Jesus har et av sine mange friluftsmøter. Det har faktisk vart i tre dager. Det er reine møteuka. Folk har kommet fra fjern og nær for å høre på ham. Han er i ferd med å avslutte møtet, men da han ser på folket, forstår han at de ikke har mer mat. Det har vært så interessant og så spennende at det ikke var mer å spise. De hadde glemt å tenke på maten. De som hadde lang vei ville kanskje bli utmattet på hjemveien, hvis de ikke fikk i seg noe før de drog.
Han syntes synd på dem. De var som sauer uten hyrde, de var hjelpeløse - som barn som ikke har noen til å passe på seg. Tenk på et spedbarn som ikke har noen som passer det. Det kan ikke gi seg selv mat og ikke verge seg mot farer. Det kan ikke passe på seg selv. Det er helt avhengig av andre. De var (kort sagt) kommet ut å kjøre. De lå tynt an.
Men er ikke det fint - han syntes synd på dem, for de hadde det ikke godt. Det var fint han hadde kjærlighet til dem. Tenk så bra at han satte ord på matmangelen deres. Hva skulle de vel gjort hvis han ikke hadde fortalt dem at de var tomme for mat og hadde lang vei hjem. "Bra Jesus, stå på! Det er bra at du er glad i dem. Stå på!" Og så lot han dem gå sultne hjem med et klapp på skulderen etter å ha gitt dem noen ord med på veien: "Nå må dere passe på å ta med dere mat neste gang."
Gjorde han det? Nei, selvfølgelig gjorde han vel ikke det. Ekte kjærlighet viser seg alltid i handling, ved at vi prøver å hjelpe den vi elsker. Det er derfor foreldre blir så fortvila når barna begynner å gjøre ting som kanskje ikke er det helt lureste å gjøre, men de ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe dem. De kan ikke vise den kjærligheten de har til barna uten at det blir misforstått. Uansett hva de gjør, så blir det ikke godt nok - det hjelper ikke. Likevel, selv om det ikke nytter, så gjør de det beste de kan - fordi de er glad i sine barn. Det er kjærlighet.
Det at kjærligheten viser seg i handling, har Johannes skrevet om 1 Joh. 3:18ff) i sitt 1.brev 18Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling. 19Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille våre hjerter til ro for hans åsyn.
Saholy bare stod der. De andre barna klatra i trærne, spiste bibass og mango. De skrapte rester i gryta og snappa matbiter fra den som ikke passa på. Saholy merket aldri noe..... Hun blei mager og vokste nesten ikke. Ingen bad ho bli med å leke. Så blei ho sittende, da. Foreldrene mente at ho ikke var et menneske - ho var blind.
Ei lærinne på kirkas blindeskole hørte om ho, og da ho snakka med bestefaren, sa han at joda, de skulle sende Saholy på skolen bare hun ble stor nok. Da det hadde gått noen år, forstod lærinna at foreldrene ikke skjønte vitsen med å sende en blind på skolen - de gjemte ho bort.
Lærinna gikk da dit foreldrene bodde, og da ho kom inn, så ho Saholy sitte i hjørnet. Ho var så liten, og ho reiste seg ikke da ho sa "god dag." Saholy var blitt for tynn til å kunne stå på beina. Lærerinna bar Saholy på ryggen. De var innom sykehuset og fikk råd om hva Saholy trengte. Ho blei vaska og fikk klær i størrelse 4 år. De var romslige selv om Saholy var 9 år.
Siden fikk Saholy spise Saholy det ho trengte, og lærte etterhvert å gå. Ho lekte med de andre barna, og fryda seg da ho brukte huska(ronsa).
Langferien er over. Saholy har vært hos far og mor, og nå forteller ho hvordan ho har hatt det. Ordene fosser ut av ho, "jeg løp sammen med de andre barna da de fanga gresshopper. Og så feide jeg gårdsplassen. Men jeg lukte at jeg ikke fikk så mye mat som de andre. Ingen gikk i kirka om søndagen, og det syntes vi skulle, slik som her. Jeg bad aftenbønn for meg sjøl, for jeg vet at Jesus bryr seg om meg. Lærinna smilte.
Det har seg sånn at hvis vi bare forkynner, men ikke hjelper andre når de trenger det, så er det bare tomhet. Hvis vi går og slenger rundt oss med fine fraser og fromme ord, men ikke har kjærlighet, så er det bare jag etter vind. Hvis vi ikke prøver å vise kjærligheten i omsorg, men bare i ord, så er den kald.
Jesus var glad i dem som var kommet for å høre på ham. Derfor tok han opp matmangelen med disiplene. Ja, når sant skal sies, så kunne tilhørerne vel neppe ha lagt frem sin nød for Jesus bedre enn han tenkte. Men de trengte ikke si noe til ham, han hadde alt tenkt over det før noen spurte. Selv om disiplene også syntes synd på folkemengden, så kunne ikke skaffe dem mat - de hadde jo bare 7 brød og litt småfisk.
Da tok Jesus de 7 brødene de hadde, bad takkebønnen, brøt dem i stykker og gav dem til disiplene - akkurat som han senere skulle gjøre da han innstiftet nattverden. Disiplene delte ut og det var nok til alle de 4000 som var på stedet. Så kunne de gå hjem.Vi kan godt se for oss disiplene der de velger ut små grupper i utkanten av folkemengden, slik at de kan gi dem mat og ikke slippe opp for den midt i hopen. Vi kan godt se for oss at brødet blir større når de river av en bit, vi kan godt spekulere i underet slik vi mennesker lett gjør. Men i teksten er dette helt fraværende. Spekulasjonen er skrelt bort. Poenget er ikke hvordan underet skjedde fysisk, det er ikke å finne noen vitenskapelig forklaring på det eller å kunne dokumentere det svart på hvitt. Det ville være å forklare i hjel det uforklarlige.
Poenget er at det skjedde og hvem som gjorde det. Vi skal ikke lete etter noen logisk forklaring på det som skjedde, det var Gud selv som grep inn. Gud skapte mer brød, slik at det var mer enn nok til alle. Når Gud har skapt verden, og fortsatt skaper og holder oppe verden, så var det ikke noe problem for ham å skape mer brød og fisk. Og her hører som sagt ikke spekulasjon hjemme. Som det står i Salme 33 "Han talte og det skjedde, han bød og det stod der." Det er så enkelt, og likevel så vanskelig å forstå. Det var ikke nødvendig med noen magiske besvergelser eller sim sala bim, det var nok at Jesus sa det han sa.Ved det Jesus gjorde da han mettet de 4000, så viste han noe av sin guddom. Han tilgir synd, helbreder syke, og akkurat som Gud gav Israel vaktler og manna i ørkenen, gav Jesus de 4000 brød og fisk. Det er bare Gud som kan gjøre den slags. Jesus lærte oss ikke bare å be "Gi oss i dag vårt daglige brød", i praktisk handling viste han at Gud kan oppfylle denne bønnen. Disiplene måtte bare dele de få brødene og fiskene de hadde.
Jesus viste oss her at forkynnelse og praktisk hjelp må gå hånd i hånd. Forkynnelse uten praktisk kjærlighet er bare tomme ord, og hjelp i nøden uten forkynnelse er å gi steiner i stedet for brød.Mennesket lever ikke av brød (og vann) alene, det er ikke slik at bare vi får nok mat, så har vi alt vi trenger. Vi trenger også Gud og den omsorgen han har vist oss. Vi trenger at han bryr seg om og hjelper oss med våre plager, vi trengte at Jesus døde pga at vi snudde ryggen til Gud og for at vi skulle snu ansiktet til Ham igjen. Og andre trenger at vi viser dem dette, at vi gjenspeiler den kjærligheten Jesus har vist oss.
Det er kanskje dåpsbarna som viser oss best at vi er helt avhengige av Gud. De blir båret til ham og han tar dem inn til seg, de kan ikke bidra med noe selv - det har ingen storverk å vise til, og kan ikke skjule sine dårlige gjerninger bak de gode. De er helt avhengige av andre for å overleve. De skriker som ville hvis de ikke får mat i rett tid eller ikke får nok mat, eller hvis føler seg utrygge. De er bilder på vår avhengighet av at Gud holder livet oppe.
Så la oss tilbe med fryd han som leger som har et knust hjerte, og forbinder deres verkende sår. La oss prise han som gir føde til dyrene og la oss takke han som gav de 4000 mat, så de kom trygt hjem, og som gav oss livets brød da han døde for vår skyld.
La oss be:
Herre, takk for at du vil hjelpe oss med alle våre problemer. Takk for at du også ønsker å hjelpe oss ikke bare med våre synder, men også med våre daglige bekymringer. Hjelp oss til å leve slik at vår kjærlighet er sann, ikke bare tomme ord. Amen
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.