Det er stor interesse for vår artikkelserie om musikkanmeldere. Mange har mye på hjertet som de gjerne vil ytre gjennom denne kanalen i Musikkpraksis. Vi registrerer imidlertid at mange argumenter og innvendinger i stor grad berører problemstillinger som allerede er skissert ganske godt i tidligere nummer av bladet. Derfor vil vi nå oppfordre musikere og andre til å kaste terningen tilbake på konkrete anmeldelser og anmeldere, og selvsagt begrunne hvorfor terningkastet blir som det blir.

I et tidligere nummer kunne journalist i Dagbladet, Håkon Moslet, fortelle oss at vi finner en bullshit-fri sone i kulturavisen Dagbladet. Dette kom vel som en liten overraskelse på noen og enhver. I den anledning har jeg kikket på et par Dagbladet-anmeldelser som er blitt meg forelagt. Først vil jeg ta for meg CD-anmeldelsen til bandet "Some Like it Hot", fordi jeg kjenner bandet svært godt, og har nærmest vært en flue på veggen siden de begynte å spille sammen. Trioens frontfigur er cubaneren Sergio Gonzales som kom til Norge for godt og vel 10 år siden. Repertoaret har forankring i den karibiske musikken som Sergio vokste opp med, dvs. Salsa, Merengue, Calypso, etc. Dette er musikk som vanligvis fremføres med 12-14 manns ensembler, men trioens intensjon og utfordring har vært å trekke ut de viktigste elementene og fordele disse mellom seg. Rytmikken i denne musikken kan være relativt intrikat, og må forøvrig ikke forveksles med andre latinamerikanske former som f. eks. bossa-nova, samba, osv. Bandet har forøvrig tatt utfordringen på alvor, og diverse besøk i Karibien, med jamsessions og konsertbesøk på Cuba, anskaffelser av en haug med lokale CD'er, etc. har muligens bidratt til økt forståelse av hva dette dreier seg om. Hvorvidt "Some Like it Hot" har lykkes i sitt noe dristige eksperiment, er ikke min oppgave å prøve og svare på her, men vi kan lese hva Dagbladets anmelder Tom Stalsberg har å gi av informativ opplysning til potensielle kjøpere:

Dett var Dett..., men at terningen landet på en firrer denne gangen, er dessverre ikke et kvalitetsstempel på selve anmeldelsen. Dessuten er det endel ting vi må lære før vi kan tolke denne typen anmeldelser. Er det f. eks. slik at den musikalske solfaktor måles omvendt proporsjonalt med det terningen viser. At solfaktor 6 tilsvarer terningkast 1, osv? Hvorvidt det er en solbrent chartertur til Gran Canaria, Peru eller Bahamas musikken "minner lite om", fremgår heller ikke klart i anmeldelsen. Her kan man jo ikke generalisere. Hvis man skal lage en fellesbetegnelse på all den musikken som kan nåes fra Gardermoen, blir det fort litt vagt. Dessuten kan det hende at det er noen som blir sure hvis de får høre at de spiller "Parrrasållmussikk" eller "Pinakåladamussikk". Det hadde sikkert Ole Edvard Antonsen også blitt om noen hadde kalt musikken hans for "Sekkepipemussikk" bare fordi han befinner seg i samme verdensdel som Skottland. Men skal vi gi Stalsberg en anmeldelse av denne anmeldelsen, må vi finne en passende sjargong: Lett og ledig slentrejournalistikk. Kun form. Intet innhold. Ei smelle som går fort på tomgang, mens man prøver å få markedsført flest mulig av sine egne slående replikker, før manuset i sin kamp mot tiden blir slukt av Dagbladets rotasjonspresse. Her er det imidlertid ting som tyder på at anmelderen ikke har ører. Derfor passer det fint å bruke en terning uten øyne. Altså terningkast null.

Når vi er inne på respektløshet, kan vi ta med en liten historie om en journalist fra "kulturavisen" Dagbladet: Han kom uanmeldt og ringte på døren til Camilla Malmquist Harket en dag. Porten var ulåst nede, så han kom helt opp til inngangsdøren. Camilla og hennes barn som ventet at det var barnevakten som kom, åpnet døren for den fremmede mannen. Han presenterte seg som journalist fra Dagbladet, og gikk rett på sak: "Er det riktig at du og Morten skal skilles?". Deretter ble inntrengeren raskt avvist, og senere fikk Dagbladet en skarp reaksjon fra Camillas management. Da Camillas plate senere ble anmeldt i samme avis, var anmelderen tilfeldigvis identisk med "journalisten" som hadde vært på besøk, og anmeldelsen så slik ut:

Til slutt i denne omgang vil vi takke Øivind Madsen for at han klippet ut og sendte oss følgende dementi i Dagbladet 17. desember:

Her må vi riktignok få tilføye: Hva med alle dem som kjøpte platen på grunnlag av terningen i Dagbladet, og som først oppdaget, etter å ha satt på platen, at det bare var en treer. Har de krav på erstatning?