-En diskusjon mellom musikere og anmeldere? Det har vel vært forsøkt før. Jeg tror ikke det fører til noe fruktbart. Dessuten har jeg mye å gjøre og vil vel prioritere min egen avis fremfor Musikkpraksis.

-Da vil jeg si at vårt utgangspunkt er at flest mulig skal ha interesse av å lese en sak. Vi er ikke noe fagtidskrift som skal gi pedagogisk veiledning eller ta opp spesifikt musikkstoff for spesielt musikkinteresserte. Hos oss dreier det seg om underholdning, nærmest, det vi skriver. Skrive underholdende, slik at folk gidder å lese det. Likevel, hvis du går gjennom arkivet vårt, er jeg overbevist om at du vil finne ut at det ikke finnes mange media i Norge som skriver så mye om musikk som det vi gjør.

-Nei, men hvis du ser på alle de forskjellige tingene vi skriver om i løpet av et år, selv om slagsiden heller mot pop og rock og sånne ting, så finnes det ikke en genre vi ikke er innom. Dessuten har vi jo ikke noen forpliktelser.

-Hvem som helst uttaler seg ikke om hva som helst her.

-Javel, men nå skriver ikke vi for dem som er spesielt interesserte, heller. Vi skriver kanskje om en aritst som mange lesere ikke har hørt om tidligere, og vi vil dermed ha en formidlingsrolle mellom artisten og potensielle nye lyttere. Jeg skriver om ting som jeg formelt sett kanskje ikke har noe grunnlag for å anmelde på vanlig vis.

-Jeg kan si at jeg sitter med et noen hundre jazz-skiver hjemme. Jeg er ikke formelt sett skolert som jazzmusiker, men jeg har hørt mye på jazz, og kan prøve å beskrive for en leser, som ikke er interessert i jazz i utgangspunktet, hva jeg hører og føler ved å spille en bestemt plate. Jeg kan f. eks. oppfordre folk som ikke har hørt på Keith Jarret, til å høre på ham. Og hvis jeg skal gi leseren en begrunnelse, tror jeg ikke han primært er ute etter spissfindig jazztermnologi. Jeg tror ikke nødvendigvis at en jazzmusiker eller kritiker med mye teoretisk kunnskap om jazz vil klare formidlingsoppgaven bedre overfor en som ikke er spesielt interessert i jazz.

-Nei, men det dreier seg ikke bare om å gi utøveren rettferdig behandling. En anmeldelse skal jo også fange leserens interesse, og det gjelder som sagt ikke bare de innvidde leserne. Det ideelle hadde kanskje vært hvis man kunne finne en anmelder som klarer begge deler.

-Det er mulig, men de musikkanmeldelsene du leser der, kunne aldri ha kommet på trykk hos oss. De dekker jo en halvside ofte, og vi må tross alt forholde oss til den virkelighet vi befinner oss i. Norge er et lite land.

-Jeg vil våge å påstå at alle som sitter og skriver om musikk her er genuint opptatt av musikk. Hvis du kommer hjem til meg og ser platesamlingen min, vil du ikke kunne si at jeg ikke er interessert i musikk. Jeg har alt fra Indonesisk musikk til... -, ja du finner ikke en musikkgenre på jorda som jeg ikke har i platesamlingen min.

-Nei, men det ville jo være umulig for oss å ha kompetente folk til å anmelde alle musikkformer. Da måtte vi jo ha tjue-tredve musikkanmeldere her. Likevel mener jeg at jeg ved hjelp av mine fattige evner kan si noe om musikk generelt. Jeg kan si noe om hvordan jeg synes det låter. Jeg kan si om jeg synes musikken har noen temaer som holder, og jeg kan være en slags veiviser.

-For å være helt ærlig, er det en del musikk jeg gjerne skulle ha sluppet å sette terning på.

-Nei, bortsett fra i visse tilfeller, har jeg ikke noe imot å bruke terning. Det er et sterkt signal. Jeg skjønner veldig godt musikere som reagerer på det, men jeg vil si det så brutalt som at det handler ikke om musikerne. Der har vi en kulturkonflikt. Vi er opptatt av dem som leser. Utelukkende! For å si det rett ut, gir vi blaffen i hva de som spiller mener.

-Men det virker jo ofte som det er det musikerne mener. At verden skal bygges opp av deres idealer, og spesielt i Norge.

-Ja, det kan vel ha vært en bommert, men du skal være klar over at vi ofte får i oppgave å skrive om ting som vi kanskje ikke er så veldig interesserte i. Samtidig finnes det mange saker som jeg gjerne skulle ha gitt bred spalteplass, hvis det var opp til meg, men det samsvarer ikke nødvendigvis med de prioriteringene som gjøres av dem som redigerer. Personlig kunne jeg godt ha tenkt meg å skrive mye om Bendik Hofseth.

-Nei, hvis jeg skulle skrive en artikkel om Bendik, kunne det være interessant å være med på veien med ham. Jon Balke er også en person jeg kunne tenke meg å skrive mye om, men de som redigerer er ikke noe spesielt interessert i Jon Balke, og derfor vil ikke et sånt oppslag bli prioritert heller. Det er først når du har skrevet tre, fire store saker, for så å få en liten flik på trykk, at du skjønner tegninga. Dette har med sosialisering å gjøre. Det er det i alle medier. Man må ikke være så naiv at man tror at en journalist i Klassekampen, Dagens Næringsliv eller Aftenposten ikke blir sosialisert og presset inn i et mønster.

Det er ikke overraskende at to av musiker-Norges virkelige veteraner, Geir Holmsen og Marius Müller, opp gjennom åra har surna i forhold til tabloidpressens musikkdekning. VG og Dagbladet skriver tross alt ikke først og fremst for musikere, men for det brede lag av folket.

Alt annet er en illusjon. Men tydeligvis en seiglivet illusjon i et land der Norges to største aviser har en så sterk musikkdekning at det er problematisk å få en musikkavis til å gå rundt. Det siste hevdet i alle fall Puls-redaktør Arild Rønsen i en liten avis-disputt undertegnede hadde med ham tidligere i år.

I den samme debatten deltok også tidligere Rock Furore-redaktør Arvid Skancke-Knutsen. Han gikk i den samme fella som så mange andre i det nisjepregede musikkmiljøet i hovedstaden har gått i før ham. Nemlig glemme det faktum at VG og Dagbladet ikke er musikkaviser, eller for den saks skyld musikeraviser, men løssalgsaviser som har musikk som et av utallige felt vi dekker. I motsetning til VG har Dagbladet en profil som gjør at vi også kan skrive om smale kulturfenomener. Slik kan en artist med et salgspotensiale på under 1000 plater få en helside i kulturavisen Dagbladet hvis vedkommende er dyktig og vi finner ut at det kan være en god sak.

Men i hovedsak kan ikke vi som steller med musikk i Dagbladets Signaler-avdeling glemme at vi jobber i en avis med rundt en million lesere. En av våre hovedoppgaver er å gjøre stoffet tilgjengelig og forståelig. Slik sett tror jeg ikke det er til å unngå at musikere som Holmsen og Müller noen ganger synes at vi er for overflatiske. Slik sett har selvsagt Holmsen også helt rett når han sier at det er en utopisk tanke at musikere skulle få lov til å anmelde plater på fast basis i Dagbladet. Rett og slett fordi de neppe har de journalistiske egenskapene som må til for at man skal klare å bli forstått av hundretusener av lesere. Skulle Marius Müller anmelde ei skive i Dagbladet ville han helt sikkert ha hengt seg opp i detaljer som er helt uvesentlige for musikk-kjøpere flest.

Anmeldelsene i Dagbladet er en blanding mellom seriøs kulturkritikk og bred forbrukerveiledning. Som journalister plikter vi å legge til grunn en stor grad av objektivitet og saklighet, men det er eventyr å påstå noe annet enn at vi som anmeldere er subjektive. Det er udiskutabelt at Pavarotti er en fantastisk sanger, men om han lager bra plater er selvsagt en subjektiv vurdering. Etter min oppfatning er det ren løgn hvis man som anmelder påstår at man er absolutt objektiv.

For øvrig tror jeg det er en annen grunn til at musikere så ofte blir sure når de begynner å snakke om musikkdekninga i VG og Dagbladet: Tabloidformens nådeløse form. Er det noe jeg som anmelder i Dagbladet synes er dårlig kan jeg love at jeg ikke vil legge fingra i mellom. For det første mener jeg at dette er det eneste riktige i den enorme utgivelsesmengden som vi opplever nå for tida. Ingen, og aller minst lesere, er tjent med at jeg stryker en artist etter hårene bare fordi han er norsk og bare fordi han er debutant. Hører jeg en dårlig skive skriver jeg det med store bokstaver. Tror for øvrig heller ikke at artistene har noe godt av å bli dulla med. I artistmiljøer er folk fryktelig flinke til å slikke hverandre oppetter ryggen. Da skal de i alle fall vite at de finner en bullshit-fri sone i Dagbladet.

Når det gjelder denne skarpe formen som jeg refererer til, er det faktisk også Dagbladets uttalte profil. Dagbladet har "Sterke Meninger" som et av sine flittigst brukte slagord, og da er det min forbanna plikt å følge opp denne intensjonen. Men slik jeg oppfatter det er også klare meninger en plikt man har hvis man anser seg som en sannhetssøkende journalist. Problemet med Marius Müllers gamle favoritt, hedersmannen Tor Marcussen, er at han på tross av sine enorme kunnskaper om pop og rock ikke evner å være en kritisk anmelder. Som Aftenposten-leser har jeg oppfattet det dithen at Marcussen i mange år har hatt som uttalt policy å skrive om skiver han liker. Og da er han, etter mitt syn, verdiløs som anmelder. I et CD-univers der det blir gitt ut så mye middelmådig som det faktisk gjør i 1997, speiler man ikke virkeligheten hvis man kun deler ut roser. Like lite som man klarer å beholde en journalistisk troverdighet hvis man ikke evner å blande slakt og ros.

I den andre enden av anmelder-skalaen har vi Dagsavisen Arbeiderbladets filmanmelder Harald Kolstad som etter mitt syn har spilt seg selv helt utover sidelinjen ved at han blodslakter ni av ti filmer. Kolstads kriterier for hva som er en god film er så strenge at det synes ganske opplagt at han hører hjemme i en smal filmklubb-blekke og ikke i en av Norges største dagsaviser. Er man en hater av kommersiell kinofilm bør man rett og slett ikke ha dette som sitt arbeidsfelt. En parallell her er rockens barndom, og for den saks skyld også pubertet, da avisenes jazzanmeldere ble satt til å anmelde denne nye og ytterst simple musikkformen man kalte for rock n'roll. Jazzanmelderne foraktet rocken på det sterkeste, og dette førte selvsagt til at den heller ikke ble tatt på alvor. Som en liten hilsen til Aftenposten-elsker Müller kan det legges til at historien vil ha det til at debut-albumet til Jimi Hendrix i sin tid ble slakta på det grundigste - i Aftenposten!

Mot slutten vil jeg bare ta for meg noen enkeltpunkter i Holmsen og Müllers sine innlegg:

#Flokkdyrmentalitet: En velkjent fenomen blant musikkanmeldere. Og Müller har selvfølgelig helt rett: Det er en uting av dimensjoner. Det er en tradisjon blant norske musikkanmeldere, og da særlig blant de som jobber i musikkpressa, at man passer på å ha de "riktige" meningene. Altså at man passer på å bringe til torgs politisk korrekt musikksmak som måtte sammenfalle med det de andre opinionslederne i det interne musikkmiljøet i Oslo har. Det verste man kan gjøre er å rose en artist som folka i dette miljøet har vedtatt at de ikke liker. Gjør man dette mister man kred. Og har man først hyllet en av disse spedalske artistene, nei da kan man heller ikke få lov til å rose en av de riktige artistene. Utifra denne strengt ortodokse musikkpolitiske tankegangen klarte Beats Morten Ståle Nilsen tidligere i år å skjelle ut undertegnede og VGs Stein Østbø fordi vi hver på vår kant hadde rost teknorockere Chemical Brothers nye plate opp i skyene. Nilsen gjorde det klart at dette var noe vi ikke fikk lov til å gjøre, all den tid Østbø tidligere er kjent som en stor fan av såkalte roots-artister mens undertegnede har gjort den store synd ved at jeg har en fortid som anmelder av hardrock-plater. Fy, fy!!! For øvrig er det min teori at Beats historiske hat mot VG og Dagbladet bunner i at vi ikke lar oss affisere av at bladet forsøker å fungere som meningspoliti.

#Waste of time: Marius Müller sier at han ikke lenger vil ha noe mer med tabloidpressen å gjøre. Pussig da at han i april i år stilte opp på et intervju med undertegnede i forbindelse med en ny Funhouse-plate. Dette resulterte i et oppslag over en helside i Dagbladet. Men siden den gangen har vel kanskje ikke Müller hatt noen produkter å markedsføre. Neste gang du skal ut med ei skive banker du nok på døra vår igjen, Müller.

#Ingen interesse: Geir Holmsen er litt uklar når han snakker om musikeres interesse av hva anmelderstanden måtte mene om det de driver med. Uansett skal Holmsen vite at min erfaring er at musikere generelt er særdeles opptatt av hva slags anmeldelser de får. Og dette dreier seg i vel så stor grad om følelser som den betydningen en dårlig anmeldelse måtte få for salget. Hvis en artist får en slakt blir de genuint lei seg. For min egen del må si at jeg er overrasket over hvor mye anmeldelser betyr for artistene. Selv en stor stjerne kan være såra i flere år etterpå etter en slakt, og det selv om den aktuelle utgivelsen har gått hen og satt noe bortimot salgsrekord. Uten at jeg ønsker å heve meg selv eller min egen stand opp på et kunstig høyt nivå, vil jeg si at virkeligheten er slik at storsalg og stor økonomisk gevinst ikke er nok for norske artister, man vil ha anerkjennelse også.

#Ukeblader: Påstanden fra Holmsen om at VG og Dagbladet er som ukeblader, er ikke av ny art i den norske mediedebatten. Jeg mener påstanden er feilaktig. For Dagbladets del er det bare en ytterst liten prosentandel av våre sider som er sammenlignbare med ukebladstoff. Nå vet ikke jeg hvilke ukebladet Geir Holmsen leser, men jeg skulle gjerne tatt en kikk i det ukebladet som bringer en 80-linjers dybdeanalyse av den nye skiva til Bob Dylan og som i løpet av et år anmelder mellom fem- og sekshundre plateutgivelser.

#Anmelderkritikk: Jeg er helt enig med Geir Holmsen når han kritiserer anmeldere for at vi ikke tåler å bli kritisert. Han har helt rett. Mange av oss er noen selvhøytidelige og selvopphøyde tåper. Det er en uting at vi hevder å være så ufeilbarlige. Vi vurderer feil, selvsagt gjør vi det innimellom. Jeg har mange ganger tenkt tilbake på ting jeg har skrevet og angret bittert. Jeg regner med at både Holmsen og Müller vil sette pris på følgende innrømmelse: Terningkast 1 til Spice Girls sin debutskive var helt på trynet. Jeg tok helt feil. Spice-plata er ikke på langt nær så dårlig.

Men på dette punktet er kanskje ikke musikere og anmeldere så veldig forskjellige. Vi har problemer med å innse våre egne feil. Undertegnede anmelder vil i alle fall imøtese en framtid der musikkanmeldere, og kanskje musikere også, anser seg som litt mer ufeilbarlige enn det som er tilfelle i dag, med glede. Synes også Musikkpraksis har tatt et prisverdig initiativ når bladet forsøker å sette fokus på anmelderi og anmeldere. Undertegnede deltar gjerne i en framtidig debatt.

Morten: Først vil jeg si noe om Moslets syn på min leder i BEAT. Han brukte kommentarplass i Dagbladet på å skjelle ut en meningsytring jeg hadde. Jeg synes det er kritikkverdig av "kulturavisen" Dagbladet å bruke spalteplass til et privat anliggende mot meg.

Morten: Jeg er for subjektivitet, men ikke utelukkende. En anmelder må ha noen knagger å henge ting på, og dermed gi en del basisinformasjon, uavhengig av om han liker musikken eller ikke.

Tor: Det er vanskelig å skrive om musikk, så lenge alle har forskjellig oppfatning av det de hører. Enkelte ganger er det å referere til en annen artist som kanskje har et lignende uttrykk, det nærmeste man kommer når det gjelder å beskrive musikk.

Morten: Populærmusikkens folk har lenge ført en kamp om å bli tatt alvorlig på linje med andre uttrykksformer. På det grunnlaget er det synd at denne musikkformen er den eneste som blir henvist til underholdningssidene i Norges største aviser.

Plateanmeldelser burde ha sin plass på kultursidene, og bli behandlet like seriøst som nye bøker. I tabloidavisene blir Bob Dylan klemt inn mellom sladrestoff og Spice Girls.

Tor: Moslet mener at Beat prøver å være meningspoliti, og bringe til torgs politisk korrekt musikksmak. Det er vel faktisk heller Dagbladet og VG som hele tiden forsøker å være trendsettere. Det er de som hele tiden vil være i forkant. Det var jo også dette Morten var inne på i den lederen Moslet refererer til. Etter vår mening omtalte Stein Østbø i VG og Moslet Chemical Brothers som representanter for det nye og store som alle måtte høre på.

Morten: De roste Chemical Brothers, helt blottet for motforestillinger, og fremstilte rockens fremtid nærmest fri for gitarer, osv. Nå skulle liksom ikke det være noe kult lenger. Dette bunner jo i historieløshet og dårlig gangsyn. Selvfølgelig er det ikke slik at det ene utelukker det andre. Det har aldri vært slik, og kommer forhåpentlig aldri til å bli det heller.

Morten: Det er jo egentlig helt vilt, for når man snakker om rockemusikk, er jo den en blanding av bl.a. blues og country. Det virker faktisk som noen til og med har behov for å latterliggjøre folk med musikalsk historiekunnskap. Da ligger du liksom i bakevja og er bare opptatt av gamle folk som Bob Dylan, osv. Rock er faktisk ikke noe som ble oppfunnet i går, og det er ikke noen ulempe å ha litt musikkistorisk ballast.

Tor: I forbindelse med ting som er blitt gjort før, opplever vi ofte at anmeldere utroper en plate til det "nye og store". Da grunchen kom, var det mange som trodde at dette var en helt ny og revolusjonerende musikk, men man behøvde ikke å ha vært lenge i bransjen for å kunne trekke klare paralleller fra Nirvana til New York Dolls. Jeg synes faktisk det rår en påfallende grad av historieløshet i mange anmeldelser.

Tor: Jeg skjønner godt at en musiker føler seg respektløst behandlet når f. eks. journalister fra Dagbladet eller VG forlater en konsert lenge før konserten er slutt, for så å presentere en anmeldelse av hele konserten, dagen etter. Dette har selvfølgelig med deadline og hurtig nyhetsformidling å gjøre. Det pågår jo som kjent en konkurranse mellom disse avisene om å være først ute. Det blir også et problem når en avis skal være så forbanna nyhetsorientert, samtidig som de skal formidle kultur. Der sitter jeg forsåvidt litt i glasshus som plateredaktør, da det hender at anmelderne våre får for kort tidsfrist. Da må jeg stole på at de konsentrerer seg om det de skal gjøre. Men det er et problem, og jeg skjønner at musikere kan bli forbannet og føle seg respektløst behandlet.

Morten: Det er likevel ikke så omfattende hos oss, da vi ofte får ferdige mixer flere måneder før platene blir utgitt. Det er farlig å hele tiden måtte behandle musikk som ferskvare.

Tor: Det er forkastelig hvis nyhetsfokuseringen går på bekostning av grundigheten. Hvis vi ikke får en anmeldelse ferdig før deadline, må den vente en måned til neste blad, men for tabloidavisene er problemet ofte at de ikke kan vente en dag engang.

Morten: Aftenposten gjør jo det. De anmelder ofte plater i forbindelse med at et band kommer på konsert.

Tor: Aftenposten har også den muligheten at de kan anmelde en konsert i aftennummeret, da de ikke har deadline før ca. kl. 6 om morgenen.

Morten: Forholdet mellom VG og Dagbladet er blitt sånn at hvis en av avisene kommer med et oppslag om en artist, så dropper den andre avisen å skrive noe om artisten i det hele tatt. Da er liksom nyheten sluppet, og allerede foreldet. Jeg mener at Rampelys ikke tar populærmusikken alvorlig, og det er ingen vilje til å gjøre det. Derfor sender de en 60 år gammel dame til å intervjue Sting. Derfor sitter en av deres skribenter og intervjuer Tom Russel, mens han tror han snakker med Roger Mc Quinn.