EN HILSEN TIL TABLOIDANMELDERNE...
I den tørreste agurkperioden i sommer, inviterte Dagbladet med hele sin førsteside alle potensielle horekunder til Oslo for å frotse i jenter helt ned i 13 års alderen. Nå viste det seg heldigvis at også denne førstesiden var løgn, men det overordnede mål om å lempe flest mulig eksemplarer over disk ble vel godt ivaretatt. Nå kan det være at etterretteligheten øker etterhvert som man blar seg gjennom avisen, og at den når sitt høydepunkt på musikksidene. Uansett, det som er viktig å ta med seg i helhetsvurderingen av "tabloidanmelderne", er det faktum at de arbeider i aviser som lever et farlig liv på kanten av pressestøttens stup. Forskjellen på Se og Hør og Dagbladet er snart ikke annet enn at Se og Hør er et ukeblad og Dagbladet et dagblad, og om VG sier Niels Chr. Geelmuyden: "Det er etterhvert ganske vanskelig å få øye på hva som kvalifiserer denne tremasse til å kalle seg avis".
Av Bent Patey
Hvem er så disse musikkanmelderne?
De er vel som middelmådige mennesker flest, eller for å sitere Viggo Sandvik: "Det er aldri blitt reist noen statue av en kritiker". De har vel likevel noen klare personlighetstrekk som skiller dem fra andre, ved siden av at mange av dem har en mislykket musikerkarriere bak seg. Det kan også synes som om de som ble musikkanmeldere sluttet noe senere å løpe etter brannbilen enn barn flest. Mange driver med det ennå.
En del musikkanmeldere startet sin karriere med, ja skal vi kalle det "papirarbeid" i avisen...Iallfall, etter en stund var tiden inne for å nærme seg den journalistiske verden, og de flinkeste papirkurvtømmerne ble forfremmet til laveste nivå innen journalistikken, nemlig til musikkanmeldere. Hvorvidt dette reelt har vært en forfremmelse, hersker det tvil om, når vi daglig er vitne til resultatene. Mye kan nok tyde på at papirkurvene ble behandlet med langt høyere eleganse enn de CD platene som kom inn på bordet. Det som er trist, er imidlertid at tabloidredaksjonene anser musikk som så uviktig, at de tilsynelatende setter hvem som helst på jobbene med å skrive om den.
En anmelder omtalte en plate av Karoline Krüger som lite egnet til å forære sine verste fiender, da det i følge anmelderen ikke finnes folk som kan være så onde at de har gjort seg fortjent til en slik plate...(!!!)
Huttetu. Hva skal man si.
Marius Müller:
-Jeg føler sterkt at når vi snakker om anmeldere, så dreier det seg først og fremst om respekt og folkeskikk. Dernest, for å være helt ærlig, synes jeg nok i stor grad at anmeldernes forståelse av det de anmelder befinner seg på et lavmål.
-Snakker du nå om anmeldere generelt?
-Nei, jeg utelukker nå rockepressa. Beat, osv. De er så langt ute i dilettanteriet, at jeg aldri gidder å lese noe av det lenger. Det er virkelig dårlig, og den flokkdyrmentaliteten blir så spesiell at jeg synes vi må holde den utenfor.
-La oss konsentrere oss om dagspressa.
-Vi savner folk med tyngde som har satt seg litt inn i det de skriver om. Jeg har lyst til å nevne at vi har fått omtale i VG hvor det står at vi burde få tak i en kvinnelig vokalist, i stedet for at jeg synger. Skrevet av Børre Haugstad. I anmeldelsen av den siste skiva vår, får jeg beskjed om at det hadde vært mye bedre om jeg hadde hørt mer på Beck og Captain Beefart... For da ville det ha blitt en mye bedre skive.
-Hvordan havner sånne folk i avisene?
-Det er et veldig godt spørsmål som jeg dessverre ikke har noe svar på i det hele tatt. Jeg tror jo at i de aller fleste jobber i arbeidslivet kreves det en slags kompetanse av deg, mens det ser ut som denne er helt fraværende i anmelderfaget.
Jeg forlanger ikke på noen som helst måte at folk skal like det jeg gjør. Det ville være rart hvis alle skulle gjøre det. Men å skrive om det på en saklig måte burde være et minstekrav til en profesjonell kritiker, uansett om han liker musikken eller ikke. Noen ganger har jeg surna så mye på dette her, at jeg har lurt på om jeg gidder å lage flere skiver. I stedet for at de tar for seg en skive på en streit og skikkelig måte, opplever man å få et par linjer trengt opp i høyre hjørne med bare tull. Vi har faktisk kommet dit at vi ikke gidder å ha noe mer med den pressa å gjøre. Det er liksom bare waste of time. Når det blir sånn at du blir så sur at det går på kreativiteten løs, må du bare frigjøre deg fra dem.
-Ja, dere har jo andre folk å spille for en pressa.
-Nettopp, og de kommer vi også i kontakt med direkte når vi er ute og spiller og gjør det vi gjør. Vi bor i et land hvor det skjer jævelig mye stilig innen musikk som bare blir forbigått i små bisetninger av musikkanmelderne. For min del er det faktisk musikk jeg driver med, og da blir det veldig vanskelig for meg å ta dette alvorlig. Pressens makt er stor, men bare til en viss grad. Hvis du holder på med noe som er kult, og du tross alt kan dra ut og spille for folk, så er det det som betyr noe.
-Hvor kjempefint synes du det er med terningkast?
-Jeg synes ikke noe om det i det hele tatt. Iallfall ikke når det gjelder musikkanmeldelser. Anmelderne bør være i stand til å skrive en hel, sammenhengende og forståelig setning, uten å være avhengig av den fordømte terningen. Vi har fått både 4 og 5 i tabloidavisene, så her dreier det seg ikke om surmuling på grunn av dårlig terningkast, men frustrasjon over simple anmeldelser, hvis du skjønner hva jeg mener. Nå er det lenge siden jeg holdt Aftenposten, men jeg husker da jeg jevnlig leste anmeldelser der, at jeg iallfall kunne få en slags forståelse av hva en skive dreide seg om. De anmeldelsene som f. eks. Ketil Bjørnstad, Lars Keilhaug og Tor Marcussen skrev var aldri bombastiske. De var ikke nådige de heller, hvis det var noe de ikke likte, men de kunne redegjøre for det på en grei og saklig måte. Jeg vet f. eks. at Tor Marcussen spilte gitar en gang, og at han etter sigende også var en bra gitarist, men han hadde kanskje ikke noen formelle musikkfaglige kvalifikasjoner utover det. Likevel skrev han gode, saklige anmeldelser. Ellers må jeg kanskje til utlandet for å finne gode anmeldere. Jeg leser Q regelmessig. De har faktisk knakende gode anmeldelser, uten all den tullete freebag-synsinga.
-Er det noen du kunne tenke deg å kaste terningen tilbake på?
-Ja, jeg kunne egentlig tenke meg å pælme den oppover hele Akersgata, men når det gjelder Aftenposten, er jeg som sagt ikke oppdatert på hvordan det ligger an for tiden. Jeg har en festlig bok hjemme som jeg fikk etter at jeg begynte å gi ut plater som handler om kritikere i gamle dager. Beethoven og Mozart fikk på pelsen så det holdt. Det var jo så dårlig og så galt det de dreiv på med de også. Vi behøver konstruktiv og ærlig kritikk av all kunst. Folkeskikk og respekt er nøkkelen.
Vi kaster ballen videre til bassisten og komponisten Geir Holmsen. Han spilte kontrabass i flere kjente jazzband, før han begynte i Sidsel Endresen/Jon Eberson Group. I tiden etter dette har han bidratt i mange forskjellige prosjekter og plateinnspillinger med kjente artister som bl. a. Maj Britt Andersen og Bjørn Eidsvåg. Parallelt har han studert klassisk komposisjon hos Maj Sønstevold.
Geir Holmsen:
-Det virker som mange anmeldere ikke har tilstrekkelig kunnskap om det de anmelder. Når "understatements" og/eller doble bunner kanskje utgjør grunnlaget i et musikkstykke, er det alvorlig hvis en anmelder totalt går glipp av dette. Likevel opplever vi dette ganske ofte. Jeg har lest kritikker av konserter jeg selv har vært på, og har enkelte ganger blitt overrasket over hvor mye som har gått anmelderen hus forbi.
Ved kun en gjennomhøring av en plate, går man ofte glipp av ting som man kanskje oppdager etter flere gjennomspillinger. Dette avhenger selvfølgelig av musikkens tilgjengelighet, men her har vi åpenbart et problem. For det første får en anmelder sjelden tid og/eller anledning til høre mye på en plate før han anmelder den. Samtidig kan man ikke underkjenne at det umiddelbare inntrykk ved første gangs gjennomhøring også er viktig.
Ideelt sett, kunne musikerne være et korrektiv til anmelderne hvis de kunne skrive alternative anmeldelser av sine kolleger, men en slik tanke blir ganske utopisk. Jeg har inntrykk av at de fleste musikere ikke har noen som helst interesse av hva en anmelder mener om ens eget eller en kollegas musikalske bidrag. Det som derimot har betydning, er hva en tilfeldig anmelder måtte få mangfoldiggjort på trykk, hvilket tall terningen skulle vise, osv., da dette selvfølgelig kan være avgjørende for et produkts videre skjebne. Når det gjelder Spellemannsprisen, er problematikken i stor grad den samme. Alle musikere som har vært i gemet en stund, vet at det er temmelig tilfeldig hvor prisene havner. Hva en Spellemannskomité måtte mene om ditt produkt, er hverken egnet til å styrke eller svekke selvtilliten din. Samtidig er det likevel veldig hyggelig å bli nominert eller vinne en pris. Positiv omtale og en terning på fem eller seks i VG ville også være hyggelig, selv om du kanskje synes at anmelderen er en tullebukk.
Generelt er jeg likevel sterkt i mot terningkast. Terningkast er en uting når det gjelder all form for kunstanmeldelse. En forflatning av kunstkritikken som fag. Ofte kommer anmeldere også med fornærmelser og usakligheter som sammen med terningkastet blir et våpen anmelderne bruker i fravær av å ha noe faglig og vettugt å komme med.
Det finnes enkelte unntak når det gjelder anmeldere. Det hender faktisk at jeg leser musikkanmeldelser med interesse, og at jeg til og med lærer noe av dem. Jeg leser f. eks. gjerne anmeldelser skrevet av Geir Johnsen i Aftenposten. Han er komponist selv og har en faglig tyngde. Han skriver mye om samtidsmusikk, men også endel "crossover"-ting. Før i tiden var det mange komponister som også var anmeldere av musikk. Innen andre typer kunst finner vi utøvere som også er kritikere. I Norge er dette f.eks. vanlig blant forfatterne. Knut Faldbakken, Elin Brodin, osv. I et lite land som Norge er forøvrig ikke dette så enkelt. Jeg ville f. eks. finne det problematisk hvis en nær kollega skulle gi ut en plate jeg ikke syntes noe særlig om, og så få i oppgave å skrive om den. Miljøet i Norge er lite.
Komponister kan ha svært forskjellig innstilling til sine egne verk. Noen mener at det de gjør er genialt og verdens beste, selv om det kan være heller dårlig, mens andre som skriver brilliant musikk med mye nytt i seg, kan ha verdens dårligste selvtillit. Enkelte er så hårsåre at de får helt hetta bare noen stiller spørsmål ved musikken deres. Der er man jo veldig forskjellige, men for enkelte er det slik at til tross for at man jobber veldig målrettet og føler at det man driver med er både riktig og viktig, så skal det ofte lite til for å bli vippet av pinnen. Jeg må innrømme at jeg ofte har det litt sånn selv. Jeg kan skrive noe som jeg synes har noe for seg, men etter en stund begynner tvilen å komme snikende. En slags streng selvsensur.
Vi har hatt argus i forbindelse med forskjellige plateutgivelser, og har fått lese anmeldelser fra forskjellige kanter av landet. Da har det hendt at vi har lest ting som er så langt ute at vi blir sittende igjen med et inntrykk av at de ikke har skjønt noe av hva vi driver med I DET HELE TATT. At våre intensjoner rett og slett har gått dem hus forbi. Da må jeg si at jeg ikke sitter igjen med en følelse av at det er vi som har bomma. Sånn kan man jo ikke bli såra over.
Det virker som det er en generell tendens, iallfall i tabloidpressen, at anmeldelsene blir mindre og mindre, samtidig som de blir mer og mer terningbaserte. Så bruker de heller to sider hvis en eller annen Linda med store pupper kommer med en plate. Det er ikke store forskjellen på VG/Dagbladet og ukebladene lenger. Det er jo Aftensposten som etterhvert er blitt den mest interessante avisen når det gjelder anmeldelser, kulturdebatter, osv.
Det som er litt morsomt er at anmeldere ikke tåler å bli kritisert. Det er de som skal kritisere! Legg merke til at de alltid skal ha siste ordet, og siden de jobber i avis, får de som regel det.
Jeg vil gjerne si til slutt at det heldigvis finnes en del gode, seriøse anmeldere rundt omkring. Vi har lett for å henge oss opp i anmelderne i VG og Dagbladet, siden de har så store opplag, men det finnes mange andre som skriver om musikk i mindre publikasjoner. Jeg har inntrykk av at mange av disse gjør et ganske grundig arbeid. De er heller ikke nødvendigvis så musikkfaglig skolerte, men de jobber seriøst med en anmeldelse, og føler et ansvar for det de gjør. Da spiller det ingen rolle om de har et annet ståsted enn utøveren. Det kan bare være interessant, og gi en annen vinkling på musikken.
............................(slutt)
I Norge eksemplifiseres vårt demokratiske samfunn gjennom "5-på gaten" spalter i avisene hvor tilfeldige forbipasserende får uttale seg fritt om hva det måtte være. I avisenes kronikker er det annerledes. Der har redaksjonen iallfall en ambisjon om at kronikørene skal ha en viss fagkunnskap og peiling på det de skriver om, og at de om nødvendig må foreta en del researcharbeid. En plateanmelder trenger imidlertid ikke stille med annen kompetanse enn de øvrige 5 på gaten, og deres personlige oppfatninger om alt som rører seg i musikklivet blir ukentlig innlevert redaksjonen som en middelmådighetens stemmeseddel som i avisurnene mangfoldigjøres til 300 000 eksemplarer, hvis ikke mer.
Jeg husker en gang da sønnen min i 5-6 års alderen krevde å få lest en siste historie på senga. Som en kombinasjon av et eksperiment og sannsynligvis ren jævelskap, tok jeg frem Dostovjevskij, og begynte å lese uanfektet fra Rodion Raskolnikov, som om det var Popp møter Birre Bever. Jeg hadde selvfølgelig ikke lest mange linjene, før ungen begynte å vri seg ukonsentrert i senga, og til slutt fikk stoppet videre litterær tortur. Det tok ikke en gang et minutt før han kunne gi boka elendig anmeldelse, og konklusjonen var klar. Dostovjevskij er dum.
Det er på denne bakgrunn vi må prøve å forstå en anmelder i Dagbladet når han oppfatter musikken på en bestemt plate som "lydgraut". Selv om det finnes en musikalsk verden utenfor Birre Bevers vennekrets, burde kanskje denne anmelder og alle de andre som utgir seg for å være voksne mennesker, å vise utøvere av denne musikken såpass respekt at de unnlot å overprøve deres intensjoner. Uansett anmeldelse, skjer det vel sjelden at en musiker hopper i taket og skriker YES !!!. Her har virkelig anmelderen tatt tak i det jeg prøvde å si!!!
De fleste musikere konstaterer med gjentatt forbauselse hvor forskjellig de oppfatter musikk fra musikkjournalistene. For en musiker og komponist dreier musikk seg i stor grad om målrettet arbeid. Musikkjournalistenes bilde av en "virkelig tonekunstner" er vel mer mytisk. Av overnaturlige årsaker renner tonene ut av komponisten, mens han nærmest uforstående konstaterer at han som et slags medium i en X-Files verden gulper opp de skjønneste kunster. Dette bildet skal vi helst ikke tukle med, enten det gjelder Jean Michel Jarre eller Nick Cave.
Nå har Marius Müller kastet terningen oppover i Akersgata. Kanskje han som satt på fortauet og spilte Yatzy, mens han ventet på kunstnermeldinga fra regjeringsbygget lenger oppe i gata, endelig kan få den igjen. Eller kanskje noen i VG/Dagbladet grep den før den kom så langt. I såfall kan de ta den med til neste nummer av Musikkpraksis slik at de kan få argumentert både for terningens og egen fortreffelighet.
Sånn. Da var denne artikkelen ferdig. Håper jeg har klart å være tilstrekkelig flåsete mot anmelderne. I så måte har musikerne uendelig mye å ta igjen. Forresten er det faktisk mulig å være kunnskapsrik på avgrensede områder, og samtidig litt teit. Sånn sett fyller musikkanmelderne en slags funksjon ved rett og slett å eksemplifisere denne hypotesen. Det er en interessant observasjon, hvis man likevel er i det hjørnet og sitter og undres over f.eks. sjøpølsas rolle i det store artsmangfoldet. Nei, dette får være nok.
Nå må jeg komme meg så fort som mulig til studio og spille inn en ny plate som jeg kan gi ut...
Kunne være gøy om jeg fikk terningkast 5 eller 6.