1 Innledning

1.1 Oppgavens tema

Opp gjennom historien har kirka blitt utfordret av forskjellige grupper, som har hevdet å sitte inne med den hele og fulle sannhet, men som på viktige steder avviker fra det som i århundrer har vært kirkas lære og tro. Slik er det også i vår tid. Kirka blir utfordret dels av grupper som befinner seg innenfor den kristne kirke, og dels av sekter som må plasseres utenfor. Jeg vil i denne sammenheng bruke ordet "sekt" om grupper som mener seg å være gjenopprettelsen av den sanne kristendom, men som avviker fra kristen tro på viktige punkter; først og fremst mht. gudsbilde og frelsesforståelse. Disse gruppene ser på seg selv som de eneste sanne kristne. Som eksempler kan nevnes Jehovas vitner, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og Den forente familie. Jeg kommer tilbake til sektenes kjennetegn i kapittel 2.2. Grupper som kan plasseres under samlebetegnelsen "New Age" vil i denne oppgaven ikke regnes inn under begrepet "sekt", selv om likhetstrekk kan finnes.
Jeg vil i denne oppgaven beskjeftige meg med spørsmålet hvordan kirka kan nå sektmedlemmene med evangeliet. Dette er en oppgave som ikke har blitt tatt tilstrekkelig på alvor i vårt land. En har i for stor grad konsentrert seg bare om å advare mot sektene. Jeg vil vektlegge kontakten med enkeltindividet i og ikke gå inn på bruk av media, f.eks. innlegg i aviser. Problemstillingen forutsetter at de ikke allerede er nådd med evangeliet, noe jeg vil vise i kapittel 3. Det ligger i oppgavens natur at den vil ligge i grenselandet mellom misjonsteologi og misjonsmetodikk.

Når en skal bringe evangeliet til mennesker, er det alltid viktig å vite hvem en står overfor. Det er særegne psykologiske forhold som er av betydning i møte med sektmedlemmer. Kapittel 2 vil derfor handle om sekters psykologi. Siden dette er et bakgrunnskapittel, vil jeg her måtte utelate noen ting - jeg vil f.eks. gå inn på sekters rekrutteringsmåte bare i den grad det har betydning for oppgaven. Det er også viktig å vite hva sektmedlemmet tror på for å vite hva en skal ta opp i samtalen. I Kapittel 3 vil jeg derfor ta opp hovedpunktene i Jehovas vitners lære og søke å finne tilknytningspunkter - positive så vel som negative. Vurderingen vil her skje utfra eget evangelisk-luthersk ståsted. Læra til de andre sektene vil, siden jeg konsentrerer meg om Jehovas vitner, tas opp fortløpende i kapittel 4-6, hvor jeg går inn på hovedspørsmålet: Hvordan kan kirka nå sektmedlemmene med evangeliet. Jeg vil her først gå inn på grunnleggende trekk ved møtet med sektmedlemmet. Deretter vil jeg gå inn på de to hovedvinklingene en kan ha på samtalen. En kan for det første ta utgangspunkt i det sekta lærer, og bruke dens egen litteratur for g;vise læreforandringer og feil. En kan også ta utgangspunkt i Bibelen, og bruke den for å på vise at sektas lære er feil. Det er ikke vanntette skott her, noe som vil være særlig tydelig i 5.4 og 5.5, hvor jeg beskjeftiger meg med vitnenes bibeloversettelse og imøtegåelse av Jehovas vitners lære om 1914. Jeg har valgt å plassere disse under kapittel 5 fordi bruk av vitnenes litteratur er viktig her. Siden læra om 1914 er svært viktig for Jehovas vitner, vil jeg legge stor vekt på imøtegåelse av denne.

1.3 Litteratur

Materialet til oppgaven er hentet fra flere typer bøker. Jeg vil for det første benytte bøker om sekters psykologi, f.eks. Laviks bok "Frelst eller forført?", for å få et innblikk i hvordan sektmedlemmene tenker Jeg vil også benytte bøker om sektenes lære, både mer generelle læreframstillinger og framstillinger av mer spesialisert karakter. Her vil jeg særlig bruke Hvalviks "Drømmen om det tapte paradis." Endelig vil jeg også benytte bøker som er skrevet med det formål å hjelpe kristne til å vitne for sektmedlemmer og bøker som er skrevet for å hjelpe sektmedlemmer til å se sannheten. Bøkene er dels skrevet av personer som aldri har vært med i noen sekt, dels av avhoppere fra sektene og dels av sektene selv. Jeg vil i særlig grad bruke bøkene til David Reed. Han har vært Jehovas vitne, men arbeider nå for å hjelpe vitner ut av organisasjonen.

2 Sekter i historisk og psykologisk perspektiv

2.1 Sekter i historien

Mange oppfatter sekter som et nytt fenomen. Ser vi på historien, finner vi imidlertid at dette ikke er tilfelle. Det har oppstått sekter i tidligere tider også, f.eks. på reformasjonstida. Vanligvis oppstår sekter når de sosiale endringene er store og den kulturelle forvirringa er tilsvarende stor. På samme tid er det sektledere som gjennom spesielle personlighetstrekk kan tilby en løsning på problemene forandringa har skapt. Når mennesker med identitetsproblemer, gjerne ungdom, spør etter tilhørighet og mening, kan "profeten", som vanligvis er mann, tilby en løsning. Han får oppslutning og sekta er dannet.

2.2 Sekters kjennetegn

Når sekta så er skapt, vil den ha en del kjennetegn felles med andre sekter:

Isolasjonisme og miljøkontroll:

Innen sekta kan en se at logisk motstridende læresetninger eksisterer side om side. Noen Jehovas vitner vet f.eks. at Rutherford sa at patriarkene skulle komme tilbake på slutten av 20-tallet. Selv om dette ikke skjedde, holder vitnene seg til den samme måten å tolke profetiene på. Orwell kaller dette dobbelttenking. ("1984", s.208: "Dobbelttenkning betyr evnen til samtidig å ha to motstridende oppfatninger og godta dem begge"). Slik dobbelttenking er mulig fordi sekta isolerer seg fra samfunnet, og medlemmenes kontakt med andre reguleres, slik som når Jehovas vitner fratar sine medlemmer kontakten med avhoppere og medlemmenes tid fylles opp med husbesøk, møter og litteraturlesing. (Reed regnet ut at han leste 3000 sider vakttårnlitteratur i året den tida han var Jehovas vitne.)

Storfamilie:

Sekta har en posisjon mellom familie og samfunn. Denne mellomposisjonen oppleves gjerne som behagelig - samfunnet oppleves som kaldt, og det kan også forholdet til familien være. Ledelsen blir en slags mors- eller farsfigur og de andre medlemmene blir søsken. Dermed blir sterke lojalitetsbånd til sekta skapt og lojalitetsbåndet til den kjødelige familien svekkes. Dette kan kombineres med negativt forhold til verden, jfr. Jehovas vitner kapittel 3.5. Bryter vitnet med sekta, blir reaksjonen hard - det mister kontakten med dem som forblir i den

Eget språk:

Sekta bruker samme begreper som kristne på tilsynelatende samme måte, og kan si "det mener vi også." Likevel sitter en igjen med følelsen av at det bare er skinnenighet. På spørsmål, kan f.eks. en mormoner si at han tror på én Gud, fordi han tror det finnes én gud for denne planeten (og andre guder for andre planeter). Han vil selv se på dette som å "hjelpe" den kristne ved å ikke si noe som kan vekke anstøt. Dette kan skape problemer i samtalen med sektmedlemmet.

2.3 Stadier i sekttilknytningen

2.3.1 Rekruttenes bakgrunn

De fleste som rekrutteres til sekter er ungdom fra middelklassen med god utdannelse. 2/3 kommer fra normalt fungerende familier og oppførte seg normalt, 5-6% har store psykiske problemer, mens resten har mer situasjonsbetingede problemer. De voksnes verden oppleves som truende og kaotisk - de opplever stress, spenning, forlatthet og frustrasjon. Det problemløsende perspektivet er "religiøst-retorisk", men både kirkas svar og sekulære svar avvises. To faktorer som gjør et individ spesielt utsatt, nemlig det å være deprimert og at en befinner seg mellom viktige tilknytninger i livet.

2.3.2 Rekruttering og omvendelse

I denne situasjonen kommer de i kontakt med sekta. Tidligere handlemåter er ikke like aktuelle som før samtidig som de følelsesmessige båndene til sektmedlemmene utvikles. Nå begynner overveielsen av sektas ideologi. I den perioden en overveier sektas ideologi, blir en lært opp til å oppføre seg som en konvertitt - Jehovas vitner lar f.eks. rekrutten bli med et modent vitne på "feltet" ganske tidlig. Samtidig svekkes de følelsesmessige båndene til personer utenfor sekta, og en får en verbal konvensjon etterfulgt av en "reell" konversjon - en blir medlem av sekta.

2.3.3 Sektmedlemskap

Hos de som hadde psykiske problemer, ble disse jevnt over mindre da de sluttet seg til en sekt viser ulike undersøkelser, bl.a. Galanters undersøkelse av moonies.Wilting mener at tallet er betydelig høyere blant Jehovas vitner enn i andre grupper. Dette varer, det er ikke bare et forbigående fenomen i forbindelse med omvendelsen. Bedringa skjer fordi sekta har gitt dem struktur og konfliktfrihet og at energien blir kanalisert i en bestemt retning.

Stabiliteten i medlemsskapet henger sammen med den sterke gruppetilhørigheten, styringen av aktiviteten, og at seksuallivet reguleres - sektmedlemmet må ofre noe for å bli medlem, f.eks. sex og alkohol. Samtidig får en igjen for det en ofrer - det er verdt det! Forhold som kan ødelegge gruppesamhørigheten oppgis også. Samtidig blir en en del av det hele; skapt av gruppeaktiviteter, ritualer m.m. I tillegg reduseres selvaktelsen ved bekjennelse, selvkritikk og gjensidig kritikk. Identiteten ned og en får en ny identitet knyttet til gruppen.
Svært få sekter har "søndagsskole", sosialt arbeid, kulturelle aktiviteter m.m. Dermed skapes det et energioverskudd som kan brukes for at sekta skal få flere medlemmer og bestå som den er.

2.3.4 Avhopp

Til tross for disse mekanismene, forlater mange sekter enten frivillig eller ved tvang. Franz har regnet ut at 40% av antallet døpte falt fra Jehovas vitner i perioden 1970-1979. (Det må her legges til at antallet frafalne for Jehovas vitner i denne perioden nok var en del større enn normalt pga den feilslåtte profetien om 1975, jfr. 3.3.1). Det er to hovedmodeller for hvordan en analyserer grunnene avhopp fra sekter:

Synkrone modeller

Disse modellene ser på avhopp som et flerdimensjonalt fenomen på et gitt tidspunkt og viser hvilke forhold i bakgrunn det er som gjør avhopp sannsynlig eller ikke sannsynlig. Ifølge disse modellene vurderer avhopperen gevinster og tap ved evt. avhopp og ønsker å maksimere gevinsten og minimere tapet. Derfor er det forholdet en hadde til personer utenfor sekta før en gikk inn viktig. Wright fant at avhoppere hadde nærere familiære bånd enn dem som ikke hoppet av. Der familiebåndene var sterke, var også foreldrenes motstand mot sekta mer effektiv enn hos de med svake bånd.

Diakrone modeller

Diakrone modeller fokuserer på den prosessen som fører fram til avhopp. I perioden fram til avhoppet går den potensielle avhopperen rundt med en uro han ikke blir kvitt. Denne uroen kan skyldes enkeltstående, ytre årsaker, plutselige åpenbaringer, feil i bevegelsen og vurdering av bevegelsens sterke og svake sider. Beckford fant at mange gikk inn i Den forente familie fordi de søkte utfordringer og ville prøve seg selv. Dette gikk senere over til misnøye da de på den ene side ikke fikk positiv respons fra ledelsen og på den annen siden ikke klarte å møte den utfordringen de hadde søkt. Det læremessige spilte liten rolle - avhopperne hadde trukket overraskende få konklusjoner om gyldigheten av Moons lære. Hos Jehovas vitner er det læremessige generelt mye viktigere. Det er derfor grunn til å tro at tvil om læra er viktigere for et Jehovas vitne som hopper av. Dårlig forhold til ledere var også et forhold som førte til at mange moonies hoppet av. Mange avhoppere hadde trodd de var alene om å ha kritiske tanker, og la skylda på seg selv. Da de oppdaget at andre hadde slike tanker, forstod de at de ikke var misfornøyd bare pga. egen mislykkethet. Noen sa også at de hadde fått tid til å tenke mens familien var på besøk siden programmet ikke var så stramt da. Dette var viktig for det senere avhoppet.
Beckford fant at "veien inn" i Den forente familie var "veien ut" for mange - måten en ble rekruttert på hadde betydning for måten en forlot sekta. Han mener dette både individet og sekta som kollektiv.

2.4 Etter frafallet

Når sektmedlemmet så har gått ut, skal det tilpasse seg "verden." Mange har da problemer med å tilpasse seg samfunnet. En undersøkelse blant avhoppere fra Den Forente Familie viste at de som var tvunget ut av bevegelsen hadde større vansker med å tilpasse seg samfunnet enn dem som hadde forlatt den frivillig. Beckford peker på at forholdet til familien er viktig når en går ut av sekta. Moonies brøt gjerne kontakten med familie og venner da de gikk inn i sekta. Dette gjorde det vanskeligere da de gikk ut igjen; de regnet ikke med å bli mottatt med åpne armer. Samtidig ble mange dratt mellom troa på at Moon er Messias og familiens krav om "fullt brudd" med sekta.
Det er ofte vanskelig å få kontakt med avhopperne. Det har derfor vært forsket lite på området, men noe vet vi. Singer hadde et program blant tidligere sektmedlemmer. Det var særlig følgende problemer som måtte behandles:

Avhopperne ventet enkle svar på alle problemer og frustrasjoner

De måtte lære å vise initiativ og oppfinnsomhet

De måtte lære å reflektere og bruke et nyansert språk

Mange følte at de var på utstilling hele døgnet - alle møtte dem med spørsmål

2.5 Oppsummering

De fleste som slutter seg til sekter er normalt fungerende, men et mindretall har ulike former for psykiske problemer. Sekta gir dem trygghet og konfliktfrihet. Mange ting binder dem følelsesmessig til sekta.
Sektmedlemmer lar sekta vurdere fakta for seg og er læremessig intolerante. Samtidig har de ofte et negativt syn både på kristne og verden, som de isolerer seg fra. Tanker som står i motsetning til hverandre kan derfor eksistere parallelt. Siden sekta vurderer fakta for dem og gir dem svar, er det viktig å undergrave tilliten til sektas ledelse. Når et sektmedlem tenker på avhopp, vurderer han gevinst og tap ved dette, samtidig som enkelthendelser, som feil i bevegelsen, er viktige.

3 Kritisk blikk på Jehovas vitners teologi og teologihistorie

3.1 Historikk

Jehovas vitner fører selv sin historie tilbake til Abel, men en ny fase begynte med Charles Taze Russel og "bibelstudentene" på begynnelsen av 1870-tallet. Russell var i 1868/69 i ferd med å miste troa, da han gikk på et adventistmøte. Dette møtet førte til at troa på Bibelen ble styrket, mens troa på mange kristne dogmer fortsatt var svak. Han studerte Bibelen sammen med noen venner, og ble valgt til gruppas pastor i 1876. På denne tida spilte eskatologien en viktig rolle, og Russell hevdet at Jesu gjenkomst ville skje i to etapper - usynlig i 1874, og til dom i 1914.
Da Russell døde, overtok "judge" Rutherford som samlet all makt i egne hender. Under hans ledelse gikk bevegelsen over fra å kalle seg "bibelstudentene0 til å kalle seg "Jehovas vitner", samtidig som tyngdepunktet ikke lenger var bibelstudiet, men vitnetjenesten. Lederne etter Rutherford har vært mer anonyme. I hele etterkrigstida har vitnene hatt stor vekst.

3.2 Hvordan Jehovas vitner får kunnskap om Gud?

3.2.1 Bibelen

Det er Jehova Gud som er Bibelens forfatter - han dikterte og mennesker skrev ned. Adam skrev f.eks. ned det Gud hadde fortalt ham om skapelsen, jfr NVo forord "...dybfølt taknemmelighed til Bibelens forfatter.." Bibelen er derfor 100 % pålitelig i alle forhold. Dens innhold er "holdbart vitenskapelig sett på områder hvor forskerne har gjort sine oppdagelser først på et senere tidspunkt", f.eks. når det gjelder universets opprinnelse, jordas form og detaljer ved menneskekroppen. Selv om Bibelen er skrevet ned av mange mennesker over en lang tidsepoke, er den preget av en indre harmoni. Deres skrifter stemmer overens i de minste detaljer og har samme verdi. Jehovas vitner snakker derfor ikke om "det gamle testamente" og "det nye testamente", men om "de hebraiske skrifter" og "de kristne greske skrifter" - GT er ikke av mindre verdi enn NT.
Dette er grunnen til at organisasjonen kan plukke bibelvers fra forskjellige bibelske skrifter når de legger ut om et emne. Dette er den såkalte emnemetoden, som er forutsagt i Bibelen. Ellers tolker de Bibelen "bokstavelig, bortsett fra når uttrykksmåten eller sammenhengen tydelig viser at det skal oppfattes billedlig eller symbolsk." (De henviser til en engelsk oversettelse bruker uttrykker "løpe hit og dit" i Dan 12:4) Bruken av 2 Pet 3:8 for å vise at dommens dag er på tusen år, etterlater imidlertid det inntrykk at det i virkeligheten er selskapets dogmer som styrer tolkningen. Hvorfor brukes ikke verset for å vise at tusenårsriket er på én dag?
Siden Jehovas vitner har hatt problemer med oversettelsene av noen bibelvers, har de laget sin egen oversettelse - Ny Verden-oversætelsen af De hellige Skrifter (Ny Verden-oversættelsen). De hevder at denne er en svært nøyaktig oversettelse, ja, faktisk så nøyaktig at den danske oversettelsen er oversatt fra den engelske oversettelsen og "omhyggelig sammenholdt med den hebraiske, aramaiske og græske grunntekst" (Ny Verden-oversættelsen, tittelblad). Den avviker imidlertid fra grunnteksten på en rekke punkter; "gjeninnsettelsen" av "Jehova" har f.eks. skjedd fordi gudsnavnet, ifølge vitnene, har blitt fjernet. Ord som ikke står i grunnteksten, men er "nødvendige av sammenhengen", er satt inn i hakeparentes.

3.2.2 Fornuften

Jehovas vitner sier at de bygger sin lære på Bibelen, og ikke menneskers spekulasjoner og trosbekjennelse. Deres argumentasjon røper imidlertid at det ikke er hele sannheten. Mange av "kristenhetens" dogmer, f.eks. treenighetslæra, forkastes bl.a. fordi de er "i strid med sunn fornuft" - Gud er ikke "forvirringens Gud." Alle tekster må derfor tolkes slik at de stemmer overens med det fornuften sier. Slik kommer de f.eks. fram til at Satan ved syndefallet brukte buktaling, slik at det så ut som om slangen talte. Sammen med henvisninger til gresk og hebraisk språk i vakttårnlitteraturen skaper dette inntrykket av at deres bibeltolkning er rasjonalistisk. Sann vitenskap er alltid i harmoni med Bibelen.

3.2.3 Organisasjonen

Men selv om en har Bibelen og leser den, er ikke det ytre ord nok! Jehova har nemlig en tro og klok tjener på jorda, som skal gi næring til troens husfolk. Russell lærte at han selv var denne tro og kloke tjener, men i vår tid er det det styrende råd i Brooklyn. Jehova har altså åpenbart seg i Bibelen, men for at vi skal forstå denne, har Jehova dannet en organisasjon som skal åpenbare betydningen av det skrevne ord etterhvert som det kommer "nytt lys." Får en ikke lys fra organisasjonen, vil en bare bli forvirret og en vil ikke behage Jehova. Organisasjonen er altså Guds kanal til menneskene.

3.3 Kronologi

3.3.1 Generelt om kronologien

Kronologien har alltid vært viktig for Jehovas vitner. Uten årstallet 1914 er det umulig å forstå deres lære. Dette årstallet har vært viktig siden Russels tid, men læra om hva det betyr har endret seg. Russell lærte at Jesus ble usynlig nærværende i 1874. Videre ble Jesus konge i 1878. 1914 skulle markere enden på hedningenes tidsalder og begynnelsen på trengslenes tid som skulle lede til Harmageddon. 1914 var ikke bare bevitnet i "Bibelens kronologi", også målene i "den store pyramiden" bevitnet dette (I 1928 ble slike spekulasjoner fordømt i Vakttårnet). Da 1914 ikke bragte verdens ende, forandret han kronologien.
Under Rutherford kom snart 1925 i sentrum, og 1874 forsvant stille ut av vitnenes lære. 1914 ble året da Guds rike ble opprettet i himmelen, og Jesus ble nærværende og begynte å regjere som konge. Kort tid etter 1925 skulle patriarkene vekkes opp fra de døde. Selv om dette ikke slo til, holder de på de samme kronologiske prinsipper. Siste årstall som ble slått stort opp var 1975. Da var det, ifølge vitnene, 6000 år siden Adam ble skapt og det ble antydet at Harmageddon ville komme høsten 1975

3.3.2 .Bevis for at Guds rike ble opprettet i 1914

Utgangspunktet for utregninga av året 1914 finner i Dan 4:1ff, hvor Nebukadnesar har en drøm om sin skjebne. Ifølge Jehovas vitner dreide drømmen seg også om Guds kongerike. Den peker fram mot tida da Jehova vil gi Jesus herredømmet over menneskene, her henvises til vers 3 og 17. I Daniel 4 brukes uttrykket "sju tider", som er vanlig å tolke som 7 år. Med henvisning bl.a. til Åp 11:2f, 4 Mos. 14:34 tolkes hver av disse tidene som 360 år. Når disse 7 tidene er til ende, skal altså Jesus overta herredømmet. De 7 tidene begynte da Sidkia måtte gi tapt for babylonerne, noe de sier skjedde i oktober 607 f.Kr. Regner vi så 360*7=2520 år fra 607 f.Kr. kommer vi til 1914.
Etter 1914 har vi så sett det sammensatte tegnet på at vi lever i de siste tider: Jordskjelv, større kriger (1. verdenskrig 1914!), hungersnød, pest m.m.

3.3.3 Noen innvendinger mot læra om 1914

Det første problemet med denne kronologien, er tidfestingen av Jerusalems fall til 607 f.Kr. Det vanlige er å tidfeste dette til 587/586. Dette har skapt problemer for Jehovas vitner når de har søkt å finne støtte for sitt syn. Dette bekrefter R. Franz, som hadde ansvaret for avsnittet om kronologien i "Aid to Bible Understanding." I tillegg er det problemer forbundet med bruken av de "sju tider0 som 7 profetiske år ! 360 (vanlige) år - hva i Dan 4 tilsier at vi her har å gjøre med en "dobbelt profeti?" Også når det gjelder "tegnet" etter 1914, kan det stilles spørsmål: Er det virkelig grunn til å tro at antallet sykdommer, jordskjelv, kriger osv økte dramatisk fra 1913 til 1915?

3.4 Læra om Gud

3.4.1 Gud finnes og hans navn er Jehova

Jehovas vitner bruker klassiske gudsbevis for å vise at troen på Gud er fornuftig. Den Gud som har skapt alt hensiktsmessig og vakkert, må være en intelligens. Siden intelligens er knyttet til et sinn og en hjerne, må Gud være en person som har et (åndelig) legeme. Han må dessuten bo et sted - himmelen og kan ikke tenkes å være flere steder samtidig (Jehovas vitner har tidligere plassert himmelen i stjernegruppa Pleiadene, jfr. Studier, s.312). Gud tenkes altså i svært så menneskelige kategorier. Som enhver annen person, har også Gud et navn: Jehova! Det er veldig viktig at Guds navn holdes hellig - dét innebærer at det må brukes! Det er bare en gruppe som bruker det regelmessig i dag - Jehovas vitner. Dette er ett bevis for at Jehovas vitner er de eneste sanne gudsdyrkere i dag.

3.4.2 Gud er rettferdig

Vitnenes antropomorfe gudsbilde gir seg også utslag i at Gud fremstilles som et menneske med svært sterk rettferdighetssans. Når en leser om Jesu offer, kan en derfor få inntrykk av at Gud bedriver "milimeterjustis" - løsepengen måtte være av nøyaktig samme verdi som skylda, verken høyere eller lavere. Vitnene legger her mer vekt på GTs gudsbilde enn NTs, og da spesielt på de deler av GTs gudsbilde, som fokuserer på Guds nidkjærhet og hellighet. Jehova er også kjærlig og god, men hans mest fremtredende trekk, er at han selv ønsker ære. Se også 3.5.

3.4.3 Gud er ikke treenig

Vitnene avviser treenighetslæra bastant - bare Jesu far er Gud. Treenighetslæra må avvises først og fremst fordi den ikke er bibelsk. Ordet treenighet står ikke i Bibelen, og Jesus er ikke Gud. Læra ble innført under keiser Konstantin, og har hedensk opprinnelse (Her kan de, som "bevis", vise bilder av triader fra andre religioner, se Treenigheten, s.10). Treenighetslæra er dessuten i strid med sunn fornuft og vanskelig å forklare. Siden Gud ikke er "forvirringens Gud", kan den ikke stemme. Her må det nevnes at den treenige Gud hos vitnene ofte karikeres som en trehodet, vanskapt Gud. Dette må ses i sammenheng med vitnenes antropomorfe Gudsbilde, jfr. 3.4.1.

3.4.4 Jesus - den første skapning

Jesus er ikke Gud, men kan kalles "en gud." Jehova Gud skapte Jesus, og Jesus skapte alt annet. Før han kom til jorda var Jesus erkeengelen Mikael. På jorda var han det fullkomne mennesket som gav sitt legeme som løsepenge. Siden han ikke er Gud, skal han ikke tilbes, bare hylles. Konsekvensen av dette blir en nedvurdering av Jesus og avsvekking av hans guddommelige natur. I 1914 kom han igjen usynlig og begynte å regjere som konge i himmelen. Kristus er først og fremst herskeren, ikke tjeneren.

3.4.5 Den Hellige Ånd - Guds upersonlige kraft

Den hellige Ånd er ikke en person, men Guds upersonlige kraft. Gjennom denne upersonlige kraft, kan Gud være tilstede i hele universet. Hadde Ånden vært en person, kunne ikke mennesker blitt fylt av den Hellige Ånd. Personifikasjon av Ånden viser ikke at han er en person - det finnes andre personifikasjoner i Bibelen, bl.a. visdommen og synden, uten at disse er personer. Utover denne negative avgrensinga sies det lite om Ånden i vakttårnlitteraturen.

3.5 Stridsspørsmålet

Jehova hadde gitt Lucifer en betrodd stilling, men Lucifer gjorde opprør mot ham. Dette førte til det store stridsspørsmålet: Har Gud rett til å være menneskenes suverene hersker? Spørsmålet om menneskene vil være trofaste mot Gud ble viktig. Job er kroneksempelet på at dette er mulig. Satan har bygget opp sin organisasjon, hvis synlige del er politikk, grådig kommersialisme og falsk religion. Denne står i motsetning til Jehovas organisasjon. Kampen mellom Gud og Satan er altomfattende - det finnes ingen nøytrale områder. Alle må velge side, og det er viktig å velge den side Job valgte. Guds ærekjærhet fremheves - det viktigste er Guds herredømme. Menneskenes frelse får komme i annen rekke.

3.6 Frelse av nåde eller gjerninger?

Men hvordan blir så mennesket frelst? Jehovas vitner henviser her til Jesu død - frelsen er en gave. Jesus gav et offer som tilsvarte skylden, jfr. 3.4.2, men en skal ikke ha lest mye av deres litteratur før ordene "krav" og "lønn" dukker opp. Om Bibelen heter det f.eks. at "...de krav vi må oppfylle for at Gud skal tilgi oss, er fastsatt i Bibelen." Vi kan også finne uttalelser som: "Det er absolutt nødvendig å gjøre gjerninger som passer for anger, hvis syndere skal få barmhjertighet fra Gud." Det er altså ikke nok med tro, en må også ha gjerninger. Hva er så disse gjerningene? En må innvie seg til tjeneste for Jehova ved å bli døpt inn i Jehovas organisasjon. Utenfor organisasjonen finnes det ingen frelse. En må også studere Bibelen og forkynne på dørene. Forholdet mellom Jehova og hans organisasjon er så nært at Jehova ble redaktør av "Vakttårnet" i 1931. Blir en ikke blir frelst, vil en bli tilintetgjort enten i Harmageddon eller senere - helvete finnes ikke!
Det finnes to frelseshåp: De 144.000 som skal danne en himmelsk regjering med Kristus (fullt i 1935), og den store skare som skal leve evig på en paradisisk jord. De 144.000 blir nevnt to ganger i Åpenbaringen, den viktigste er i kapittel 7. Her skiller Jehovas vitner mellom en liten flokk "åndelige israelitter" og en større skare kristne. Jehovas vitner tillegger de 144.000 alt som i NT kalles en liten flokk, Guds Israel osv. Utvelgelsen og rettferdiggjørelsen er Guds verk, men hovedmotivet er at de skal oppnå frelse ved egen fortjeneste. Bare de 144.000 har et himmelsk håp, blir født på ny, er ett med Kristus og mottar nattverd m.m.
Den store skare blir frelst i etapper. I tida frem til Harmageddon har Jesu offer betydning for "lydige og verdige mennesker", jfr. ovenfor. De som kommer gjennom Harmageddon vil så bli prøvet i tusenårsriket mens Satan er være bundet. De overlevende vil så få leve evig på en paradisisk jord. Dommen vil her baseres på de gjerninger en har gjort i de tusen år. Selv etter denne dommen vil det imidlertid være mulig å falle fra. Det er viktig for vitnene å understreke at en ikke kan være sikker på at en er frelst.

3.7 Oppsummering og vurdering av Jehovas vitners lære

Jehovas vitner sier selv at Bibelen er grunnlaget for deres lære, men nærmere undersøkelser viser at den leses i lys av fornuften og organisasjonens lære. Mange av kirkas læresetninger avvises bl.a. på grunnlag av fornuften. Informasjon om et emne fra ulike bøker kan stilles sammen uten videre fordi de alle har samme forfatter - Gud!
Spekulasjoner rundt Jesu gjenkomst har alltid vært viktig for Jehovas vitner. Russell sa at Jesus kom igjen usynlig i 1874 og at enden skulle komme i 1914. Nå er læra at Jesus kom igjen usynlig i 1914. Utregninga av dette bygger på sviktende grunnlag. Den er i realiteten spekulativ, noe som tydeliggjøres ved at Russel brukte målene i en pyramide for å bevise sin lære.
Det rasjonalistiske kommer tydelig fram i gudsbildet - Gud framstilles som et nøyeregnende menneske som krever lydighet i kampen mellom ham selv og Satan. Denne striden foregår på alle områder. Det antropomorfe i gudsbildet fører til at Jehovas ære blir viktigere enn menneskets frelse og at frelsesforståelsen blir lovisk, både mht. de 144.000 og den store skare. Treenighetslæra er i strid med både fornuft og Bibel og må avvises - Jesus er en skapning og den Hellige Ånd er en kraft. Som et positivt tilknytningspunkt kan nevnes at Bibelens tross alt ses på som gudsåpenbaring, og at det finnes tendenser til en bibelsk nådeslære.

4 Grunnleggende trekk ved samtalen

4.1 Innledende betraktninger

Holdningen til den en prøver å gi evangeliet til er viktig i all evangelisering. Siden sektmedlemmenes holdning til kristne er negativ, er det ekstra viktig å ha en positiv holdning i samtaler med disse, jfr. 2.2. Jehovas vitner lærer at kristne tilhører Satans organisasjon, jfr. 3.5. De venter derfor forfølgelse fra kristne. Skjeller en dem ut, flykter de derfor tilbake til Jehovas organisasjon og blir enda vanskeligere å nå. Den kristne har bevist at han tilhører Satans organisasjon og Jehovas vitner framstår som sanne profeter siden de forutsa at forfølgelsen ville komme. Dersom en kristen er vennlig og viser Kristi kjærlighet, vil han ikke passe inn i "mønsteret." Kjenner en vitnet fra før og har nære bånd til det, vil dette senere kunne være verdifullt, fordi vitnet har fortalt hva organisasjonen sier om Guds kjærlighet, mens den kristne har vist Guds kjærlighet. Målet er ikke å vinne debatten, men å vinne sektmedlemmet for Kristus.
Det er viktig å vurdere hvor mye tid og krefter en kan bruke på samtalene. Det kreves f.eks. mindre å lære å lese Bibelen med Jehovas vitner eller å komme med et vitnesbyrd enn det gjør å finne eksempler der vitnenes litteratur motsier seg selv. Det kan være bra å kombinere ulike innfallsvinkler, men generelt kan en si at effektiviteten øker med anstrengelsene. Det er i alle tilfeller ikke lurt å la sektmedlemmets lærer være til stede når en snakker med sektmedlemmet. Dette fordi denne er trent til å møte innvendinger. Det er svært viktig at ens første påstander underbygges - har en først sagt noe feilaktig, kan læreren lett henvise til tidligere grunnløse beskyldninger. Oppgaven er å rive ned de falleferdige skurene som opptar plassen til troens katedral uten å svekke troen på Bibelen.

4.2 Forhold hos sektmedlemmet som er av betydning

Det er også nyttig å vite hvor lenge et sektmedlem har vært i kontakt med sekta. Mens en kan si til en som nylig har kommet i kontakt med Jehovas vitner at en har samlet materiale som viser at organisasjonen er en falsk profet eller at han ikke har hørt den andre siden av saken, vil en som har hatt kontakt med organisasjonen lenge se på en som en motstander av Jehovas organisasjon, sendt av Satan, hvis en sier dette. I slike tilfeller kan en vise at sektas egen litteratur oppfordrer en til å granske sin tro. Deretter kan en presentere det materialet en har funnet fram. Overfor en som nylig har gått inn i sekta, er det beste en kan gjøre å holde kontakten og vente til vedkommende ikke lenger får den omsorg en får til å begynne med. Da er det mulig å nå inn med kritikk (I tillegg er det viktig at sektmedlemmet har venner utenfor sekta den dagen han går ut, spesielt i de sekter som praktiserer utstøtelse. Se også 2.4).
Det er tre typer litteratur en kan bruke: Bibelen, litteratur som er kritisk til sekta, og sektas egen litteratur. Litteratur som er kritisk til sekta brukes til å finne "ammunisjon." Bibelen og sektas litteratur brukes i samtalen.
En bør også finne ut hvorfor at vitnet gikk inn i sekta - veien inn er på mange måter veien ut, jfr. 2.3.4. Gikk det inn fordi det ble overbevist av vitnenes argumentasjon, vil det være viktigere å "motbevise" organisasjonens påstander enn det vil være overfor en som gikk inn pga. emosjonelle behov. En må alltid huske på at resultatet enten kan bli at sektmedlemmet ser sektas feil og flykter fra den, eller at det flykter til den og aldri undersøker påstander om feil i den - det er når alt kommer til alt sektmedlemmets eget valg. Desto viktigere er det å gjøre skikkelig arbeid.

4.3 Åndelig forberedelse

Siden Jehovas vitner på mange måter har en rasjonalistisk religion, er det lett å glemme at dette er en kamp som foregår på den åndelige arena. Vi må imøtekomme vitnets åndelige behov. Det er derfor viktig at vi tar på Guds fulle rustning - livet preges av praktisk ateisme vil det være vanskelig å være et Jesu vitne. En vil ikke ha noe å gi.
Stoler en på at den Hellige Ånd kan hjelpe en, vil det være naturlig at en ber for samtalen og sektmedlemmet både før, under og etter samtalen. Det er bare Gud som kan løfte sektmedlemmet ut av åndelig mørke. Har en gjentatte samtaler med sektmedlemmet, bør en også ta disse med i bønn i et kristent fellesskap - en representerer Kristus og hans menighet, ikke seg selv. En vil her også kunne hente støtte hvis en selv begynner å tvile.

4.4 Skjule hensikten

Selv om en normalt bør være åpen om sin evangelisering, bør en skjule at målet med samtalene er å få vedkommende ut av sekta, jfr 2.2. Gjør en ikke det, vil muligheten for videre samtale sannsynligvis være spolert. Siden sekta lærer at kirka er frafallen og advarer mot selvstendig tenkning og kritikk mot sekta, vil han tro at du vil få ham til å falle fra og ikke lenger tro på den sanne Gud. Det å ha bøker fra avhoppere er for Jehovas vitner nesten som å sitte sammen med en utstøtt. Slike bøker og bøker som er kritiske til sekta bør derfor gjemmes.

4.5 Bruke spørsmål og tid

For å få fram at sekta feiltolker Bibelen og at det er feil i dens litteratur, kan en dra nytte av sektmedlemmets iver etter å lære andre. Stiller en spørsmål om ting en "lurer på" og "ønsker svar på", vil sektmedlemmet føle seg forpliktet til å svare. Det blir tvunget til å granske det en legger fram. En unngår at ens svar må konkurrere med svarene fra "Guds kanal" siden det er sektmedlemmet som kommer med svaret og ikke en selv. I tillegg blir en mer overbevist av egne svar enn av andres svar - mens en husker 20% av det en hører, husker en 80% av det en selv har oppdaget gjennom egen søking og bearbeiding. Egne svar er det ikke så lett å lukke ørene til for.
En bør også huske at Rom ikke ble bygd på en dag. Det er begrenset hvor mye informasjon et menneske kan ta til seg på en gang, spesielt når den går mot det en tror og mener fra før. En bør derfor ikke fyre løs med alt en har på en gang - da kan en oppleve at en "vinner diskusjonen" men taper sektmedlemmet for Kristus. Pøser et Jehovas vitne på med bibelvers bør en derfor stoppe vitnet og foreslå at en skal ta for seg ett av gangen. Da kan en stille spørsmål for å hjelpe vitnet til å se hva det er verset sier i sammenhengen! En kan heller ikke vente at sektmedlemmet vil innrømme tvil med en gang tvilen kommer - heller ikke overfor andre sektmedlemmer eller familie innen sekta.

4.6 Fokusere på det viktigste

En bør fokusere mest på spørsmålet: Hvem er sektmedlemmets autoritet? Det er viktig først å underminere tilliten til organisasjonen - er den Guds kanal, må det den sier være sant. Først når tilliten til sekta er underminert kan sektmedlemmet trekke konklusjoner som er i strid med sektas lære. Det er derfor viktig at en selv tar styringen med samtalen, slik at en kan komme inn på ting som sektmedlemmet ikke vet om eller kan så mye om. Det vil da være nødvendig å overse enkelte læremessige utfordringer - dem kan en ta seg av senere.
En bør først bli enige med et vitne om at vakttårnorganisasjonen hevder at den er Guds profet. Dette er nødvendig fordi vitnene i realiteten anser organisasjonen som Gud profet, men benekter dette i møte med dens falske profetier. Viser en at vakttårnlitteraturen kaller organisasjonen "profet" før en kommer til de falske profetiene, vil slik dobbelttenkning bli vanskeliggjort. Reed anbefaler at en da leser fra The Watchtower 4/1/72, hvor det står: "This prophet...Today they are known as Jehovah's Witnesses...prove it. The only way this can be done is to rewiew the record", og sier at en godtar denne invitasjonen, at en derfor vil se om organisasjonen oppfyller kravene til en sann profet, jfr. 5 Mos 18:20-22. Organisasjonen oppfyller kravet om å tale i Guds navn, men har dens profetier slått til?
Når organisasjonens autoritet er svekket, kan en bruke Bibelen for å ta opp viktige spørsmål som sekta har framstilt feil, spesielt gudsbilde og frelsesforståelse.

Å bryte språkmuren

Et problem i samtaler med sektmedlemmer, er at de ikke forstår alle ord på samme måte som kristne, f.eks. når mormonerne sier at de tror på én Gud, jfr. 2.2. Det er derfor viktig at en blir enige om innholdet i viktige begreper. Snakker en med et Jehovas vitne om den treenige Gud, vil han tenke på en Gud "med tre hoder." For ham vil det å snakke om tre personer i guddommen, være å splitte opp Gud i tre fordi en person "må ha et legeme", jfr. 3.4.1. Ved å definere begrepet "person", vil denne misforståelsen kunne ryddes av veien. En kan fortsette med å definere hva treenighetslæra går ut på ved å spørre om vitnet forstår at de som tror på treenigheten tror at det bare finnes én Gud - at en ikke tror på tre guder, men tre personer i guddommen.

4.8 Bruk av læreendringer

Mange sekter har forklaringer på hvorfor de forandrer lære, Jehovas vitner har sitt "nye lys" og mormonerne har sine "åpenbaringer." Nytt lys motsier ifølge organisasjonen ikke tidligere lære, men kompletterer den. Faktum er imidlertid at nytt lys i flere tilfeller direkte motsier gammelt lys. Et Jehovas vitne kan bruke læra om det nye lyset og si at organisasjonen riktignok har kommet med feilaktige profetier i fortiden, men en nå har fått nytt lys. Slike påstander kan en besvare med å spørre hvor det står i Bibelen at en profet som innrømmer sine feil ikke er en falsk profet, og en kan lese 5 Mos 18. Når et Jehovas vitne snakker om nytt lys for å forklare læra om 1914, eller en mormoner snakker om flere guder, kan en spørre om Paulus lærte dette, og henvise til Paulus tale om de som forkynner "et annet evangelium0 Gal 1:8f.
Det viktigste er imidlertid å vise at det sekta lærte tidligere står i direkte motsetning til det sekta lærer nå. En kan da fokusere på profetier som har slått feil og er blitt endret, f.eks. hva som ifølge Russell skulle skje i 1914, og en kan vise til andre læresetninger som har blitt endret.
Spesielt virkningsfulle er eksempler der vitnene har vinglet mellom å si at noe er sant og ikke sant, f.eks. spørsmålet "vil Sodomas og Gomorras befolkning vil få del i oppstandelsen?", som Jehovas vitner har besvart med ja i 1879 og 1965, og nei i 1952 og 1988. Målet med dette må være å få vitnet til å se at vakttårnorganisasjonen har vinglet fram og tilbake mellom forskjellige svar, noe den ikke kan hvis den virkelig er Guds kanal. For å klargjøre alvoret, kan en spørre vitnet om det hadde blitt utstøtt hvis det ikke hadde fulgt organisasjonen fra rett lære til gal lære, og om det i så fall hadde blitt ønsket velkommen tilbake da organisasjonen vendte tilbake til det som er rett lære - det den lærer i dag! Her er det viktig å finne eksempler som ville ført til utstøtelse. Vitnet vil dermed bli tvunget til å tenke nøyere gjennom hva læra om det nye lyset i virkeligheten innebærer - en ansvarsfraskrivelse fra en organisasjon som hevder å tale på Guds vegne.

4.9 Å la vitnet redde ansikt

Når en har blitt enig om hva vakttårnselskapet har profetert og vitnet har sett at det tok feil, er det ikke noe mål i seg selv å få vitnet til å si at organisasjonen tok feil. Det viktige er at det tar poenget, ikke at det innrømmer det! En bør derfor ikke avslutte en samtale om blodoverføring med å spørre: "Vil du motta blod hvis du skulle trenge det?" Mister vitnet ansikt, vil det flykte såret tilbake til organisasjonen - er det fare for at dette skal skje, bør en avvæpne situasjonen f.eks. ved å henvise til at en begge søker sannheten og kunnskap om Gud. Spesielt uheldig er det hvis en har en "hva-var-det-jeg-sa-holdning." Det er mye bedre å bare lese 5 Mos 18:22 om igjen, og evt. ta med Jesu advarsel mot falske profeter i Matt 7:15, og la fakta tale for seg selv.
Kommer en så langt at sektmedlemmet uttrykker tvil, må en fortsatt huske på at det tar tid å få bort "sektmentaliteten", jfr. 4.5. En bør støtte forsiktig opp under tvilen og la den Hellige Ånd jobbe. Når tvilen har festet seg, vil sektmedlemmet ofte lese litteratur som ser ting på en annen måte enn sekta. Det er best hvis denne er skrevet av tidligere sektmedlemmer, hvis ikke vil gjerne språket kunne virke forvirrende siden sekta har sin spesielle bruk av en del ord og uttrykk, jfr. 2.2.

4.10 Etterarbeid

Når sektmedlemmet har brutt med sekta, er det viktig å ha et alternativ å tilby - vi ønsker jo at det skal bli frelst. Siden en kirke for avhopperen fortsatt vil være et sted for hedensk gudsdyrkelse, jfr. 2.2, er det imidlertid ikke nok å si "bli med i kirka." For avhopperen, som kommer fra en autoritær sekt, kan det være vanskelig å finne seg en menighet som "passer." Det er viktig å få renset bort læresetninger som kan være til hinder for avhopperens forhold til Kristus og hans kirke, f.eks. motstanden mot bruk av kors. Det er også viktig at avhopperen lærer å bruke Herrens Ord og sakramenter.
Avhoppere fra samme sekt er her viktige siden de vil ha de samme erfaringene og har kjempet med de samme problemene og vet hvordan en kan angripe disse. Samtidig er det god sjelesorg å få snakke med noen som vet hva en sliter med. Det vil gjerne føles lettere å be sammen med medavhoppere, siden en da ikke er på "utstilling", slik det lett kan føles sammen med mennesker som ikke er avhoppere, jfr. 2.4. Avhoppere fra andre sekter kan også være til hjelp på grunn av likhetstrekk mellom sektene.
Svært viktig er det at avhopperen får opplæring i å lese Bibelen på egenhånd, slik at det selv kan oppdage evangeliet og se at sekta hadde forvrengt Bibelens lære. Dette vil også kunne virke som en vaksinasjon mot liknende avvik fra Bibelens lære.

4.11 Oppsummering

Det er viktig at kristne viser kristen nestekjærlighet mot sektmedlemmene og beholder selvkontrollen. Samtidig må en huske at en ikke bare ønsker å få sektmedlemmet ut av sekta, men at hovedmålet er at det skal komme i et rett forhold til Gud. En må derfor forkynne evangeliet, ikke bare imøtegå sektas lære. Framgangsmåten vil variere noe etter hvor lenge vedkommende har vært i kontakt med sekta og hvor mye ressurser en selv kan legge ned i det. En kan være mer direkte overfor en som nylig har fått kontakt med sekta enn en kan overfor en som har vært med lenge. Siden sektene advarer sine medlemmer mot motstand, er det viktig å skjule målet. En kan få fram kritikk mot sekta ved å stille spørsmål "en ønsker svar på.." Dette tvinger sektmedlemmet til å tenke og trekke konklusjoner selv. En bør fokusere på sektas krav om å representere Gud - faller dette, vil mye annet også falle. Det er derfor nødvendig å holde seg til én sak av gangen, og ikke ta opp enhver utfordring fra sektmedlemmet. Sektene oppfordrer ofte kristne til å granske sin tro. Dette kan en bruke for å overbevise sektmedlemmet til å granske sin tro og henvise til hva Bibelen sier om sanne og falske profeter. Sektenes påstander om nytt lys el.likn bør møtes med at en viser til at sekta sier seg å være Guds talerør, og hva Bibelen sier om sanne og falske profeter.
Hvis sektmedlemmet ikke kan svare eller det ser at sekta tar feil, er det viktig at en ikke hoverer, men viser kristen nestekjærlighet. Etter bruddet med sekta er det viktig at sektmedlemmet får et fellesskap med andre avhoppere og at det lærer å lese Bibelen på egenhånd.

5 Undergraving av sektas autoritet ved hjelp av dens litteratur

5.1 Grunnleggende om bruk av sektlitteratur

Den beste måten å svekke sektas autoritet på, er å påvise feil og selvmotsigelser i sektas egen litteratur. Et Jehovas vitne som ser at Russell forutsa at Harmageddon skulle komme i 1914, ikke 1. verdenskrig, vil få et sjokk. Etter å ha fått en rekke slike sjokk vil det spørre seg selv om vakttårnorganisasjonen virkelig er Guds kanal. Leser en bare opp et sitat, vil vitnet kunne unnskylde det med at en sikkert feilsiterer eller liknende. Det vil ikke selv slå opp for å sjekke påstanden. Det er derfor viktig å lese de viktige delene sammen med vitnet og vise frem kopier, ikke boka i den grad en har hentet materialet fra anti-vitne-litteratur, jfr. 4.4. Da kan det ikke bortforklare det som står der. Målet med å undergrave sektas autoritet, er at sektmedlemmet skal kunne lese Bibelen uten sektas briller og slik møte den levende Kristus.

5.2 Inspirasjon utenfor Bibelen

Både Jehovas vitner og mormonerne hevder at kirka falt fra den sanne tro ikke så lenge etter apostlenes død grunnet hedensk innflytelse. Jehovas vitner hevder med stor styrke at bl.a. korset og treenighetslæra har sine røtter i hedenske religioner, ikke i Bibelen. I sin iver etter å "bevise" at deres lære er rett, har imidlertid deres ledelse tidligere brukt materiale som den i dag ikke vil vedkjenne seg. To slike eksempler er bruken av Johannes Grebers bibeloversettelse for å belegge NVos oversettelse av Joh1:1, og Russels pyramidespekulasjon for å belegge læra om 1914.
Greber var spiritist og fikk hjelp til oversettelsen av ånder. Jehovas vitner tok avstand fra hans oversettelse i 1983 fordi de "oppdaget" dette. Allerede i 1956 hadde de imidlertid advart sine lesere mot hans demoniske oversettelse. Det er tydeligvis mange som har påpekt hvor Greber hentet sin inspirasjon fra, slik at det til slutt ble for pinlig å bruke ham som sannhetsvitne. Et Jehovas vitne som får se at organisasjonen brukte en den visste var spiritist som sannhetsvitne vil få noe å tenke på.
Like ille er det å bli konfrontert med Russels pyramidespekulasjoner. Russel tolket avstander i en pyramide som år og kom fram til at pyramiden var et Guds steinvitne som forutsa bl.a. 1914. Dette ble også trykket i vakttårnlitteraturen fram til 1925. I 1928 ble pyramiden stemplet som Satans Bibel. Bruken av pyramiden viser tydelig hvor tilfeldige Russels spekulasjoner var og spørsmålet til Jehovas vitner er: Kan Guds kanal bruke "Satans Bibel0 på en slik måte? En kritikk som rammer Russel vil også ramme organisasjonen siden den ikke har tatt avstand fra sin grunnlegger, men tvertimot priser ham. Kritikken mot Russel vil derfor undergrave organisasjonens autoritet, og vil kunne rydde veien for at vitnene leser Bibelen uten "vakttårnbriller."

5.3 Direkte feil og sitatfusk i litteraturen

Medlemmer av sekter er trent opp til å godta det sekta sier uten å stille spørsmål, jfr. 2.2. For å motvirke dette kan det være nødvendig å finne noen sjokkerende eksempler på at sekta har lært ting som helt opplagt var feilaktige. Et Jehovas vitne av i dag vil bli sjokkert over at Leviatan i Job 40:15ff har blitt tolket som en profeti om jernbanen, og at blodflommen i Åp 24:30 har blitt tolket som avstanden fra stedet der "the Finished Mystery" ble trykket til organisasjonens hovedkvarter. Disse feilene ikke får store teologiske konsekvenser, men er viktige fordi de viser at sektas tolkning av Bibelen er styrt av tilfeldigheter og luner hos ledelsen; og det er viktig.
I den grad en kan finne historiske feil, anakronismer og andre feil i litteraturen, vil dette også kunne hjelpe til med å undergrave tilliten til sekta generelt. Når Mormons bok snakker om Kristi forsonende blod i år 124 f.Kr(!), og forteller om kuer, hester og hvete i Amerika i det sjette århundre f.Kr, virker det ikke spesielt tillitsvekkende. Likeledes blir det vanskeligere å stole på en organisasjon som må ty til feilsitater for å finne forsvar for sin lære, slik Jehovas vitner gjør i "Bør du tro på treenighetslæren?" (Heftet siterer E.Fortmans bok slik at det ser ut som om han sier at Bibelen ikke inneholder noen treenighetslære, mens han sier det stikk motsatte).
Konfrontert med alt dette vil sektmedlemmet måtte revurdere sin tillit til sektas ledelse.

5.4 Angrep på vitnenes bibeloversettelse

Jehovas vitner hevder at deres egen oversettelse er alle andre oversettelser overlegen, samtidig som den på mange punkter er tilpasset deres teologi, jfr. 3.2.1. Dette gjør det vanskeligere for dem å se hva Bibelen sier. Det er derfor viktig å svekke deres tillit til NVo, slik at de foretrekker en oversettelse som ikke er tilpasset organisasjonens lære. Samtidig vil en kritikk av NVo også ramme organisasjonen som står bak den. Samtidig er det en del "vanskelige vers" som ikke er endret. Disse kan være nyttige å bruke når en skal vise hva Bibelen sier. Vitnene kan vanskelig kritisere deres egen oversettelse!
En bør konsentrere seg om steder hvor oversetterne, for å få teksten til passe til organisasjonens lære, har satt inn ord som ikke finnes i grunnteksten, f.eks. "gjeninnsettelsen" av gudsnavnet. Det er særlig to ting som er problematiske for Jehovas vitner her. Det første er at de stadig understreker nøyaktigheten i overleveringen av manuskriptene til GT og NT samtidig som det hevdes at Gudsnavnet er fjernet! Denne dobbelttenkningen vil, i den grad den blir avdekket, være vanskelig å forsvare. I tillegg kan en peke på hvor tilfeldig "gjeninnsettelsen" er. I Rom 14:7-9 er f.eks. kyrios oversatt med "Jehova" tre ganger og "Herren" én gang. Ser ikke vitnet hva som er gjort i NVo, kan en be det lese versene, og sette inn det greske "kyrios" der det står henholdsvis Jehova og Herren i NVo - "det er jo det det står på gresk!" En kan også peke på at "Jehova" er "gjeninnsatt" i bl.a. Jes 7:14 og 29:13 uten støtte i manuskripter.
Dersom en kommer inn på bibelvers der oversetterne har satt inn ord i NVo, har noen vitner et hjelpemiddel som kan brukes mot dem, nemlig selskapets egen interlinear: "The Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures." Snakker en om treenigheten og bruker Apg 20:28, står det i NVo "...Guds menighet, som han køpte med blodet av sin egen [sønn]." I interlinearen vil vitnet se at "sønn" er satt inn, og en kan spørre hva dette skyldes samt om det er greit å sette ord inn i Bibelen som ikke står i noe gresk manuskript. Dermed har vitnet måttet tenke over om NVo er en pålitelig oversettelse og muligheten for å se på verset uten vakttårnets tolkning har økt. Egen greskkunnskap er her viktig.
Noen steder har oversetterne forandret oversettelsen til å passe til læra uten å ha lagt til ord. Noen av disse stedene taler klart mot vitnenes lære. I en del slike tilfeller vies det en del plass til argumentasjon for NVos oversettelsesvariant i vakttårnlitteratur. Et slik tilfelle er Joh 1:1. Hvis en vil diskutere oversettelsen, bør en finne eksempler på at theos uten artikkel er oversatt med "Gud" og ikke "en gud" andre steder i NVo, slik Rhodes også foreslår. Mer om dette i 6.6.2.

5.5 Endetidsprofetier

5.5.1 Generelt

Jehovas vitner hevder at Russell regnet ut at Jesus skulle komme igjen usynlig i 1914. Her forutsettes det at Jesus har ville at vi skulle regne ut når han kommer igjen. Jehovas vitner må godtgjøre at dette ikke er i strid med Matt 25:13, hvor Jesus sier at ingen vet dagen eller timen for hans gjenkomst og at Bibelen virkelig sier at Jesus kom igjen usynlig i 1914. Her kan en be vitnet vise at Bibelen sier direkte at profetisk utregning skal fokusere på 1914, jfr. 4.8

5.5.2 Utregningas utgangspunkt: Jerusalems fall 607 f.Kr

Jehovas vitner hevder hardnakket at Jerusalem falt i 607 f.Kr uten at det finnes støtte for dette, jfr. 3.3.2. Det er derfor på sin plass å be vitnet finne kilder utenfor organisasjonen som holder på 607 f.Kr. En kan så påpeke at 587/586 er allment akseptert. Vitnet vil kanskje prøve å omgå problemet med å henvise til f.eks. Jer 25:11f, som sier at landet skal legges i ruiner, og at folket skal være babylonerkongens slaver i 70 år. Siden de 70 årene sluttet i 539 f.Kr må de begynne i 607! Da får en ganske enkelt påpeke at det ikke står at Jerusalem skal ligge i ruiner i 70 år, men at folkene skal være babylonernes vasaller i ca 70 år. En bør heller ikke tolke de 70 år helt bokstavelig, men som et menneskes levealder.

5.5.3 Hedningenes tidsalder - 2520 år?

Vitnene tolker Dan 4 som en dobbelt profeti - den handler om Nebukadnesar, men også om Guds rike. Igjen kan en be vitnet godtgjøre at organisasjonens tolkning er nødvendig, noe det vanskelig kan gjøre. Det er også berettiget å spørre om Jesus hadde Dan 4 i tankene når han snakket om hedningenes tid, Luk 21:24. Argumentasjonen med at endetidsaspektet er viktig i hele Daniels bok er for tynt, spesielt siden Dan 4:28 sier at "Alt dette hendte med kong Nebukadnesar."
Etter at vitnet mener å ha "bevist" at Dan 4 har en dobbelt oppfyllelse, kan en be det forklare hvorfor de syv tidene tolkes som 7 "profetiske år" ! 360 år og hvorfor disse begynte å løpe ved Jerusalems fall, og ikke når Daniel forklarer drømmen slik det var med den "første oppfyllelsen", jfr. Dan 4:33. Det kan her pekes på at det er inkonsekvent når prinsippet om at "en dag tilsvarer ett år når det er profeti" ikke lenger brukes på Dan 8:14, 12:7 m.fl., slik det ble brukt før, men at det fortsatt brukes på Daniel 4. Til slutt kan en be om å få en forklaring på hvorfor 4 Mos 14:34 og Esek 4:6 danner grunnlaget for å tolke dager i profetier som bokstavelige år som et generelt prinsipp.

5.5.4 Generasjonen

Vitnene lærte tidligere at den generasjon som levde i 1914 ikke skulle forgå. Dette begrunner de med Matt 24:34. En kan ta opp spørsmålet om gene betyr "generasjon" eller "slekt." Siden det her er uenighet blant kristne, kan det være like greit å la det ligge, evt. kan en påpeke at det er vanskelig å trekke noen entydig konklusjon. En bør da henvise til anerkjente kilder. Bedre er det å ta opp hvorfor den "generasjonen" det er snakk om er de som var født i 1914. Vitnet må da vise at dette er tilfelle.
En annen måte å angripe saken på, er å be om forklaring på at vitnene har endret syn på hvem denne generasjonen omfatter - fra å lære at den omfatter de som var 15 år i 1914 via å omfatte de som som ble født i 1914 til å gjelde "de mennesker på jorden som ser tegnet på Kristi nærvær, men som ikke vil forandre seg til det bedre."

5.5.5 Det sammensatte tegnet

Siden 1914 har vi altså sett det sammensatte tegnet: Mer jordskjelv, krig, hungersnød og pest. Dette er etterprøvbart, og vitnene kan presenteres for materiale som motsier organisasjonens påstander ved at en ønsker "hjelp" til å komme til rette med materialet, jfr. 4.5. Tvil omkring det sammensatte tegnet vil føre til tvil på hele 1914-læra og dermed også på organisasjonen.
For å få til dette, kan en konfrontere vitnet med statistikker som viser at antallet omkomne p.a. pga. jordskjelv var større i perioden 1715-1783 enn i perioden 1915-1983 og spørre hvordan dette stemmer med vakttårnets påstand. På samme måte kan en trekke fram statistikker over antallet døde pga. krig, farsotter, hungersnød og statistikker over antallet forbrytelser i perioden før og etter 1914. Statistikk kan som kjent brukes til så mangt, men en vil i alle fall få frem at ting ikke er så entydige som organisasjonen later som. Vakttårnorganisasjonen trekker f.eks. ofte fram spanskesyken, som drepte 21 mill., som et eksempel på hvor mye verre alt har blitt siden 1914. Dette kan besvares med en henvisning til at svartedauden (fra 1347) drepte ca. 25 mill. - én tredjedel av Europas befolkning, og halvparten av Norges befolkning! Svartedauden drepte altså 4 mill. flere enn spanskesyken i en tid med mindre befolkning!

5.5.6 Endringer i hva som tillegges 1914

Siden læra om 1914 er så viktig for Jehovas vitner, vil det skape problemer når deres litteratur sier at ting som nå tillegges 1914 tidligere ble tillagt andre årstall, og at ting som tidligere ble tillagt 1914 nå er helt borte. I 1914 skulle egentlig alle verdens regjeringer styrtes. Her har vitnet hørt at Russell forutsa 1.verdenskrig, mens det egentlig var snakk om Harmageddon.
I møtet med sannheten vil vitnet bli rystet, spesielt hvis en fortsetter med å trekke fram at Jesu gjenkomst var fastsatt til 1874 så sent som i 1929 og at Jesus tidligere ble konge i 1878. I dag hevder organisasjonen at dette skjedde i 1914. Her er det på sin plass å spørre om sanne Guds profeter forandrer mening på en slik måte.

5.5.7 Parusien - synlig eller usynlig?

Læra om 1914 er avhengig av at Jesu gjenkomst skjedde usynlig. Vitnene bygger dette synet på Jesu gjenkomst på at parousia kan oversettes med "nærvær." Vil en gå inn på betydningen av parousia, kan det være fornuftig å gå inn på bruken i Fil 2:12, slik vitnene selv gjør. De bruker dette verset for å vise at parousia skal tolkes som "nærvær." Ser vi nærmere på verset, ser vi at Paulus' parusi i Filippi består i at han tidligere har vært i byen og menigheten, jfr. Apg 16:11ff. Etter å ha vist vitnet Fil 2:12 og Apg 16:11ff, kan en be vitnet fortelle om Paulus var fysisk til stede i Filippi, eller om han bare var til stede "i ånden."
En kan også spørre vitnet om ikke Jesu disipler så Jesus med sitt fysiske øye da han ble tatt opp til himmelen - de stirret faktisk opp mot himmelen (Apg 1:9ff)! Dette siden vitnene lærer at siden Jesus gikk bort på en stille måte, skal han komme igjen på en stille måte - "på samme måte" (vers 11). Etter å ha fått frem at disiplene så Jesus, kan en fremheve at Jesus kommer igjen på samme måte; synlig! Ikke bare synlig for disiplene, men "alle folk på jorden...skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet" og "hvert øye skal se ham."

5.5.8 Andre profetier

Vakttårnorganisasjonen har flere ganger spådd verdens ende og kommet med andre profetier. Dette kan tas opp med vitnet - en kan spørre om grunnen til at patriarkene ikke kom igjen i 1925 og hvorfor kirkene ikke ble ødelagt i 1918 (I Våkn opp for 22/6-95 side 9 innrømmet organisasjonen at forventningene til 1925 og 1975 var feilaktige, men bagatelliserte dette). Når en spør om dette, bør en legge frem kopier, slik at vitnet kan forsikre seg om at en ikke feilsiterer, jfr. 5.1. Vitnet vil kanskje bortforklare dette siden det er så lenge siden. Dét er ikke like lett med den siste klare profetien: 1975! Da var 6000 år av menneskets eksistens over, ifølge organisasjonen. Det ville derfor være "passende" om verdens ende kom (Dette ble oppfattet som at verdens ende skulle komme, Franz bekrefter at det var dette organisasjonen mente. Franz 1990, s.211f). Vitnene ble derfor oppmuntret til å selge hus og eiendom for å bruke den siste tida i fulltidstjeneste. Etter 1975 forlot mange organisasjonen. Et vitne som blir konfrontert med materiale om disse falske profetiene sammenholdt med 5 Mos 18, kan føle seg tvunget til å ta sitt medlemskap i organisasjonen opp til vurdering.

5.6 Oppsummering

Konfrontert med feil, selvmotsigelser og falske profetier i sektas litteratur, vil sektmedlemmer ofte bli rystet. Det er virkningsfullt å la sektmedlemmet lese fra sektas egen litteratur og ellers svekke tilliten til sektas litteratur. Hos Jehovas vitner er læra om at Jesus kom igjen usynlig i 1914 viktig. Et angrep på denne læra, vil på mange måter undergrave fundamentet for organisasjonens autoritet. En kan vise at selve utgangspunktet er feil, at Jesus aldri mente at hedningenes tidsalder skulle vare fra 607 f.Kr. til 1914, at organisasjonens bibelbruk her er tilfeldig, og at vi ikke har sett "tegnet0 etter 1914. Samtidig kan en vise at organisasjonen tidligere har tillagt 1914 andre ting enn den gjør nå, og at Bibelen fremholder at Jesu gjenkomst skal være synlig. For å forsterke inntrykket av at organisasjonen ikke er til å stole på mht. kronologi og profetier, kan en vise til andre feilslåtte profetier.
Det vil også svekke tilliten til sekta at det kan påvises at den har hentet inspirasjon utenom Bibelen - fra kilder som nå stemples som hedenske. Det samme vil skje hvis sektmedlemmet ser at sekta har feilsitert, kommet med åpenbare feil og historiske feil - slik som Leviatan ble tolket som et tog.
Overfor Jehovas vitner, bør en bruke deres egen oversettelse i den grad denne ikke er forvrengt. En bør også vise at oversetterne har tatt seg friheter, f.eks. ved å sette inn "Jehova." Her er organisasjonens interlinear et godt hjelpemiddel.

6 Å Lese Bibelen med Jehovas vitner

6.1 Grunnleggende om bruk av Bibelen

Reed forteller at han ble overrasket over det han fant da han begynte å lese Bibelen på egenhånd. Målet med å lese Bibelen med et Jehovas vitne bør være at det skal se hva Bibelen virkelig sier, og ikke bare det vakttårnet forteller at den sier. Prøver en å gjøre dette ved å "slenge" ut vers uten å gå nærmere inn på dem, gjør en én stor feil: En antar at vitnet bygger sin tro på Bibelen og vil rette sin tro etter det det ser i Bibelen, mens det i virkeligheten er organisasjonen som bestemmer hva det skal tro. Det er derfor viktig at en bruker spørsmål for å få vitnet til å se hva det er verset sier uten sektas tolkning. Reed gir et interessant eksempel på dette. Han beskriver en samtale med et vitne, hvor han ved å stille de rette spørsmålene får vitnet til å si om Åpb. 19:1 at "det står himmelen, men den store skare er på jorda0 - det har ledelsen i Brooklyn forklart!

Reed: I've heard that you people believe that you are a part of a 'great crowd' who will receive everlasting life on earth, instead of going to heaven. Is that true? Can you show me the 'great crowd' i the Bible?
Mrs. JW: Yes, that is what the Bible says.See, here at Rev. 7:9.....I hope to be a part of that 'great crowd' that will live on earth forever.
Reed: But Rev. 7:15 places the 'great crowd' before the thrown of God in heaven, doesn't it.
Mrs. JW: Well, the thown of God is in heaven, but the great crowd is on earth. All creation stands before the throne of God.
Reed: I don't think the verse would mention their location before the throne of God if it meant it in such a sense. But there is one other place where Rev. talks about the 'great crowd.' Would you please read Rev. 19:1 in your own Bible to see where it locates the 'great crowd'?
Mrs. JW: Certainly! It says, 'After these things I heard what was as a loud voice of a great crowd in heaven.'
Reed: A 'great crowd' where?
Mrs. JW: The 'great crowd' is on earth!
Reed: Is that what the verse says? Read it again
Mrs. JW: It says heaven, but the 'great crowd' is on earth!
Reed: How can you say that 'great crowd' is on earth when the Bible plainly says 'a great crowd i heaven'
Mrs.JW: You don't understand. We have men at our headquarters in Brooklyn, New York, who explain the Bible to us. And they can prove that the 'great crowd' is on earth; I just can't explain it that well....

Han får altså fram det Bibelen sier og at organisasjonen sier noe annet. Vitnet ser imidlertid fortsatt på organisasjonen som Guds kanal, og våger ikke å trekke den konklusjonen at organisasjonen tar feil. Det vil det imidlertid kunne gjøre når organisasjonens autoritet er tilstrekkelig undergravd.
For at sektedlemmet skal se hva det er Bibelen sier, er det viktig å trekke fram de bibelvers som taler klarest. Et problem er her imidlertid at sektene gjerne har drillet sine medlemmer til å komme med innvendinger mot de mest brukte bibelversene, Jehovas vitner bruker f.eks. mye plass til Joh 1:1. Det kan derfor være lurt å finne "ukjente" bibelvers, som kommer uforberedt på sektmedlemmet. Det kan være lurt å ha små lapper med de rette spørsmålene og bibelversene liggende i Bibelen. Da glemmer en dem ikke.

6.2 Er organisasjonen den tro og kloke tjener?

Som vist i 3.2.3, tror Jehovas vitner at de ikke kan forstå Bibelen uten organisasjonen. Organisasjonen og dens ledelse er den tro og kloke tjener som gir mat i rette tid, Matt. 24:45. Den er det eneste sanne Guds vitne i dag. Det er flere problemer som melder seg ved en slik tolkning. For det første er det ikke naturlig å tolke tjeneren som en organisasjon, slik Jehovas vitner gjør. Russel så på seg selv som denne tjeneren (Egentlig de 144.000, men i praksis det styrende råd. Den mest naturlige tolkning er at tjeneren er et bilde på de trofaste Jesus-troende som holdt ut til enden). Det er derfor på sin plass å be Jehovas vitner forklare endringen av dette viktige punktet i Jehovas vitners lære. En kan også spørre om Gud ikke brydde seg om de som levde i århundrene hvor det ikke fantes noe sant Guds vitne. Hva slags Gud er det som gir menneskene en slik uforståelig Bibel? Forvirringas Gud som Jehovas vitner nettopp poengterer at Gud ikke er?
Nei, Gud er ikke forvirringas Gud. Bibelen kan gi den visdom som leder til frelse, 2 Tim 3:15. Dette står i sterk kontrast til Russels utsagn om at den som bare leste Bibelen ville gå inn i et åndelig mørke, mens den som bare leste "Studier i Skriften" snart ville være i lyset. Kontrasten mellom det Bibelen sier og det Russel sa bør fremheves. Videre er det viktig å påpeke at selv om en må være enige i de meste grunnleggende spørsmål, er ikke dette nødvendig i alle detaljspørsmål. En kan f.eks. selv finne ut om en vil spise kjøtt eller bare grønnsaker, Rom. 14:2ff.
Ellers kan en vise at organisasjonen ikke er "tjeneren" ved å vise til de falske profetiene den har kommet med - at den har gitt feil mat til feil tid, jfr. 5.5. Det er viktig å få fram at vitnet ikke må la sekta vurdere alle fakta for seg, men at det må lese Bibelen selv og finne sannheten der, jfr. 2.2.

6.3 De 144.000 og den store skare

Jehovas vitner lærer at det finnes to grupper kristne. Bibelen lærer imidlertid at det skal være én hjord og én hyrde, Joh 10:16. I denne forbindelse kan en spørre vitnene: Hvor i Bibelen står det rett ut at ikke alle kristne har et himmelsk håp, hvor i Bibelen står det at ingen kan få et himmelsk håp etter 1935, at tallet på dem som kan motta brød og vin ble fullt i 1935 (og ble det ikke egentlig fullt i 1881)? Vitnet vil gjerne slå opp i Åpb. 7 for å begrunne skillet mellom de to gruppene kristne. Det er da viktig å spørre hvordan det kan tolke vers 4a (...Det var 144000,...) bokstavelig, men vers 4b symbolsk (...fra alle stammene i Israels folk.). Her bør en ikke, som Reed, tolke hele verset bokstavelig (en slik tolkning vil bringe inn et rasemessig skille som er ukjent for NT. Det er sannsynlig at de 12x12000 er ment som et bilde på de trofaste kristne som holder ut forfølgelsen ledet av dyret). Da er det bedre å følge Reeds råd om å bruke Åp 19:1 og så vise at alle kristne har et himmelsk håp, jfr. 6.1. For å understreke det ubibelske i organisasjonens lære, kan en kontrastere organisasjonens lære om at patriarkene og profetene ikke kommer til himmelen med Hebr 11, spesielt vers 13 og 16. Når vitnene hevder at bare de 144.000 har den Hellige Ånd, bør dette settes opp mot Rom 8:8f, som sier at bare de som har Ånden kan behage Gud.
Det er viktig å få vitnet til å se at skillet mellom de 144.000 og den store skare er falskt - at vi alle er ett i Kristus - og at alle kristne har et himmelsk håp, men viktigst av alt er det at vitnet oppdager at det selv kan komme til himmelen, og får frelsesvisshet.

6.4 Frelse

Da er det viktig å få fram det Bibelen sier om grunnlaget for frelsen - både Jehovas vitner og mormonerne har et lovisk syn på dette. Dette kan gjøres både ved å ta opp spørsmålet om frelsens grunnlag direkte, ved å undergrave sektas autoritet, for ved det å få sektmedlemmet i tale uten sektas briller, og ved å korrigere sektmedlemmets gudsbilde. All samtale bør ha som overordnet mål at sektmedlemmet skal møte Gud og hans frelse. Dette betyr at en lar mindre viktige spørsmål, f.eks. bruken av kors, ligge når disse ikke står i veien for dette, jfr. 6.7. En bør også ta opp sektas betingelser for å få del i frelsa, slik som bruken av Guds navn og medlemskap i hans organisasjon samt det ubibelske skillet Jehovas vitner setter opp mellom de 144.000 og den store skare, jfr. 3.6, 6.3.
I tillegg til å ta opp slike ting, er det viktig å ta opp tanken om Guds "millimeterjustis" og at Jesu gav et "tilsvarende offer." Bowman tar her opp organisasjonens tolkning av det greske antilutron og anbefaler å fortelle vitnet at ingen autoriteter på gresk språk vil være enig i at dette ordet innebærer "verken mer eller mindre enn...", og at Mark 10:45 fremhever at Jesus gav seg selv som løsepenge "for mange0, ikke bare for Adams synd. Dette er muligens å gå for dypt inn i gresk språk. Rhodes mener at en bør spørre om vitnenes syn på frelse er det samme synet som vi finner i Ef 2:8f, Tit 3:5 m.fl. Dette er nok en mer farbar vei.

6.5 Bruk av Guds navn

For Jehovas vitner er bruken av gudsnavnet et av "bevisene0 på at det er Jehovas vitner som er Guds organisasjon. Et angrep på dette dogmet kan skje på flere plan. En ting er å påpeke at de bruker "Jehova" selv om de innrømmer at "Jahve" antakelig er mer korrekt. Langt viktigere er det å påpeke at hvhy ikke er den eneste betegnelsen som blir brukt om Gud, men at han en rekke steder kalles bl.a. Abrahams, Isaks eller Jakobs Gud, og at det er derfor mulig å bruke andre navn på Gud. Et viktig poeng er også at Jesus lærte disiplene å be "Fader vår", og ikke til "Jehova." Jesus har dermed godkjent at en simpelthen kaller Gud "far." Endelig kan en påpeke overfor vitnet at navnet ikke beviser noen - mormonerne blir ikke kristne bare fordi de kaller seg "Jesu Kristi kirke av...." Det er ikke nok å tale i Guds navn for å tale på vegne av Gud - på dommens dag skal mange påberope seg å ha profetert og drevet ut onde ånder i Herrens navn, men Jesus skal svare at han ikke kjenner dem, Matt 7:22f. En må derfor granske om organisasjonen har kommet med sanne eller falske profetier, jfr. 4.6.

6.6 Gudsbildet

6.6.1 Angrep på vitnenes antropomorfe gudsbilde

Jehovas vitners Gud tenkes i menneskelige kategorier, jfr. 3.4.1. Hos mormonerne er dette enda tydeligere. Dette fører til at vitnene misforstår treenighetslæra og tillegger Gud å bedrive milimeterjustis. Det sperrer med andre ord både for den Gud som gir oss frelse og for den frelsesgivende tro. Dermed er det viktig å vise det ubibelske i organisasjonens antropomorfe gudsbilde. Reed foreslår at en bør si seg enig med vitnet om at Gud er én Gud, og så gå videre med å spørre om Gud kan høre bønner og gjøre ting på flere steder samtidig for å avslutte med et hypotetisk spørsmål: Må Gud forlate himmelen hvis han vil besøke jorda? Dette uten å antyde en treenig Gud. Dette vil skape et problem fordi vitnene fremstiller Gud som et menneske, og himmelen som et fysisk sted. I denne forbindelse kan en påpeke at organisasjonen tidligere har plassert himmelen i Pleiadene, jfr 3.4.1, noe som vil komme som en overraskelse på vitnet. Dette vil kunne rydde grunnen for en rett forståelse av hva treenighetslæra egentlig går ut på og at Gud er allmektig, allestedsnærværende og allvitende.

6.6.2 Vise at Gud kan være treenig

Når Jehovas vitner angriper treenighetslæra, er det i hovedsak to innvendinger de kommer med. Den ene er at læra er ulogisk, og den andre er at verken læra eller begrepet treenighet finnes i Bibelen. Rhodes påpeker at vitnenes resonnement om at læra må være ubibelsk siden begrepet treenighet ikke finnes i Bibelen kan imøtegås ved å spørre vitnet om læra om teokrati, som er viktig for dem, er ubibelsk siden begrepet teokrati ikke finnes i Bibelen.
Det er også viktig å påvise at påstanden om at treenighetslæra er feilaktig fordi den er logisk uholdbar. Dette kan gjøre både ved å spørre om det er mulig for et menneske å se hele dybden i Guds natur, gjerne med henvisning til Jes 55:8f, Rom 11:33 og 1 Kor 13:12, og vise at deres egen litteratur i andre sammenhenger fremhever at en ikke kan fatte fullt ut at Gud er uten begynnelse og ende. Når en har blitt enig om at Gud er større enn våre tanker, kan en trekke den konklusjon at en lære om Gud ikke kan avvises fordi den ikke kan gripes fullt ut. Deretter kan en peke på at Bibelen taler om å be til Jesus, og at vi skal ære Sønnen som vi ærer Faderen og spørre om vitnet virkelig ærer Jesus slik han ærer Jesu Far. Det er viktig å vise vitnet at Gud kan være tre selv om han er én og å vise mormoneren at Gud er én selv om han også er tre.

6.6.3 Vise at Jesus ikke er erkeengelen Mikael

Slaget har gjerne stått rundt Jesus, som ifølge Jehovas vitner er erkeengelen Mikael. Denne læra står i motsetning til kirkas lære om den treenige Gud, og innebærer en nedvurdering av Jesus, noe som også får følger for synet på betydningen av det som skjedde på Golgata, jfr. 3.4.4, 3.5. Vitnenes "bevistekst" er 1 Tess 4,16: "For Herren selv vil stige ned fra himmelen med et kommandoråb, med en ærkeengels røst og med Guds trompet, og de som er døde i Kristus skal opstå først" (Ny Verden-oversættelsen). Rhodes slutter seg til Reed, som påpeker at hvis det å ha en erkeengels røst gjør en til en erkeengel, må det å ha Guds trompet gjøre en til Gud. Nå er ikke dette en logisk nødvendig slutning siden stemmen er en del av personligheten på en annen måte enn en trompet er. En bør derfor heller fremheve at det verken står at det er Jesus eller at det er Mikael som taler med erkeengelens røst.
Likeledes kan en påpeke at de ikke er konsekvente når de bruker 1 Kor 8:6 som bevis på at bare Jehova er Gud. En konsekvent tolkning ville ført til at bare Jesus er Herre, og ikke Jehova. En kan spørre om hvorfor de ikke tolker verset slik.