Har medkristne skuffet deg? Har de sagt noe, og gjort noe helt annet? Har du truffet noen som sa de var noe annet enn de egentlig var? Det finnes hyklere - de som ikke lever slik som de liker å gi inntrykk av at de er; de som ikke tør vise sine feil, for de er redde for å vise sin svakhet. Dagens tekst oppfordrer oss til å leve som vi er - leve som kristne, som har vendt tilbake til Gud etter et langt opphold i utlandet.
Gud - han som skapte oss. Han som var fornøyd da han hadde skapt oss. Vi - vi som var anderledesskapningen - skapt i Guds bilde. Vi som hadde et spesielt forhold til Gud - han som elsket oss mer enn noe annet. Hans kjærlighet til oss større enn vår kjærlighet til hverandre - vår kjærlighet til hverandre er bare et speilbilde i vannet. Gud - han som kunne synge til oss:
Eg skar inn ordå i barken med kniv:
Eg elske deg og det er sant
Du skreiv det same på papir
men du brukte blyant
for då konne du viska det ud.
Eg sa det te deg både ude og inne
Eg elske deg og det e sant
Du sa det bare ud i loftå
så orda med vinden forsvant
og då blei dei viskte ud
Eg elske deg
Elske du meg?
Om de va sant!
Men du forsvant ud
før eg fant ud
kem du va....
Sigvart Dagsland: Elsker du meg
Kjærligheten var ikke gjensidig - han skar ordene inn i barken med kniv, vi skrev dem slik at vi kunne viske dem ut - vi gjorde det slutt med vår første kjærlighet. Vi rømte fra han som skapte oss med kjærlighet. Anderledesskapningen var blitt synderen - opprøreren og hykleren, den som skyver skylda over på andre: "Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste." 1 Mos. 3:12.
Vi var ikke lenger de vi skulle være. Forholdet til Gud var ødelagt, vi kjente ham ikke lenger igjen, og lagde våre egne guder......... Og snart var moroa i gang - hat, krig, drap, tyveri, baktalelse, misunnelse, egoisme og alt det som ondt er. Vi var ikke lenger de vi skulle være - heller ikke i forholdet til hverandre. Og egoismen og den vonde følelsen i brystet, den er der også i kirka - også blant oss som har vendt tilbake til vår første kjærlighet. når.....Vi gikk inn i en ond sirkel som vi ikke fant ut av, og det vonde, det ble en del av oss.
Men vår Skaper hadde ikke glemt oss. HAN hadde ikke skrevet ordene på papir, slik at han kunne viske dem ut - han risset dem inn i tre. Inn i korstreet ble de hamret, og de ble skrevet med blod. Kjærligheten var så stor, at Gud tok på seg å bryte den onde sirkelen for oss. Han var den han sa at han var. Han ville at vi skulle bli anderledes enn det vi var blitt, og resultatet ble at vi, vi som trodde på hans kjærlighetserklæring, vi ble et anderledesfolk. Og som anderledesfolk, er det naturlig å leve - nettopp!: anderledes.
Gud har valgt oss ut til å være anderledes. Det gir oss ikke grunn til å gå slik at vi blir solbrent under haka - DET er det hyklerne som gjør. Det at vi er valgt ut, er heller ikke det samme som at andre er valgt bort, det er ikke det som er poenget. Nei, poenget med å si at vi er valgt ut - "dere er Guds utvalgte" - er at vi skal takke han som skar inn ordene i barken med kniv: Eg elske deg og dét e sant. Meninga er at den vonde klumpen vi har i brystet når vi er på ville veier, skal bli til en stemme i hjertet vårt som sier: Jeg er Guds utvalgte; jeg er elsket av Ham. Jeg er fortsatt den jeg er, men jeg har blitt den Gud vil at jeg skal være. Gud har tilgitt meg for at jeg var utro, for at jeg sviktet ham. Han er helt anderledes enn jeg trodde han var - han er øm og følsom, og elsker meg! Han tilgav meg!!!
Og da skriver Paulus: " Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre." Det vi er skal vises i det vi gjør. Tenk om de kunne se på oss kristne og si "se hvor de tilgir hverandre - de er anderledes! De er det de sier de er. Hva er det som har gjort dem til det som de ikke var?" Hvis vi lever slik, da lever vi et liv som er Herren verdigKol. 1:10. For det er hans rykte som står på spill - vi skal ikke være så opptatt av vårt eget rykte at vi ikke kan vise noen svakhet - det er et tegn på svakhet, og ikke et tegn på at vi er et anderledesfolk. Det er med på å ødelegge ryktet til vår Skaper som elsket oss til blodet rant.
Når det er sagt, så skal vi ikke bruke det som unnskyldning til å ikke tilgi hverandre. Nei, den kjærligheten som Gud viste oss da Jesus døde på korset, den er det meninga at skal vises i våre liv. Den skal vise seg ved at vi er medfølende - ikke slik at vi går rundt og sier "stakkars deg" til hverandre. Den inderlige medfølelsen som Guds utvalgte skal kle seg i, er ikke en overfladisk følelse, den er synlig og fører til handling. Denne medfølelsen gjør at vi er gode mot hverandre, at vi ikke behandler hverandre slik de gjør i "Cheers", som går på TV. Handlinga foregår på en bar, og går, for å si det kort, ut på å le av den stakkaren som måtte gjøre en tabbe. Det er andre ting som skjer der, men alt går ut på å fremheve seg selv, og helst på andres bekostning (hvis det er mulig). Det kan være morsomt noen ganger, men det er godt at det bare er på TV, og ikke der jeg er. Det er ikke slik vi kristne skal behandle hverandre.
Guds gode kjærlighet mot oss, har sitt speilbilde i vår godhet mot hverandre - når vi er tålmodige med hverandre, og ikke er så raske til å bli sinte på hverandre. Tålmodighet er ikke det samme som å finne seg i alt, men vi må gi hverandre sjansen til å vise at hensikten var den beste. Når vi elsker hverandre, bærer vi over med alle småfeil som måtte komme, og strekker oss så langt vi kan. Da kan vi gi slipp på en rettighet som vi har - noen ganger er det viktigere at de andre får den støtten de trenger enn at jeg får det som er mitt.
Har vi kjærlighet til hverandre, da er vi fedre snille med ungene våre, og de blir ikke bitre på oss. Vi krever ikke at de skal stå på pinne for oss, og stille opp for oss i tide og utide - vi bærer over med litt slinger i valsen. Vi skriver "Eg elske deg" i barken med kniv, slik at vi ikke kan viske det ut, selv om ungene våre går en vei som ikke er vår vei……og det gjør vondt.
Har vi kjærlighet til hverandre, da hører vi på vår mor, og ser om det er noe hun trenger. Vi skjeller og smeller ikke hvis vi ikke får låne bilen, eller må legge oss litt tidligere enn vi helst vil. Vi ærer vår far og mor.
Har vi kjærlighet til hverandre, behandler ektefellene hverandre som de Guds skapninger de er. De utnytter hverandre ikke, og er ikke harde mot hverandre, men hjelper og støtter hverandre, griner sammen og ler sammen. Når Kristi kjærlighet forandrer oss, holder vi sammen i gode, men også i onde dager til døden skiller oss ad. Vi hjelper hverandre med oppvasken og bilvasken. Vi tar oss ikke til rette i ekteskapet, men strekker oss langt. Vi Bærer over med hverandre, og hvis vi har noe å bebreide den andre for, så tilgir vi, for slik som Gud har elsket oss, skal vi elske hverandre.
Har vi kjærlighet til hverandre, lager vi ikke spesialgrupper i menigheten, som motarbeider andre i vår menighet. Da husker vi på at Guds folk ikke er en klubb der vi slår oss sammen med de som har de samme interessene og kjepphetene som oss, slik at vi kan bli kjepphøye og stikke kjepper i hjulene for andre. Paulus oppfordrer oss til å la Kristi kjærlighet råde i hjertene, "for til det ble dere kalt da dere ble ett legeme." Ja, da vi ble døpt, ble vi en del av Kristi legeme, Guds folk. Og lemmene på legemet skal ikke kjempe mot hverandre. De skal utfylle hverandre. Derfor er det noen som har fått den gaven å ha en spesiell omsorg for de som trenger det, noen har budskap å bære fram og noen er kalt til å lede menigheten. Når det er på den måten, når disse gavene brukes i kjærlighet til hverandre, da blir hele menigheten bygd opp - Kristi legeme vokser.
Og det er kjærligheten som binder det hele sammen. Det er kjærligheten som gjorde at vi fikk muligheten til å bli det vi skulle være - anderledesfolket på vei til anderledeslandet (peke mot taket). Det er kjærligheten som gjør at vi tilgir hverandre og bærer over med hverandres feil. Når kjærligheten må velge, spør den: Kan jeg gjøre dette i Jesu navn? Er dette noe jeg kan gjøre uten at Gud skjems over meg, uten at Hans legeme settes i vanry? Hvis jeg gjør dette, lever jeg som jeg lærer, er jeg det jeg sier jeg er? Er jeg slik som Gud ville jeg skulle være? Og når kjærligheten trår feil, går på feil vei, da søker den trøst og tilgivelse hos Han som skar inn ordene i barken med kniv - slik at han ikke kunne viske dem ut. Og - når kjærligheten blir ledd av fordi den er ydmyk, tålmodig og medfølende, og lever som den lærer - da trøster den seg med at "Har de forfulgt vår Herre, så vil de også forfølge oss."