Oppgaven lyder "Redegjør for hovedtrekk i det kristne syn på mennesket i et dogmatisk perspektiv." Med det kristne syn på mennesket forstår jeg det kristne synet på mennesket i forhold til Gud og sine medskapninger. Ifølge oppgaveordlyden skal jeg befatte meg med de viktigste temata innen dette feltet, dvs. at jeg vil konsentere meg om synet på mennesket bestemt utfra forholdet til Gud, og sine medskapninger. Dette siden Bibelen ikke har noen lære om mennesket per se - det lever alltid i forhold til Gud, sine medmennesker og resten av skaperverket.
Jeg vil derfor ta opp mennesket som skapt i Guds bilde og det medfølgende forvalteroppdrag, men vil bare angi hvilke generelle følger dette bør få for menneskets innstilling til verden rundt seg, og ikke fastlegge etiske normer utfra dette. Jeg vil også konsentrere meg om de hovedtrekkene ved det kristne syn på mennesket, dvs. mennesket i forhold til Gud og sine medskapninger som Guds skapning og fallen synder, og ikke foreta noen grundig drøfting av forholdet mellom mann og kvinne. Jeg vil konsentrere meg om den almene antropologien, og vil derfor bare unntaksvis komme inn på synet på det kristne mennesket. Siden oppgaven skal ha et dogmatisk perspektiv, vil ikke det ikke være naturlig å tillegge etiske problemstillinger noen stor vekt.
Jeg vil i denne oppgaven først redegjøre for grunnlagsmaterialet i Bibel og bekjennelse, bakgrunnsmaterialet i kirkens historie før jeg går over til å drøfte mennesket som skapning, som fallen synder og hvilke følger dette får for synet på mennesket først og fremst i forholdet til Gud, gudbilledligheten og den frie vilje. Oppgaven vil skrives fra en luthersk synsvinkel.
Allerede i de to første kapitler i Bibelen, beskrives menneket som Guds skapning. I Gen. 1:26ff beskrives det hvordan Gud skapte mennesket som mann og kvinne i sitt bilde og gav dem i oppdrag å styre over resten av skaperverket. Mennesket var ifølge skapelsen godt. I Gen. 2:15 fylles dette ut med å fortelle at forvalteroppdraget ikke bare går ut på å herske over skaperverket, men også å vokte og dyrke det Gud har skapt. Mennesket plasseres altså under Gud, men over resten av skapningen.
Mennesket gjorde imidlertid opprør mot sin skaper og falt i synd, som det beskrives i Gen. 3. Dette førte til at menneskets forhold til sin skaper ble forvrengt. Som følge av de første menneskers fall, er menneskeheten bortvendt fra Gud. Dette beskrives i Sal. 51:7 og Job 14:4 som at mennesket blir født med synd og skyld overfor sin skaper.
Selv etter fallet har likevel mennesket høy verdi i skaperens øyne. Dette kan vi se i Sal. 8, hvor Guds omsorg for mennesket beskrives. Mennesket beholder sin gudbilledlighet også etter faller, noe Gen. 9:6 vitner om.Vi finner derfor et bud om å ikke drepe, Ex. 20.
Det nye testamente bygger videre på det gamles testamentes syn på mennesket.skapt. Mennesket beskrives også her som fallen. Det dyrker derfor det skapte og ikke sin skaper som det sies i Rom. 1:25. Som synder står er mennesket under Guds vrede Ef. 2:3. Selv som synder står mennesket alltid i et forhold til sin skaper, og har en viss kunnskap om ham, slik Paulus forteller på Areopagos i Apgj. 17:22ff. Dette selv om det som synder står under Guds dom. På grunn av kjærlighet til sin skapning, sendte Gud sin sønn, så mennesket ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv, Joh. 3:16.
Luther bekrefter i forklaringen til første trosartikkel i den Lille katekisme (BSLK 510:2) at det er Gud som har skapt oss og forsørger oss. Dette ligger i første trosartikkel i Apostolicum. Likeledes bekreftes i CA II (BSLK 53:1f) at mennesket falt og er under Guds dom fordi vi fødes uten gudsfrykt. Pelagianere og andre som ikke regner arvesynden som virkelig synd og hevder at mennsket har fri vilje til å frelse seg selv, fordømmes også her. I ytre, borgerlige ting, har mennesket en viss fri vilje til å velge i ting som fornuften forstår seg på, men det kan ikke behage Gud, som det står i CA XVIII (BSLK 73:1ff). Mennesket trenger derfor frelse fra Gud, som soning av arvesynden og andre synder, CA III (BSLK 54:1ff).
Menneskesynet har stått i fokus helt siden kirkas begynnelse. Blant anned har arvesynden vært gjenstand for stridigheter. Pelaguis hevdet at arvesynden bestod i at mennesket syndet av "gammel vane", men at det hadde fri vilje til å velge det gode. Dette ble imidlertid fordømt som vranglære. Augustin lærte mot pelagianske meninger at arvesynden bestod i at mennesket blir født uten gudsfrykt.
Det har i kirkas historie også vært retninger som har sett ned på skapelsen med de følger det får for gudbilledligheten. Allerede i gnostisismen møtte kirka tanken om at det skapte var noe negativt, og at de åndelige var mye høyere enn det materielle. Dette ble imidlertid tidlig avvist - det er Gud som har skapt verden, og mennesket er skapt i hans bilde.
Karl Barth opererte med et absolutt skille mellom Gud og verden, med Kristus som eneste bro. Tanken om Gud som skaper ble dermed nedprioritert, og menneskets gudbilledlighet ble mindre viktig.
Helt sentralt i det kristne syn på mennesket, står tanken om at det er skapt av Gud. Mennesket beskrives først og fremst i forhold til sin skaper - det er teonomt. I Gen. 1 er mennesket det siste Gud skaper. Mennesket er på mange måter "prikken over i-en." Alt Gud skapte var godt, slik vi ser i vers 4, 10, 12 m.fl. Da Gud hadde skapt mennesket, var det imidlertid "svært godt" vers 31. Som Guds øverste skapning, har mennesket en spesiell verdi, noe som vises tydeligst i det at Gud sendte sin egen sønn for at han skulle dø for mennesket frelse, jfr. Joh. 3:16. Det står over resten av skaperverket. Vi kan se dette i Sal. 8:4ff, hvor salmisten, etter å ha prist Guds skaperverk, undres over den høye stilling Gud har gitt mennesket. Gnostikernes tanke om at det materielle ikke er like verdifullt som det åndelige må derfor avvises. Det stemmer ikke med det bibelske vitnesbyrd.
I det at Gud er vår skaper ligger ikke bare at han skapte oss i begynnelsen, men også at han holder oss oppe og sørger for mat, drikke, klær og alt vi trenger til livets opphold, slik Luther skriver i sin Lille katekisme. Slik Gud sørger for liljene på marken og fuglene under himmelen, sørger han også for oss - vi er mye mer verd enn dem, jfr. Matt. 6:25ff. Menneskelivet må derfor vernes, Gen. 9:5f. Vi finner derfor et forbud mot å drepe, Ex.20: 13. Luther utlegger i sin Lille katekisme dette budet som et påbud om å passe på at ingen ulykke rammer ens neste, men passe på ham (BSLK 508:10). På samme linje ligger GTs profeter, som refser de rike for å udertrykke de fattige.
Mennesket er ifølge Bibelen skapt til å leve i Guds nærhet, noe vi kan se bl.a. i at mennesket levde i hagen sammen med Gud, Gen. 3:8. Det er i ham vi "lever, rører oss og er til." Til dette hører at mennesket er skapt i Guds bilde (Gen. 1:27). Det er ulike tolkninger av hva som ligger i Gudbilledligheten. Viktig er det å legge merke til at tanken om menneskets gudbilledlighet står i nær sammenheng med tanken om det oppdraget mennesket fikk etter den første skapelse (creatio prima) - allerede i Gen. 1:28 beskrives dette oppdraget som å råde over fiskene, fuglene og alt som lever på jorden. Mennesket beskrives her som Guds visekonge på jord. Oppdraget bestemmes videre som å bearbeide og vokte skaperverket.
Som en oppsummering kan vi si at mennesket står under Gud som hans skapning, over resten av skaperverket som skaperens forvalter og ved siden av sine medmennesker.
Selv om mennesket var skapt godt, så gjorde det opprør mot sin skaper. I Gen. 3 beskrives dette opprøret som et fall, hvor djevelen lokker mennesket til å bryte det guddommelige forbudet mot å spise av treet med kunnskap om godt og ondt, Gen. 2:17, 3:5ff. Dette førte til at mennesket mistet det nære forholdet det hadde hatt til Gud, det ble kastet ut av hagen og veien til Gud ble stengt, Gen. 3:23f.
Adam (og Evas) fall førte til at alle mennesket blir født med synd og skyld. Som det første mennesket representerte Adam hele menneskeheten. Dermed ble alle syndere ved det ene menneskets synd, slik Romerbrevet (5:12) sier det "...ved det ene mennesket kom synden til verden og døden ved synden, og slik kom døden til alle mennesker fordi alle syndet." Ifølge Sal. 51:7, kommer vi til verden med synd og skyld. Når foreldrene er urene, vil barna også være det - det kan ikke komme en ren fra en uren, slik det står i Job 14:4. Mennesket synder derfor.
Ifølge CA II består arvesynden i begjær og at det er uten gudsfrykt - det frykter og ærer ikke Gud som sin skaper. Det ærer, som det står i Rom. 1:25, det skapte i stedet for skaperen. Det er, ifølge CA II, ikke slik Pelagius sa: Arvesynden består ikke i at det følger Adams dårlige eksempel. Mennesket er ikke i stand til selv å ha sann gudsfrykt, det kan ikke frelse seg selv, men er avhengig av Kristus. Synden er på mange måte en skjebne mennesket ikke kan frigjøre seg fra. Det latinske "de peccato originis" (om opphavssynden) passer derfor bedre enn det tyske "von der Erbsünde" (om arvesynden). Arvesynden er kort sagt menneskets opprør mot Gud, som det ikke selv klarer å frigjøre seg fra. Arvesynden er virkelig synd og fører til fordømmelse og død (CA II), mennesket rammes av Guds vrede - det er av naturen vredens barn, Ef. 2:3.
Menneskets fall har altså ført til at alle mennesker blir født med synd - alle mennesker er opprørere som rammes av Guds vrede.
Også gudbilledligheten består i redusert utgave etter syndefallet. Det kan vi se i det før nevnte Gen. 9:5f. Begrunnelsen for at menneskets blod ikke må utgytes, er "...for i Guds bilde skapte han (Gud) mennesket." Gudbilledligheten består altså i og med at mennesket er skapt av Gud i hans bilde. Den er imidlertid ikke som før fallet. I og med synden har det kommet inn et skille mellom Gud og menneske, som nødvendigvis må påvirke gudbilledligheten og det til den følgende forvalteroppdrag. Fallet for følger for menneskets evne til å råde over skaperverket, til å dyrke og verne det. Sabatsbudet i Gen. 20: utstrekkes derfor i Deut.5:14 til også å gjelde ens husdyr. I samme retning peker sabatsåret, hvor markene skulle få hvile. Det er ikke noen selvfølge at mennesket skjøtter sitt forvalteroppdrag godt.
I Kristus skal imidlertid gudbilledligheten restitueres. Det vises i 1.Korinterbrevs tale om Kristus som den annen Adam, 1.Kor.15:45. Dette skjer ved Jesu gjenkomst. Da skal synden fjernes, og med den dens følger. Da skal de frelste mennesker være helt rettferdige for Gud. De vil ikke lenger være syndere - de vil bare være justus, ikke peccator. De mennesker som ikke kommer til tro før dette skjer, vil derimot fortsette å være bare peccator med den fordømmelse det fører til.
I nær sammenheng med menneskets mulighet til å skjøtte sitt forvalteroppdrag, står læren om menneskets frie vilje. Dette har det stått strid om i kirkas historie.
Pelagius hevdet at arvesynden består i at mennesket følger Adams dårlige eksempel. Det er imidlertid fullt mulig for mennesket å vende seg bort fra synden. Her svarer Augustin at mennesket ikke kan elske Gud. Den kjærlighet (caritas) som mennesket fra skapelsen av hadde, er forvendt - den har blitt til falsk kjærlighet til det skapte (cupiditas), jfr. Rom. 1:25. Det var derfor ikke slik Pelagius hadde hevdet, at mennesket kunne vende seg til Gud av egen vilje.
Også på reformasjonstida var dette spørsmålet oppe. Luther skilte her mellom den frie vilje i ytre, borgerlige ting, og den frie vilje i åndelige ting.
I de borgerlige ting har mennesket en viss fri vilje. Dette bekreftes i CA XVIII om den frie vilje. Det heter her at mennesket har fri vilje til å leve ærbart i det ytre i slike ting som forstanden forstår. Vi kan velge å spise, drikke, ha venner og bygge hus osv. Det kan slik ha en viss retferdighet overfor sine medmennesker (coram hominibus). Dette gjelder likevel ikke fullt ut - syndefallet påvirket også menneskets forhold til sin neste. Allerede i Gen.4 finner vi det første mordet - brodermordet. Profetene refser Israels rike for at de undertrykker de fattige. Dette viser seg også i 1.Kor.11:17ff, hvor Paulus påpeker at de rike fråtser i mat under nattverden, mens de fattige må sulte. Menneskets forhold til sine medmennesker er derfor etter fallet tvetydig.
Overfor Gud, stiller det seg imidlertid annerledes. Her kommer arvesynden inn. Vi kan derfor ikke frykte Gud, vi kan ikke elske ham av hjertet. Her strekker den frie vilje ikke til - den er trellbunden. Overfor Gud (coram Deo) kan det derfor ikke skaffe seg rettferdighet. Det er avhengig av Guds nåde.
Mennesket har altså etter syndefallet en viss fri vilje i borgerlige ting - det kan gjøre både godt og ondt, men i åndelige ting strekker den ikke til. Der er menneskets vilje ikke fri.
Jeg har i denne oppgaven tatt for meg hovedtrekkene i det kristne menneskesyn. Etter et slikt syn bestemmes mennesket først og fremst utfra sitt forhold til Gud. Det er skapt av ham, i hans bilde og har fått i oppdrag å herske, vokte og dyrke skaperverket. Som Guds fremste skapning var mennesket fra skapelsen av godt og verdifult. Det gjorde imidlertid opprør mot sin skaper. Dette førte til at alle mennesker blir født med arvesynd, dvs. uten gudsfrykt. Likevel er mennesket elsket at Gud og beholder en viss gudbilledlighet.
Menneskets frie vilje ble i forholdet til Gud ødelagt ved fallet, men i de borgerlige ting har det fortsatt en viss fri vilje.