(WARNER)

Hold kjeft! Drittkjerring.

Ole Edvard Antonsen er for korps-Norge det som Koss er for skøytesporten. Forskjellen mellom de to er at Antonsen ikke kommer til å legge opp med det første. Dessverre, for maken til sprøyt har jeg ikke hørt på lenge. Ikke siden noen sa at kongen digger speed garage. Det fantastiske med Antonsen er at han alltid har ligget 10 år etter resten av verden. Ekstra fantastisk har det vært at denne tregheten hele tiden har blitt reflektert i sveisen. For åtte år siden var han berømt for sin piggvar-frisyre. For fem år siden lot han håret gro, og nylig erstattet han det med en tradisjonell slutten-av-80-tallet-bob. Håret har vært et speil for musikken: Stadig like smakløst, og alltid for sent ute. Men "Read My Lips" er ikke bare en anakronisme. Den er døden. Den er så stygg i sitt stupide publikumsfrieri at den kunne være et passende soundtrack til utbyggingen av Gardemobanen. Den er ignorant, dum, bevisstløs og typisk norsk. Gardemobanen ble påbegynt uten de nødvendige kunnskapene. På samme måte har ikke Ole Edvard Antonsen gjort hjemmeleksa si. Han er skyldig i den moderne musikerens kardinalsynd: å ikke kjenne formatet man jobber med. For selv om "Read My Lips" er laget i 1997 og benytter seg av alskens moderne teknologi, låter den likevel mer provinsielt og toskete enn en Bastesen med fråde i munnvikene. Det høres ut som musikk fra noen som ikke liker musikk for noen andre som heller ikke liker musikk. "Read My Lips" er en av mange svette fotnoter i den norske musikkhistorien, og det er mer enn symptomatisk at den er spilt inn i Trondheim, døllhetens hovedstad. Det er denne typen "offisielle" og "godkjente" artister som står i veien for de egentlige talentene våre. Bransjen støtter dem av gammel vane, og så får de Spellemannsprisen til slutt. Etter kanskje 30 års ulyd. Les på leppene mine. De sier fuck off.