Paulus er i Korint. Apg. 18 Han forkynner evangeliet for sine landsmenn og opplever at hans landsmenn reagerer slik han selv reagerte tidligere - budskapet blir avvist. Han går til hedningene. Da han 5-6 år senere skriver Romerbrevet fra den samme byen, skriver han: "En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall." Hans egen reisevirksomhet har vist at, dessverre, de fleste jødene avviste Jesus.
I hver eneste by han kom til skjedde det samme: De fleste jøder ville ikke tro, men noen ble med ham da han gikk over til å forkynne for de som ikke var jøder. Det var en del som kom til tro, og de dannet grunnstammen i kirka, men de fleste ville ikke godta at Jesus var den Messias de ventet på. Han som Gud ofret for å viske ut alt det gale som var gjort, alle lovbrudd, Redningsmannen fra Sion, som skulle redde dem fra deres synd - han ble vraket av sine egne.
Og Israel fortsatte å ofre til Gud uten å skjønne at Jesus var det offeret, som gjorde alle andre offer unødvendige. Dette fortsatte de med helt til år 70. Da hadde de gjort opprør mot romerne, romerne inntok Jerusalem og la den i ruiner. Tempelet brant de ned, søndag for 3 uker siden var årsdagen for dette. Det var ikke lenger noe sted de kunne ofre for sine synder, og de hadde forkastet han som ble ofret for dem. Da Israel forkastet ham, fikk vi hedninger mulighet til å møte han som engelen omtalte som en som skulle frelse sitt folk fra deres synderMatt.1:21, han som ble drept på et kors i Jerusalem.
I dag handler det om at de fleste jøder forkastet Jesus, mens vi hedninger fikk en ny sjanse. MEN det skal ikke gjøre oss hovmodige, og vi skal ikke tro vi er bedre enn dem av den grunn - jødene får en ny sjanse når de vender om og tror på Jesus.
De fleste jødene som hørte Paulus hadde vanskelig for å godta at én manns død kunne være nok til å viske ut millioners skyld, og det er jo lett å forstå. Dette er noe som ikke kan forstås med hodet, det er noe som må tros med hjertet. Vi har lett for å glemme at det slik, det er så lett å tenke at hvis vi er snille og greie, hvis vi er "solskinnsbarn", så blir Gud så fornøyd at han smiler fra øre til øre, og sier at, jaja, siden du har vært grei i år, så får vi heller glemme det gale du gjorde i fjor og forfjor og årene før det! Gud er ikke sånn, han tar ikke så lett på det.
Det var dette Israel glemte, de trodde det var nok at de ofret dyr til Gud uten å høre på det han sa. Etter år 70 var det umulig å ofre i tempelet, så derfor tror de nå at det er bra nok at de gransker sine handlinger og prøver å bli gode "buser" med Gud gjennom bønn og gode gjerninger. De glemte at Gud har sagt at det skal komme en redningsmann fra Sion som skal ta bort all deres ugudelighet - altså: at de ikke selv kan ta bort ugudeligheten.
Og så fikk vi muligheten. Vi som aldri hadde kjent Gud. Vi vikinger oppe i det kalde nord, som syntes det var bra å kombinere handel med røvertokter, drap og plyndring fikk møte redningsmannen fra Sion. Mange av oss kom til tro på ham, og resultatet ble at vi sluttet å dra i viking. Og så etter noen hundre år, så begynte vi å bringe budskapet om Jesus ut til andre, også til hans eget folk.
Dette gjorde vi fordi vi endelig forstod at Gud elsker alle som han har skapt, og han elsker det folket han inngikk en pakt med på Sinaifjellet. Vi forstod at den godhet som Gud viste mot oss fordi Israel ikke godtok sin redningsmann, skulle føre til at Israel vendte tilbake til han som kom fra Sion. Vi har misforstått dette som skjedde med redningsmannen, slik at vi har hatet og forfulgt jødene. Det gjør at vi må være ydmyke og forsiktige når vi møter Jesu folk. Vi har vært hovmodige og trodd at vi var bedre enn dem, men det er en misforståelse - Gud hadde ikke glemt dem. Vi pådro oss skyld ved å håne dem, ved å drepe dem og ved at det i vår grunnlov stod at jøder ikke hadde adgang til kongeriket Norge selv da de ble forfulgt.
Denne skylda må vi gjøre opp for, vi må prøve å gjøre det godt igjen, og den beste måten vi kan gjøre det på, er ved å drive misjon blant dem. Vi skal ikke tre kristendommen ned over hodet på dem, slik vi gjorde tidligere, men når vi husker det vi har gjort, og det Gud har gjort for oss da han døde for dem og for oss, kan vi bringe dem til han som ble sendt for å redde dem, og for å redde oss - han som ble sendt for å frelse sitt folk fra deres synder.
Det er mange kristne som har misforstått dette. De er opptatt av å støtte staten Israel uansett hva den måtte finne på, mens de helt glemmer at det Israels folk trenger mest av alt, ikke er politiske støttespillere, men kristne som kan vise dem at den kriste kirka har jødiske røtter som ikke kan rykkes opp, at vår Herre, han som ble hengt opp til spott og spe og pint i hjel - han var en jøde som døde for jøde først, og så for greker og nordmann.
Vi kan aldri slutte med å be dem om tilgivelse, men den eneste måten vi kan gjøre det godt igjen på er ved å gjøre dem kjent med han som sier: "Jeg, ja jeg, er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld; dine synder kommer jeg ikke mer i hu."Jes.43:25 De må få vite at det ikke fører fram å granske sine gjerninger, gjøre regnskap med sitt forhold til Gud og prøve å oppnå fred med Gud vha gode gjerninger og bønn - at dette ikke nytter så lenge de ikke tror på redningsmannen fra Sion.
Her er det ikke så stor forskjell på jøde og ikke-jøde - det nytter ikke hvor mye fint vi gjør hvis vi tror Gud er fornøyd bare vi er snille og greie, men glemmer Jesus. Hvis vi tror at det finnes et spesialtog for nordmenn til himmelen fordi "Gud er norsk" når Norge er heldige i fotball. Tror vi det, kan vi oppdage at vi har havnet på en helt annen endestajon. Hvis Guds folk, Israel var et oliventre, og de israelitter som ikke trodde på det Paulus forkynte, ble klippet av. Hvis det er slik, og det er det, så kan Gud like lett klippe av oss, vi som var greiner på et helt annet tre, som ble podet inn på det oliventreet som vokser like inn i himmelen. De stolte på at de var blitt født inn i en familie som var så god, at de hadde gratisbillett til himmelen - det ble deres fall. Det var det som førte til at de ikke ville godta det når Jesus sa at han skulle slette deres synd, at han skulle ordne opp hvis de lot ham gjøre det.
Det samme kan skje med oss, hvis vi blir hovmodige, og tror at vi er så mye bedre enn dem. Hvis vi er så sikre på at vi vil komme til himmelen, at vi tror at vi kommer dit for egen maskin. Hvis vi er ulydige, og stoler på at det er våre gode gjerninger som gjør at vi kommer til himmelen og får en positiv dom der, så blir dommen alt annet enn god. Stoler vi derimot på redningsmannen fra Sion, at det er hans død var den gjerninga som skulle til, da blir dommen så mye bedre.
Siden vi har kommet til tro på redningsmannen, så la oss bringe ut budskapet om ham til alle vi treffer, og spesielt til hans folk. La oss huske på at vi ikke må bli hovmodige fordi de fleste jøder vraket Jesus, men la oss arbeide for at de skal komme til tro på ham. Og la oss så stemme i en frydesang om frelsa full og fri. Immanuel på korset hang, sitt liv for oss å gi. La oss fryde oss i vår frelser, redningsmannen fra Sion.