Tre personer møtes. Den ene er vert, den andre er gjest og den tredje er for lavt på rangstigen til at navnet er verd å nevne. Vi møter fariseeren Simon. Simon som faster to ganger i uka, ham som alle ser opp til. Simon som er så flink til å holde budene. Å, som de andre skulle ønske at de var som ham. Simon som ikke misbrukte Guds navn, som ikke stjal. Fariseeren som aldri ville finne på å bryte ekteskapet eller drepe - dét ville være for langt under hans standard. Simon var en del av det gode selskap. Han kunne invitere storfolk på besøk. Det var noe med Simon som gjorde at andre kunne sole seg i glansen fra ham - han var et så godt forbilde for alle sammen. Hvis bare alle hadde vært som ham.
Nå har det kommet en stor folketaler var kommet til byen. Det var stor oppstandelse hvor han enn gikk. Folket undret seg over hvor han hadde det fra, mannen fra Nasaret, som talte slik at alle måtte nikke og si at, joda det var nok sant det han sa. Lamme gikk, blinde så og døve hørte. Ja, til og med døde stod opp, lød rapportene. Underlige ting skjedde. Dette måtte Simon finne ut mer om. Kanskje han kunne invitere folketaleren til å spise hos seg. Ja, for da kunne han jo i tillegg få vise hvor stor mann han var. Så inviterer han Jesus, da, og selskapet er vellykket. (pause)
Helt til tredjemann dukker opp. Ho som vi ikke kjenner navnet til. Ho var så absolutt ikke noe fint selskap. Du inviterte ikke ho, hvis du ville vise deg fram. Den eneste grunnen til at ho hadde kommet inn, var at skikken var slik at de som ikke hadde nok mat kunne få komme og spise restene etter selskapet. Hadde det ikke vært for det, ville ho aldri sluppet inn. Ikke planer!
Dette var en kvinne som ikke holdt budene. Vi vet ikke hva ho hadde gjort, men i fariseernes øyne var hun en synder. Ho var en de så ned på. Kanskje ho liknet litt på våre dagers alkoholikere? Utstøtt... Uansett hvilke feil ho hadde begått; alle visste om det, og sjøl så visste ho det så inderlig godt. Ho kjente fordømmelsen. Fordømmelsen fra gjestene i selskapet, og fordømmelsen av seg selv.
Så møtes de da, disse tre. Han som ble sett opp til, ho som ble sett ned på, og han som ingen var helt sikre på. Kvinna uten navn setter seg ned ved siden av Jesus, den store taleren. Ho griner fordi livet er et eneste stort rot. Ho er så fortvila at ho ikke bryr seg om den skammen det er å sitte å grine så beina til hedersgjesten blir blaute. Mannen ho setter seg ned ved siden av har noe å gi til ho. Han er den eneste som kan gi ho tilgivelse. Derfor bryter ho de sosiale spillereglene. Den som har kommet inn for å spise restene, setter seg til å grine ved siden av hedersgjesten. Det er sånt som du bare ikke gjør! Det var derfor Simon reagerte. Skulle en kvinne som levde et syndefullt liv få ødelegge hans selskap? Alle visste hva slags kvinne dette var. At ho våga??!! Han vet at han selv har alt i orden. Ikke gjorde han mer galt enn de andre (han gjorde heller mindre galt). Nei, Gud hadde grunn til å være fornøyd med fariseeren Simon, og fariseeren Simon hadde grunn til å være fornøyd med seg selv.
Men den han ikke hadde grunn til å være fornøyd med, Simon som så sin egen rettferdighet, det var hedersgjesten. For det så ikke ut til at han visste hvem det var som satt der og helte olje på føttene hans. Simon tenkte for seg selv at hvis denne store folketaleren nå virkelig var så stor som alle sa, ja da ville han forstått at denne kvinna var blant dem du ikke lar komme deg for nær. Og slik gikk det til at den selvgode verten som bare så sin egen rettferdighet i sitt stille sinn forkastet Jesus.
Mens Simon sitter å tenker for seg selv, kommer stunden han har ventet på: Jesus har noe å si ham! Tenk, den kjente folketaleren Jesus fra Nasaret har noe å si ham! Verten Simon vokser der han ligger ved bordet. Nå vil prestisjen hans øke! Fornøyd svarer han: Si det, mester, si det! (Pause)
Men nå skjer det noe Simon ikke hadde ventet: Jesus spør ham om hvem som vil elske en pengeutlåner mest - en som har fått ettergitt 50 dagslønner eller en som har fått ettergitt 500 dagslønner. Poenget er ikke til å misfortå. Det er verken Jesus eller kvinna som sitter igjen med skammen; Jesus har avslørt Simon. Fariseeren som var så flink til å faste, han som gav bort 10% av alt han tjente - han elsket lite. Kanskje han ikke gav foreldrene sine det de trengte fordi han gav det til tempelet i steden. Fordi han var så opptatt av å være rettferdig, fordi han gjorde alt for å holde budene. Fordi det å holde budene og det å være et forbilde for de andre var så mye viktigere enn å hjelpe den som var utstøtt.
Men han måtte jo svare, så han sier nølende at det er nok den som har fått ettergitt mest som elsker mest. Selvfølgelig er det det. Det er litt pinelig, for Jesus påpeker at mens Simon ikke tok skikkelig imot ham, så gjorde kvinna som ingen ville bli sett sammen med, ho gjorde det verten Simon egentlig skulle gjort. Det er ho som elsker mest, for ho har fått ettergitt mest. Fariseeren Simon, han som var så stolt av seg selv, han elsket lite. Det er den utstøtte kvinna som blir forbildet. Alt blir snudd på hodet. Den navnløse blir bildet på en som tror og elsker. Den selvgode Simon blir bildet på en som ikke tror, og heller ikke elsker.
Ho som vasker Jesu føtter med tårer, ho får høre tre ganger at ho er tilgitt. For mens Simon stolte på egne krefter, så stolte ho på Jesus. Den som stolte på at det gale han gjorde var under grensa for hva som kan godtas, han ble sittende igjen med skammen. Han trodde at hans plettfrie vandel var det som skulle til.
Kvinna som alle visste levde et syndefullt liv, ho hadde forstått at det er umulig å komme til Gud med de gode gjerningene og håpe at han skal bli så imponert at han overser de onde. Derfor kunne ho gå i fred. Det var derfor ho ble tilgitt. Og siden ho visste at ho var tilgitt, så viste ho stor kjærlighet. Det er slik ho er vårt forbilde.
Det er sant at vi har blitt tilgitt mye. Det hender vi glemmer det. Noen ganger tenker vi på oss selv slik fariseeren Simon gjorde. Vi ser bare hvor fine og skikkelige vi er. For hva galt har nå jeg gjort i det siste? Og så glemmer vi å elske. Vi glemmer at størst er kjærligheten. Tenk, så glemmer vi å elske vår neste som oss selv... (pause) Så blir vi mer opptatt av vår egen fasade enn å være Jesu disipler. Det er så lett å synke ned i godstolen eller kirkebenken og glemme at andre har det vondt. Det er lett å si seg fornøyd med at en har gått på mange møter i det siste, og det er så vanskelig å stoppe opp for å hjelpe en vi helst ikke vil bli sett sammen med.
Vi har fått tilgitt mye. Tenk hvis vi kunne elske like mye. Tenk hvis vi kunne glemme fasaden en liten stund, og åpne opp for hverandre, slik som Jakob skriver. "Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre." Det er meninga at vi skal tjene hverandre, og ikke være så opptatt av fasaden at vi glemmer andre. Han hadde blitt alvorlig syk, gutten som gikk i menigheten der alt var så flott og fint. Det var liksom sånn ånd i den menigheten. Det var vel derfor han gikk der. Han hadde håpet at de andre i menigheten hadde tatt en tur innom for å høre hvordan det gikk. Men ingen kom - de var så redde for å vise at de ikke visste hvordan de skulle opptre. De visste ikke hva de skulle si for å hjelpe ham. Derfor holdt de seg unna. Det kostet mindre å holde på fasaden og ikke vise usikkerhet, enn det ville ha kostet å si at "jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg lurer på hvordan du har det. Hvordan går det med deg? Hvordan føler du det når slikt skjer? Du skjønner, jeg er ikke så flink med ord, men jag har vært så bekymret for deg. Er det noe jeg kan gjøre for deg?" Fasaden var viktigere enn kjærligheten til en bror i nød. Han sluttet å gå i menigheten da han ble bedre - den kjærligheten som han trodde fantes der viste seg å være overfladisk. De hadde fått tilgitt mye, men hvorfor elsket de ikke like mye?
Som Johannes sier i sitt første brev3:14.16-19.23,4:7.11: "Vi vet jo at vi er gått over fra døden til livet, vi som elsker brødrene. Den som ikke elsker, er fremdeles i døden... Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene. Men den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille våre hjerter til ro for hans åsyn....Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss... Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud...Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss."
Vi har fått tilgitt mye, så la oss elske mye. La oss våge å vise at vi er sårbare, at vi ikke alltid får det til. Det er lov å vise usikkerhet. Det er ikke synd! Du blir ikke mer hellig av skjule dine svakheter. Han har elsket oss og gitt sitt liv for oss, så la oss elske hverandre og andre. Ikke for at vi skal tro at Gud blir så fornøyd når han ser dette, så han overser feilene våre. Nei, la oss elske hverandre fordi troa viser seg kjærlighet. Elsk hverandre. Gud elsket oss mennesker da han skapte oss i sitt bilde. Han elsket oss da Jesus døde for å betale den gjelda som vi selv ikke kunne betale. Vi har fått ettergitt mye, så la oss elske mye.
La oss be:
Herre vi takker deg for at du døde for våre synder. Vi takker deg fordi vi kan komme til deg uten å måtte ha gode gjerninger å vise til. Takk for at din kjærlighet er større enn vår synd. Vi ber deg i dag om at du må hjelpe oss til å elske våre naboer som oss selv. Lær oss å elske som vi er blitt tilgitt. Vi som har blitt tilgitt så mye, hjelp oss til å elske mye.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir én sann Gud fra evighet til evighet