Det var en gang en liten landsby som lå langt, langt inne i en stor skog. Trærne i skogen var høye og veien til neste landsby var lang. De som bodde i landsbyen var noen skikkelige kranglefanter - det vai derfor det var så langt til neste landsby. Det var ingen som ville bo i nærheten av dem.
Landsbyboerne kranglet hele tida, og de glemte det aldri hvis noen gjorde noe de ikke likte. Derfor var de redde for å gå ut når det var mørkt. De var redde for at uvennene deres skulle lure i mørket og de var redde for at de skulle gjøre noe når de ikke kunne se dem.
I en liten hytte i utkanten av landsbyen bodde det en liten jente. Hun het Ida. Hun var den eneste i landsbyen som ikke krangla hele tida. Ingen forstod hvorfor hun var så snill. Hver sommer var hun hos besteforeldrene som bodde i en annen landsby. Der lærte hun om Jesus.
Hun lærte at Jesus hadde sagt: "Dere er verdens lys! ' Når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!"'
Bestemor at det betydde at når hun hadde Jesus i hjertet, så trengte hun ikke være redd når det var mørkt. For da passet Jesus på henne. Det var som om hun hadde et lys i hjertet sitt og det lyset gjorde det godt i hjertet hennes. Og Jesus ville at andre mennesker også skulle vite at de kunne få et lys i hjertet sitt. Derfor skulle de som tror på Jesus fortelle at de tror på han og si at de andre også kunne få Jesus sitt lys i hjertet. Da ville de kanskje bli snillere med hverandre også og det hadde ikke vært så dumt hvis de slutta å krangle og være slemme mot hverandre..
Men de andre i landsbyen trodde ikke på Jesus, og de var noen skikkelige kranglefanter. Derfor gikk aldri noen ut etter at det ble mørkt. De satt inne og var redde for hverandre. De bare satt inne og var redde fordi det var så mørkt ute.
Om sommeren var de glade, for da var kunne de være ute til langt på kvelden fordi det var lyst så lenge. Men om høsten ble det mørkere og mørkere og tiden de turte være ute ble kortere og kortere. Så skjedde det en gang mens vinteren var på det mørkeste at det kom en sykdom til landsbyen. Den ene etter den andre ble syke.
De som var friske snakka sammen om hva de skulle gjøre. De fant ut at de måtte få medisin, men ingen ville gå for å hente medisinene. Det var langt til neste landsby og dagene var så korte at de ikke ville rekke frem før det ble mørkt. De hadde vært redde for hva de andre ville gjøre med dem i mørket så lenge at nå var de blitt redde for mørket. De syntes det var skummelt når det var mørkt, så de måtte ha lys ved siden av senga for å få sove. Så redde var de for mørket. Så ingen av dem turte å gå for å hente medisiner. Alle ville at de andre skulle dra, men ingen ville gjøre noe for de andre.
Synes dere det var dumt av dem? (dialog med barna) Men det er noen ganger sånn når en sure på andre. Du er så sint på en annen, så du vil ikke at han skal få noe han blir glad for. Og så vil han ikke at du skal få noe du er glad for. Så blir dere leie dere begge to. Slik var de i landsbyen også.
De ble ikke enige om hvem som skulle dra. Det vil si, egentlig ble de enige om hvem som skulle dra mange ganger, men den de sa skulle dra nektet. "Jeg vil ikke, jeg er mørkredd", sa de, eller "jeg har krangla med dem i nabolandsbyen, så de vil ikke hjelpe meg. Vi må nok sende en annen." Slik holdt de på helt til det begynte å bli mørkt. Og da turte i alle fall ingen av dem å dra. For da var det jo mørkt og skummelt ute.
Neste dag kom de sammen igjen, men det gikk ikke noe bedre. Det gikk faktisk dårligere. Alle sa at nå kunne de ikke vente lengre. Noen måtte dra for å få tak i medisiner, men det var ingen som ville gå. For hver gang en av dem sa "jeg vil ikke gå, jeg er mørkredd. En annen kan gå", så ble de mer og mer sinte. Til slutt ble de så sinte at de begynte å slåss.
Og da kvelden kom, så hadde de så vondt at ingen av dem orket noe annet enn å gå og legge seg. De var så slitne at de til og med glemte å ha et lys ved siden av senga si slik de pleide.
I hytta i utkanten av landsbyen så Ida på foreldrene sine da de kom hjem. De var skitne og hadde blåmerker over alt fordi de hadde sloss. Hun hadde prøvd å fortelle dem at de ikke måtte være så kranglete, at alt ville bli mye bedre hvis de klarte å holde fred, men de hørte aldri på henne. Og nå måtte de syke få medisiner, men de fikk det ikke fordi de voksne bare kranglet.
Da bestemte ida seg for at hvis de voksne ikke ville hjelpe de syke, så ville hun gjøre det. Hun samlet mange lys og så skrev hun en lapp der det stod at hun hadde gått for å hente medisiner. På morgenen, før det ble lyst, gikk hun av sted mot den nærmeste landsbyen. Det var mørkt ute og veien gikk inn i en mørk skog. Men hun visste at de syke måtte ha medisiner, og hun visste at Jesus passet på henne.
Etter en stund ble grantrærne så høye at hun ikke kunne se månen og stjernene. Da tente hun det første lyset og fortsatte å gå. Hun ble litt redd, for det var veldig mørkt der.
Derfor begynte hun å synge med tynn stemme "Det lille lyset jeg har” osv. Helt til neste landsbyen, skal det skinne klart osv" Slik gikk hun gjennom den mørke skogen. Når hun sang, så husket hun at hun hadde Jesus sitt lys i hjertet og at Jesus passet på henne.
Da det første lyset var brent ned, så tente hun et nytt lys, og gikk videre mens hun sang. Det var mange skumle lyder ute i mørket, men hun visste at Jesus passet på henne. Men etter hvert som hun tente nye lys, så ble det færre og færre lys igjen. Til slutt tente hun det siste lyset. Hun visste at når det sluknet, så måtte hun vente i mørket til sola stod opp. Men hun gikk videre. Og så ble lyset mindre og mindre.
Til slutt var det bare en liten lysestump igjen, som var så liten at hun bare klarte å holde den med fingertuppene. Og trærne var fremdeles høye og mørke.
Hjemme våknet foreldrene hennes. De stelte seg på badet og kledde på seg. Så tente de lyset og dekket frokostbordet. De skar opp brødet og gikk for å vekke datteren sin. De ble forskrekket da de bare fant en lapp på senga hennes der det stod "Jeg har dratt for å hente medisiner. Jeg vet at Jesus passer på meg".
De trodde ikke på Jesus, og nå hadde de mistet datteren sin, trodde de. Hun ville gå seg vill i mørket. Så ble de flaue fordi de hadde vært så dumme og bare kranglet i stedet for å dra og hente medisiner selv. De tenkte på datteren sin, som var alene der ute i den mørke skogen.
Akkurat i det det siste lyset sluknet kom hun ut av skogen. Hun gikk videre i månelyset. Etter en stund våknet sola og stod opp i øst. Da stoppet hun og spiste nista hun hadde smurt seg. Så gikk hun videre, og litt senere på dagen kom hun frem til neste landsby. Hun fortalte dem om de syke som trengte medisin. De som bodde i nabolandsbyen fant medisiner og så drog de sammen med henne tilbake til hennes egen landsby.
Hjemme hadde foreldrene fortalt alle at datteren deres var borte og viste dem lappen. De gråt og alle ble flaue fordi de bare krangla og glemte dem som var syke. De lette etter jenta i skogen, men kunne ikke finne henne.
Neste dag snakka de om hva de skulle gjøre. Denne gangen kranglet de ikke, men ingen visste hva de skulle gjøre. Mens de satt og snakket om hva de skulle gjøre, hørte de at det kom noen ut fra skogen, og der kom ida sammen med noen fra nabolandsbyen.
De hadde med seg medisiner, og medisinene ble gitt til de som var syke. Og alle ble friske.
Senere bestemte de at de skulle ha en fest hvert år den dagen natta var lengst. Da skulle de tenne lys og sitte ute rundt et bål til lenge etter at de var blitt mørkt. Så fortalte de barna om de modige jenta som hadde henta medisin til de syke og lært dem at mørket ikke var farlig når de hadde Jesus sitt lys i hjertet sitt.
Hun hadde fortalt dem alt det besteforeldrene hennes hadde fortalt henne om Jesus, og d forstod at de også kunne få Jesus sitt lys inni seg og få det godt i hjertet sitt. Hun fortalte dem at de kunne be til Jesus om at han måtte hjelpe dem til å være snille mot hverandre og at han kunne tilgi dem hvis de gjorde noe galt. Og når de så at Ida var snill fordi Jesus er snill, så ville de også tro på Jesus. Derfor holdt de festen.
De holdt denne festen hvert år den dagen natta var lengst. Og har de ikke sluttet med det, så skal de nok holde festen i år også.
Introdusere “Det lille lys jeg har”