt for tonen, og la gitaren og forsterkeren jobbe. Jeg synes ofte gitarister som gjør det, låter tøffest.

-Ja, da gjør jeg som regel det, med høyttalersimulatorer og greier. Jeg har forøvrig anskaffet meg det nye VG-8 gitarsystemet fra Roland som har et ganske stort utvalg av lyder.