Jesus er på vei til Jerusalem. Han har labbet rundt i Galilea og vist hvem han er. Han har forkynt for folket og han har helbredet syke. Nå skal til Jerusalem. Der skal han dø. Han er på vei inn i Samaria. Folket der og hans folk var ikke akkura t perlevenner.
Og der treffer han dem. De ti. De ti spedalske. De ti utstøtte. De ti som går og venter på at sykdommen skal gjøre det av med dem - for livet som spedalsk var hardt. De hadde funnet sammen i sin ulykke. Det var jøder og i alle fall en samaritaner blant dem. De var egentlig fientlig innstilt til hverandre, men sykdommen hadde ført dem sammen. For det var ingen andre som ville være sammen med dem. Ingen visste ikke når spedalskheten smittet, så folk skydde dem som pesten. De måtte bo for seg selv, og holde avstand til andre.
De hørte ikke hjemme noe sted. Ingen ville være deres venner. Ingen så opp til dem - alle så ned på dem. Hvis de så på dem i det hele tatt. Jeg er ikke sikker på om det verste var sykdommen, eller det at de var satt helt utenfor.
Da de møtte Jesus, var det en ting som stod i hodet på dem: De ville bli friske og kunne gå rundt som vanlige folk. Selvfølgelig ville de bli friske. Ingen synes det er greit å være syk. Det er ingen som vil være satt utenfor. Det er noe som skjer med oss. Jeg tror ingen av dere ville valgt å være ensom. Ingen vil være uten venner hvis de kan slippe. Eller har du lyst til å være syk og uten venner? ...nei....
De ti hadde ikke noe større ønske i livet enn å bli friske igjen. Så kommer han forbi - Jesus! De vet nok hvem han er. Kanskje de vet at han har gjort andre spedalske friske. Hvis de vet det, så er de så langt nede at de ikke tør å rope: "Jesus! Hei, Jesus! Gjør oss friske da! Kan du ikke gjøre oss friske??" Nei, de roper bare: "Jesus, mester, miskunn deg over oss!" Hjelp oss. De tør ikke spørre om akkurat det de tenker på. For hvis de ikke blir helbredet, så kanskje de i alle fall kan få litt penger av ham?
Jesus sender dem av gårde for å bli sjekket av prestene. Det var skikken for de som var blitt friske av spedalskhet. Mens de er på vei, så merker de at at noe skjer. Det er som om spedalskheten... "nei, det kan ikke være sant... jo, det er sa nt...." spedalskheten blir borte. De er friske igjen! Nå må de bare bli friskmeldt av prestene! Det er det største de noen gang har opplevd eller kommer til å oppleve. De stopper opp og ser sårene forvinne. De ser at de andre blir friske. De retter seg opp og går videre med hevet hode. Nå har de ingenting å skamme seg over.
De er blitt friske de ti.
Det er da vi møter den ene. Han er en av de ti. Ikke nok med at han er spedalsk - han er også samaritaner! Han er dagens helt. Ikke fordi han var sterk og modig, heller ikke fordi han reddet andre. Han er ikke dagens helt fordi han er kulest i gjengen. Det er ikke slik at alle ser opp til ham. Han føler seg liten. Utenfor. Det er noen som er slik at alle vil være vennene deres. Denne mannen var ikke blant dem. Det er ikke derfor han er dagens helt. Det er han rett og slett fordi han takket. Han takket Gud fordi han hadde gjort ham frisk.
Den ene kom tilbake for å takke Jesus. Det var lenge siden noen hadde tatt ham på alvor. Ikke ville vanlige folk være venner med ham og ikke kunne han gå til tempelet for å be til Gud. Der slapp han ikke inn fordi han var spedalsk - og fordi han var samaritaner. Han holdt ikke mål som menneske, og han holdt ikke mål religiøst. De ni kunne gå i tempelet igjen når de var friskmeldte, men denne ene kunne ikke det - han var fremdeles samaritaner.
Kanskje han tenkte at han ikke holdt mål for Jesus da han gikk tilbake for å takke ham. Kanskje han tenkte på at alle de andre som var så vellykkede, eller i alle fall trodde de var det. Jeg lurer på om han stoppet opp noen ganger på veien tilbake og tenkte at nei, han kunne nok bare snu. For han var samaritaner, og da var han ikke god nok for Jesus. Eller i alle fall ikke god nok for de som gikk sammen med Jesus. Han er ikke den eneste som har følt det slik. Noen hver kan føle av og til at en ikke strekker til.
Jeg vet at jeg ikke alltid er god nok. Jeg vet at bak maska mi, så ser ikke alt like fint ut. Noen feil vet jeg om, og noen feil ser alle andre enn meg selv. Det er derfor jeg kommer på gudstjenste. For å takke Jesus slik som samaritaneren. Jeg kommer tilbake for å takke Jesus for at han bryr seg om meg når livet mitt går i stykker.
Jeg takker Gud for at jeg ikke alltid må være en som andre ser opp til, for å være god nok for ham. Det er godt å vite at jeg ikke trenger å prøve å lure Gud til å tro at jeg er bedre enn jeg er, slik som jeg av og til gjør overfor andre mennesker. Derfor kommer jeg tilbake til Jesus og takker ham. Det kan du også gjøre. Du trenger ikke late som om du er bedre enn du er når du snakker eller tenker på Gud.
Jesus sier det samme til meg som han sa til samaritanen: "Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg." Du kan få høre de samme ordene fra ham. De ni gikk for å vise seg for prestene. Den ene kom tilbake for å takke. Og det var ikke noen flau "tusen takk." Han takket Gud høylytt, så alle kune høre ham. Slik ble han et eksempel på tro. Et annet eksempel på tro finner vi hos kvinna som hadde slitt med blødninger i åresvis. Hun turte så vidt å røre ved kanten av Jesu kappe, men Jesus sa likevel at hun hadde god nok tro. Jeg tror nok hun også takket. Slik som den takknemlige samaritaneren. Han takket for at han var blitt frisk igjen, og Jesus tok ham inn i varmen selv om han var en samaritaner.
Hvem vil du være mest lik? Den ene eller de ni? Takker du Gud for livet? Hvis Gud ikke hadde gitt deg livet, så hadde du ikke vært her i dag. Du har lov til å klage og være sint når livet er hardt. Men husker du å takke Ham som gav deg livet? Ingen hadde kjent navnet ditt hvis han ikke hadde gitt deg livet, for da hadde du aldri levd.
Takker du Gud for at han bryr seg om deg når du føler at ingen andre bryr seg om deg? For han er glad i deg! Jesus ønsker ikke at du skal føle at du er utstøtt - ikke god nok, ikke flink nok. Han er glad i meg slik som jeg er, og han er glad i deg slik som du er.Så la oss takke ham nå.
La oss takke ham og be.
Jesus, vi takker deg for at du ser hva vi har å slite med. Vi takker for at du ikke snur ryggen til oss når vi gjør ting vi vet vi ikke burde gjort, sier ting vi ikke burde sagt, og tenker tanker som helst ikke skulle vært tenkt. Takk for livet. Og takk for at du gav ditt liv for at vi skal kunne leve også etter at vi er døde. Takk for at du vil være hos oss når det er vanskelig å rette nakken og gå videre fordi vi ikke er gode nok for de andre. Amen