-Mye av min musikalske inspirasjon og påvirkning fortsatte med jazzklubben i Bodø, hvor Jan Ole Otnes og Sturle Hagen var ildsjelene den gang. De hadde noe de kalte "rytmisk prosjekt" eller noe sånt, som jazzklubben satte i gang. Jeg begynte å høre på jazzmusikk og utforske gitaren på en litt annen måte. De satte i gang masse greier. Samlet mange unge folk, kompfolk og korpsmusikere, og satte sammen store og små band. Her fikk jeg bl.a. kontakt med standardstoff for første gang, og fikk prøve meg i storband, osv. Det var flere lokale jazzmusikere som hadde peiling.

-Jeg utvidet vel kanskje horisonten litt og begynte å interessere meg for flere ting, bl.a. pop. Jeg var også veldig hekta på jazzrock en lang periode. Los Angeles-pop og fusion. Toto, Chicago...

-Ja, og Steve Lukather. Men jeg fikk overdose til slutt. Nå er det såvidt jeg klarer å høre på denne musikken. Dette henger selvfølgelig også sammen med hvilken tid man befinner seg i, og hvor man retter fokus. Jeg har ikke hørt så mye på Larry Carlton i det siste, men jeg husker at han spilte jævelig fint.

-Jo, men en annen som kanskje var enda tidligere ute med dette konseptet var Robben Ford. Blues sound med innslag av bebop.

-Rockeklubben "Jarnæs Tesalong" i Bodø, Inside het det, med et rockeband vi kalte Darris. Spilte support for et band som het Hjertesvikt (ganske populært pønkeband den gangen). Vi spilte mer Thin Lizzy varianten. Da sang jeg også. Var vel 14-15 år den gangen.

-Jeg syntes vel egentlig at de standardgreiene var litt kjedelig musikk, og synes nok det fremdeles. Det var likevel et mål for meg den gangen å kunne sånne ting, da jeg hadde ambisjoner om å bli en all round freelancemusikant. Derfor begynte jeg å lære meg litt mer om gitaren, lese noter og besifring, osv. Jeg så på TV, på de store gutta fra Oslo som satt i orkesteret og spilte rett av bladet, og jeg hadde vel et slags mål om at jeg skulle kunne lære meg dette, og spille på plate, osv. Derfor var det vel en matnyttig greie, mer enn interessen for standardstoffet som gjorde at jeg jobbet med det.

-Nei, men det ser ut til at det blir fler. Nå er det mange gitarister som er steingode når de er 16.

-Ja, det var spesielt ett år jeg øvde mye. Jeg gikk vel i annen gym og bodde litt utenfor Bodø. Satt hjemme og øvde stort sett hele tida. Når jeg hører på opptak fra den gangen, så var jeg på et mye bedre nivå enn jeg er nå. Nå er jeg kanskje litt mer tilstede når det gjelder de rent estetiske ting som har med musikk å gjøre, men teknisk var jeg mye bedre. Det er nesten litt kjipt, men sånn er det.

En kombinasjon av flere ting. Jeg har møtt mange hjelpsomme folk på veien. En av disse er Eivind Aarset. Jeg husker første gang jeg hørte ham, og det kicket jeg fikk. Han spilte med Road i Bodø. Jeg hadde ikke engang hørt om ham før, men han stilte med langt, pistrete hår og en ES 335 gitar. Marshall kombo og en Space Eccho foran for å gaine opp. En vrengt Space Eccho. Jeg trodde ikke mine egne ører. På den tiden hadde jeg ikke kommet så langt på noe som helst slags vis, men han spilte sånne Carlton licks som vi snakket om i sted, med heavy tone, litt utafor og med vibrato, osv. Sinnsykt bra lyd i gitaren. Han ble et hang up for meg i mange år etter det. Jeg hørte på alt han gjorde og planka alt. Til slutt fant jeg ut at dette går jo ikke an. Det er jo helt ute. Jeg måtte finne på andre ting å gjøre, rett og slett.

-Da de spilte i Bodø den gangen var jeg en av guttungene som kom opp bak scenen etterpå og maste, spurte og grov om alt mulig. Eivind var bare hyggelig og kul og fortalte om det ene og det andre. Han ga meg en masse tips, og dessuten kontakter i Oslo. Jeg dro etterhvert en del ganger til Oslo for å spille, og tapte mange penger på grunn av flybillettene. Jeg var likevel så hypp på å få spille med alle de bra folka her nede at jeg gladelig betalte billettene selv.

-Det var mye forskjellig jeg var med på. Satte inn mye på jammer og spilte en del på Smuget med Malvina. Ble kjent med Jørun Bøgeberg, Bugge Wesseltoft og Rune Arnesen. Det betydde mye for meg, og gradvis kom jeg inn i musikermiljøet her i byen.

-Nei. Det jeg kan skilte med av utdannelse, er 3 uker på lærerhøyskolen i Bodø! Som gitarist er jeg selvlært.

-Det er kanskje litt skummelt å si det, men jeg er litt skeptisk til hva musikkskolene gjør. Jeg håper at musikk er noe mer intuitivt enn noe du bare kan lære på en skole. Det er selvfølgelig mange folk som har gått på høyskoler som låter fint som faen, så det er alltid unntak fra min stupide regel, men jeg kan ikke forstå hvordan skolene skal kunne ivareta de individuelle kvalitetene som jo tross alt er det vesentligste.

-Ja, sånn sett har de jo selvfølgelig en funksjon, og det kan vel neppe skade. Det primære med slike institusjoner er nok likevel å utvikle en type freelancemusiker som kan gjøre veldig mye forskjellig, og på den måten lykkes de vel. De lærer litt om alt og "kan faget sitt", men jeg vet ikke hvor interessant jeg synes denne infallsvinkelen er. Jeg får mye mer kick av å høre folk som ikke aner hva de gjør for noe. Nå er jeg en enkel sjel fra Nord-Norge, men jeg synes det er litt kult, jeg.

-Nei, jeg bruker egne uortodokse metoder som fungerer for meg. Det har riktignok gått veldig treigt i perioder.

-Habil og habil. Det kommer an på hva vi snakker om. Hvis jeg skal bladlese et klassisk gitarstykke, f. eks., så er jeg veldig dårlig på det. Andre ting går lettere.

-Jeg er med i et band fra Nord-Norge, med bl.a. saksofonisten Henning Gravrok. Vi har gitt ut to skiver, men et band fra Nord-Norge blir liksom ikke lagt merke til. (What? Si det til Pussycats eller Zoo). Marian Lisland (samboer) synger på den siste skiva som forøvrig er tonsatte dikt av Rolf Jacobsen. Den har fått veldig gode kritikker, men har ikke solgt noe av betydning. Forøvrig skjer det litt på idéplanet for tiden. Jeg har spilt inn noen demoer med et band jeg har lyst til å gjøre noe mer ut av. Et slags power... Ikke heavy, kanskje ikke grønsja heller,...., men i allfall en rocketrio med mer hard core pønk enn heavy metall. (Den tenker jeg svei, Språkrådet). Gitar, bass og trommer.... og så synger jeg, da!

Det er liksom det som er min greie. Jeg har ikke lyst til å bli freelancemusiker resten av livet. Jeg vil ha et eget band å drive med.

-Ja, så tror jeg folk som jobber i lang tid for mange forskjellige artister, står i fare for å miste seg sjøl litt, og ikke ha noe eget å melde. Det er viktig å ta vare på sin egen greie. Jeg tror jeg har noe å melde, og det er kanskje derfor jeg føler at jeg blir dårligere og dårligere til å være kameleon. Jeg synes egentlig ikke jeg er noen fantastisk god freelancemusikant ut i fra den definisjonen vi ga betegnelsen tidligere. Jeg blir ofte provosert av å bli bedt om å spille sånn og sånn.

-På turnéen med Anne Grete Preus, var arrangementene ganske stramme, men som referanse hadde jeg plata som jeg forøvrig ikke spilte på. Derfor ble det mest å reprodusere gitararrangementene med en liten flik av meg sjøl. Med Kari Bremnes er jeg på en måte friere til å utforme egne ting, men det henger selvfølgelig sammen med at jeg har samarbeidet med henne fra starten. Sånn sett føles det litt mer som mitt eget.

-Jeg har jo selvfølgelig vært gjennom mange faser, men Mike Landau har vært mitt store idol i alle år, og høydepunktet ble nådd da jeg så ham i Los Angeles nylig. Jeg opplevde forøvrig det samme problemet med ham, at jo mer jeg hørte på skivene han spilte på, jo mer låt jeg som en dårlig kopi av ham. Så jeg måtte bare slutte å høre på ham. Forøvrig har jeg selvfølgelig vært innom alle de kjente amerikanske jazzrockgitaristene, men endte vel opp med en slags motreaksjon til alt dette. Det høres kanskje litt trendy ut, men nå hører jeg mest på Alice in Chains, Foo Fighters og sånne greier. De enkle, totalt "uflinke" licksene appelerer til meg.

-Jeff Beck synes jeg er fantastisk. Når man er ung, hopper man over en del ting. Det er først i de siste årene jeg har oppdaget noe så latterlig som f. eks Jeff Beck, Jimi Hendrix og Steve Ray Vaughan. Nå synes jeg dette er gedigne greier. Tidligere hadde jeg forhold til blues som noe litt stillestående som var låst fast i tre akkorder, men en gang jeg hørte Steve Ray Vaughan, oppdaget jeg plutselig mer hva dette dreide seg om. Kjøpte video med ham, foruten en masse bluesskiver.

-Jeg har jo hørt alle disse gutta, men har aldri vært noe spesielt interessert i sånn gitar. Når det gjelder Wes Montgomery, finnes det mange kommersielle arvtagere. Oktavspill på halvakustisk gitar med litt småfunky komp, har det gått inflasjon i. Wes Montgomery på nytt og på nytt. Man får jo dette inn, men som en slags andresortering, på en måte.

-Nei, jeg øver veldig lite systematisk. Jeg øvde mer sånn tidligere, men jeg synes det er veldig kjedelig å øve på den måten. Det blir derfor vanskelig å motivere seg. Når jeg øver nå for tiden, så er fokus gjerne en låt rett og slett.

-Jeg er veldig oppmerksom på det, og det betyr jo alt hvor man legger seg hen. Det er vel noe man sliter med bestandig, men jeg synes ikke jeg har hatt noen spesielle problemer med dette i studio. Det skyldes nok delvis at jeg stort sett har vært heldig med studioforholdene, og jobbet med gode produsenter som dessuten har gitt meg tid. Ellers vil jeg si at jeg har vært mer anspent i enkelte live-situasjoner, hvor jeg har følt meg på utrygg grunn. I studio kan man alltids gjøre ting om igjen.

-Svært sjelden. Jeg foretrekker den mer umiddelbare, intuitive varianten, og kreere tingene der og da.

-Blant el-gitarene alternerer jeg stort sett mellom 4 forskjellige Strat-varianter med forskjellig treverk, pickuper, tremolosystemer, etc. En av dem er en god gammel Fender Stratocaster som jeg bruker mye i studio. De 3 andre er satt sammen av Pluto på Guitar Workshop. De låter ganske forskjellig, men alle har 2 singelcoil og en humbucker. Seymour Duncan på en, Fralin på en annen, og Tom Anderson på den tredje. Av tremolosystem har jeg Floyd Rose på to, og Wilkinson på en. Wilkinson synes jeg forøvrig er kjempebra. Tom Anderson gitaren låter veldig åttitalls, hvis du skjønner hva jeg mener. Gitaren med Fralin-pickupene låter mer som en gammel Fender Strat med litt støyende pickuper, men med kjempefin tone. Av og til bruker jeg også en halvakustisk Hagstrøm gitar, en litt grusom gitar som kan brukes når det skal være litt sånn...(?)

...Så bruker jeg en Fylde akustisk stålstreng-gitar.

-Jeg har forskjellige typer oppsett. I racket mitt har jeg Mesa Boogie Triaxis forforsterker, Ensoniq DP4, Digitech Harmonizer, Alesis Quadreverb, Yamaha SPX 90 og et Mesa Boogie 295 sluttrinn. På jobber hvor jeg ikke kan spille høyt, bruker jeg gjerne et Marshall transistor sluttrinn, som ikke låter allverden, men som er lett å ha med seg. Jeg brukte forresten lenge en Mesa Quad Preamp, med Behringer kompressor og noen andre effekter, men jeg strippa ned effektene etterhvert. Nå bruker jeg nesten bare Ensoniqen.

-Jeg har en Peavey Classic 50 W topp med 4x12 kasse, med vintage 30 W høyttalere. Jeg har også en Mesa Boogie Mark 4 Combo som jeg bare bruker med en delay og volumpedal. Med Peavey-oppsettet bruker jeg noen merkelige pedaler som jeg synes er litt kule. Roger Meyer Woodo Vibe og Woodo One, samt noen fuzzbokser og en tubescreamer. Og selvføgelig en tremolopedal!

-Bruker jeg en forsterkertopp, er alle effektene mellom gitaren og forsterkeren, men i racket er alt i sløyfe. Først volumpedal, så videre til effektene og så til retur stereo. Men en stund hadde jeg et svært rack, hvor jeg gikk rett fra preampen, og....kosjen va de æ gjor de igjæn...(???)...ja, direkte fra preampen, hoppa over effektsløyfa, så rett i effektene og til slaven. Jeg mente at det låt bedre sånn. Man har sine merkelige idéer av og til. Det er så mye, hvis man begynner å sjekke ut ting. Jeg kunne f. eks. ha tenkt meg å ha

4 forskjellige forsterkertopper med tre kabinetter. Ett i midten som er tørt, og ett på hver side med effekter som man kan mixe inn og holde på..., men det blir så mye å dra på.

-Jeg har ikke eksperimentert så mye, men jeg har god erfaring med både Quad-preampen og Studio-preampen til Mesa Boogie. Triaxis låter også fint rett i bordet, men jeg ender ofte opp med helt andre settinger enn dem jeg bruker live.

-Jeg har prøvd både rackmodulen (Sessionmaster 2) og den nye boksen (Sessionmaster JD 10). De er veldig enkle og jeg synes definitivt at de låter bra. Spesielt på "clean" og "edge"- settinger. Skal det være full "krønsj" derimot, (som Ivar Aasen ville ha sagt det), har jeg ikke helt fått det til å fungere med Sessionmaster.

-Drømmen er å få fart på det tidligere nevnte triokonseptet. Få ut plate med gode låter og tekster som jeg kan synge og stå inne for. Hvis vi kunne selge litt av denne musikken, og kanskje til og med litt utenfor Norges grenser, slik at vi kunne leve bra av det, ville det nærme seg en slags drømmesituasjon for meg.