Hui - dere vil ike tro det jeg har opplevd. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe sånt. Dere vet hvor Betesda ligger, ikke sant! Ikke det? Er dere ikke kjent her i Jerusalem? Ah, jeg skjønner... dere er her pga høytiden. OK, når du går inn saueporten, du vet hvor den er - ja, da skal du ikke gå så langt før du kommer til Betesda. Det er to dammer der - mellom dem er det en søylerekke og rundt dem er det 4 rekker med søyler. Høres det kjent ut? Det er fint der - du burde gå og se en dag det ikke er så uhorvelig mye folk der.
Jeg har vært ved Betesda mange ganger - du skjønner det at jeg har ikke kunnet gå på nesten 40 år! Og det er slik at av og til så kommer det en engel som rører opp vannet i en av dammene. Og da gjelder det å få opp farta. For den som kommer uti vannet først når engelen har rørt opp vannet, blir frisk. Samme hva en feiler! Om folke er spedalske, lamme, døve eller blinde, så blir de friske. Men det er bare den som kommer uti først som bli frisk.
I mange år har jeg kommet der og håpt at det skulle bli min tur, men hver gang har håpet mitt blitt knust! Det er alltid en som er sterkere og raskere, eller har noen som kan hjelpe slik at han kommer uti før meg. Gud gir gode gaver ved Betesda, men for en måte å gjøre det på! Det gjelder å være sterk der - de som er svake og trenger det mest har ikke en sjanse. Ja, jeg vet jo at det er slik mange steder at hvis du bare har nok penger, så kan du kjøpe både det ene og det andre. De rike hjelper hverandre og vi fattige sitter igjen med regninga. Men at det skal være slik med gaven ved Betesda, det er for galt.
Selv om det var håpløst, så fortsatte jeg å komme - det kunne jo være at det var min tur i dag... Hver gang har håpet blitt knust. Johanan ble frisk, men ikke jeg. Judit ble helbredet, men jeg var for sein. Tobit fikk sneket tåa si nedi før meg. Likevel gav jeg ikke opp, og i dag, ja kan du tenke deg hva som skjedde i dag? (pause) (hvordan visste du det?/nei, jeg kom meg ikke først uti!)
Det kom en mann inn mellom søylene. Det så ut som om han lette etter noen, han stod og kikket seg rundt. Og så gikk han bort til meg
"Vil du bli frisk?", sa han.
Klart jeg ville bli frisk. Men jeg har fått det spørsmålet annenhver dag i 40 år. Noen ganger kan folk spørre dumt altså - jeg hadde jo ikke giddet å ligge der hvis jeg ikke ville bli frisk!! "Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg", svarte jeg og så ned på vannet for å se om det ble rørt opp, så kanskje han kunne hjelpe meg uti. Uff, så mange timer jeg har stirret på det vannet!
"Reis deg! Ta senga di og gå!" sa han, og før jeg fikk sukk for meg så stod jeg der. Jeg må ha vært helt borte! Her har jeg ligget i 40 år, og så reiser jeg meg opp bare fordi en fremmed sier at jeg skal gjøre det?! Vi har jo spøkt med der vi lå: "Nå tar jeg med meg senga og går hjem!" har vi sagt. Det var en rar mann, men likevel... altså jaja. Da jeg hadde rullet sammen senga mi (eller matta eller båra eller hva vi nå skal kalle den for noe), og skulle til å takke ham, så var han borte vekk. Det er fullt der nå for tiden, så han forsvant vel i vrimmelen. Han stakk av. Ikke skjønner jeg, men...
Jeg tok nå senga mi med meg og gikk hjemover med den. Glad og fornøyd, men også en smule forvirret. Tenk, han gikk bort til meg! I dag var det min tur! Det var mange andre som var like syke som meg, men han valgte å gjøre meg frisk. Jeg tenkte på dette mens jeg gikk hjemover.
Det var da jeg traff de skriftlærde. (Pause) Om jeg ikke visste hvilken dag det var i dag? Hadde jeg glemt at det ikke er lov å bære noe på Sabbaten? Ooops, det hadde jeg helt glemt. Tenke seg til at jeg bar på en seng på sabbaten! Hva skulle jeg gjøre? Jeg fant ut at det beste var å legge skylda på en annen og si at en annen hadde sagt at jeg måtte gjøre det, så jeg fortalte dem om det som hadde skjedd. Da skulle du ha sett reaksjon!
De hørte om at jeg var blitt helbredet, men det brydde de seg ikke om. Neida, det de var opptatt av var at jeg hadde båret noe på sabbaten. Det var alt som betydde noe! Og som de spurte og gravde om hvem det var som hadde gjort meg frisk. Det visste vel ikke jeg! Han hadde ikke sagt navnet sitt - han bare kom bort og spurte meg om jeg ville bli frisk, og så sa han at jeg skulle ta senga mi og gå. Det var alt han sa. Og jeg fikk ikke summet meg til å spørre hva han het. Hvordan i all verden skulle jeg vite navnet hans?
Det ble de ikke glade for å høre, så jeg skyndte meg hjem. Og så skyndte jeg meg opp til tempelet for å takke Gud. Jeg må jo takke Gud nå som jeg er blitt frisk. Så jeg gikk opp på tempelplassen.
Jeg tenkte jeg skulle takke slik som David har lært oss:
Min sjel, lov Herren, glem ikke alle hans velgjerninger!
Han tilgir all din skyld og leger all din sykdom.
Han fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.
Salme 103:1-6
I dag ville jeg takke Gud.
Og der på tempelplassen, så traff jeg ham! Han som spurte om jeg ville bli frisk, og sa at jeg skulle ta senga mi og gå. Jeg fikk endelig tid til å snakke litt med ham. Det er en merkelig mann. Det er nesten som om jeg hørte Gud tale da han snakket. Han må være noe mer enn en vanlig mann. Han er i alle fall en profet. Det er nå sikkert!
Men nå skal jeg snakke med de skriftlærde og fortelle dem at jeg har funnet ut hvem det var som gjorde meg frisk og bad meg ta senga mi og gå. Han heter Jesus og kommer fra Nasaret.
Så får de vite det de ville vite - kanskje de også vil bli bedre kjent med ham, og jeg er blitt frisk, så alt er topp. Vi treffes kanskje en annen dag. Ha det bra da, og hvis du treffer han derre Jesus, så må du hilse ham fra meg og si at jeg håper jeg treffer ham igjen. Jeg har lyst til å høre mer av det han har å si. Jeg har lyst til å finne ut hvem han er. Han som gjorde meg frisk. Men nå må jeg gå, jeg må fortelle at jeg har funnet ut hvem denne merkelige mannen er. Ha det bra da.