Prekentekst: Johannes 14: 1-11

God konfirmasjonsdag. Dere konfirmanter har i vinter gått til konfirmasjonsundervisning. I dag er slutten på konfirmasjonstida og begynnelsen på resten av livet. Konfirmasjonstida minner oss om at vi ikke bare lever med beina godt plantet på jorda - vi har også en himmel over oss. Det er ikke en tilfeldighet at vi lever her på jorda - det finnes en Gud som har skapt oss, som er glad i oss. Han skapte oss og alle skapninger. Han gir oss klær og sko, mat og drikke. Alle gode ting gir han oss. Han sørger for at vi har det vi trenger fordi han er en god Gud som bryr seg om oss. Han var fornøyd med alt han skapte, men oss mennesker var han spesielt fornøyd med. Vi er hans mesterverk. Det må vi aldri glemme. Uansett hvilke sterke og svake sider vi har, uansett om andre er flinkere enn oss, og vi føler oss helt unyttige, så synes ikke Gud det. I hans øyne er vi alle mesterverk. Derfor kan alle komme til ham. Han ønsker oss bare godt.

Men det hadde vi litt problemer med å forstå. Vi syntes det var for slitsomt å leve med en himmel over oss, så vi vendte Gud ryggen. Vi fant ut at det var mye bedre å styre selv og nektet å høre på hva han hadde å si oss. Vi lot som om Gud ikke fantes og levde som om han ikke brydde seg. Det gode forholdet som hadde vært mellom oss og Gud, ble ødelagt.

Vi ble uvenner med Gud, han som var menneskets beste venn. Så begynte vi å stjele fra hverandre, sloss, bedra hverandre og drepe ...hverandre... Vi gjorde det hver på sin måte, men resultatet var det samme: Vi såret hverandre. Det var en kløft mellom oss og Gud, og sprekkene fra kløfta trengte inn mellom oss. Vi har alle våre svin på skogen. Det er ingen av oss som ikke har noe som vi ikke vil at andre skal vite. Ingen. Presten har det. Konfirmanten har det. Både mor og datter har gjort noe galt de vil skjule. Far og sønn også. Det er ingen av oss som alltid er snille. For kløften mellom oss og Gud er for stor. Den er så stor at vi ikke klarer å alltid gjøre det som er rett. Det ser vi hver gang vi slår på nyhetene. Det er lett å se at ikke alt er som det skulle ha vært.

Derfor prøver vi å bygge bro over kløftene som er mellom oss. Selv om avstanden mellom oss og Gud er stor, så er den ikke så stor at vi ikke forstår at fred er bedre enn krig. Vi forstår også at det er bedre å være venner med Gud, han som gir oss livet, det er bedre enn det er å være uvenner med ham, så vi prøver å bygge broer over til ham. Det er mange slike broer.

En av dem er "være-snill-broa." Her følger vi Kardemommeloven: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil" Poenget er at en skal prøve å gjøre så godt en kan. Så lenge en ikke er verre enn andre, så må jo Gud forstå at en i alle fall prøver. Han er sikkert snill at han overser alle småfeilene. Det er en ting som er positivt med denne broa. Det er at den gjør at vi prøver å være snille med hverandre. Og det er bra. Men dessverre så er den ikke god nok. For vi klarer ikke å la være å gjøre galt. Og da blir ikke broa sterk nok til å bære oss over kløfta som skiller oss fra Gud.

Andre prøver å bygge bro over kløfta ved å si at Gud er inni oss. Da gjelder det bare å finne Gud i seg selv. Blir en bare godt nok kjent med seg selv, så ser en at egentlig er jeg god. Da finnes det ingen kløft mellom Gud og oss. Beklager, men slik er det ikke. Denne kløfta er større enn denne broa. Den Gud som gir oss livet, han bor ikke inni oss på den måten. Hadde han gjort det, så ville vi ha sluttet å gjøre hverandre vondt. Uansett hvor mye vi går i oss selv, så klarer vi ikke å la være å tenke på oss selv først. Slik er det bare. Vi er stort sett snille med hverandre, men ikke alltid. Vi blir ikke venner med Gud ved å late som om han bor i oss. Vi kan ikke velge og vrake på øverste hylle. Gud er slik han er. Han forandrer seg ikke fordi vi skulle ønske at han var anderledes. Gud slutter ikke å stille krav til oss bare fordi vi synes han er kravstor. Han er glad i oss, men han stiller også krav til oss.

Derfor trenger vi en annen bro over kløfta. Vi trenger en vei vi kan gå på som fører oss over til den andre siden. En vei fører alltid et sted; vi trenger en vei som kan føre oss til Gud slik at vi kan bli venner med ham igjen slik at vi kan leve sammen med ham. Jesus snakker om dette i den teksten vi nettopp leste. Han er dristig. Buddha sa: Jeg har sett veien ut av lidelsen. Muhammed sa: Jeg skal vise dere. Jesus sier: "JEG er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Faderen uten ved meg." Vi møter ingen ydmyk Jesus. Han er ingen Politimester Bastian, som bare krever at vi ikke skal plage andre, men være snille og greie.

Ikke enhver blir salig i sin tro. Det finnes bare én vei til Gud. Jesus! Han døde for å bygge bro mellom Gud og oss. Det er ingen andre broer som holder. Det finnes ingen alternativer. Og Jesus nøyde seg ikke med ord. Han viser til sine gjerninger. Blinde så og døve hørte der han kom. Han gjorde mange store ting for å vise at han kunne være veien til Gud. Det største han gjorde, var å dø på korset. Han døde for det gale vi gjør, det vi sier som vi ikke burde ha sagt og for det vi tenker som ikke burde vært tenkt. Etter hans død ligger veien til Gud åpen. Vi må bare komme inn på den.

Og det er mange måter å komme inn på denne veien. Noen av oss vokste opp med å gå på søndagsskolen. Der ble vi kjent med Jesus, og det blir bare slik at den troa vi har som barn, den tar vi med oss når vi blir voksne. Det holder i massevis. Noen går tur i naturen, og føler at det må stå en Gud bak dette. Så ønsker de å bli kjent med denne Guden og møter Jesus i Bibelen, i kirka eller gjennom venner. Ingenting å utsette på det! Poenget er ikke hvordan vi blir kjent med Jesus, det er ikke så viktig. Det som er viktig, er at vi forstår hva han har gjort for oss. Vi er forskjellige, derfor møter vi Jesus hver på sin måte. Det som er sikkert, er at Gud ønsker at vi skal komme til ham. Han har skapt oss og er glad i oss. Det var derfor Jesus døde.

I dag er det konfirmasjonsgudstjeneste. I dag sier Gud at det jeg lovte da du ble døpt, det mener jeg fortsatt. Da jeg sa at jeg ville at du skulle være mitt barn og tro på meg, så mente jeg det. Jeg er glad i deg. Jeg ønsker at dere skal komme over den kløfta som skiller dere fra meg. Jeg har gjort alt klart. Jesus døde for deres skyld. Bare tro det.

I dag kan vi bekrefte at, ja, jeg vil være Guds venn. Da vi ble døpt, gav Gud oss Den Hellige Ånd for at vi skal kunne tro - stole - på Jesus. Som alle andre gaver må Den Hellige Ånd brukes. Vi kan si at vi vil tro at Gud har skapt oss og gir oss liv. Vi kan tro at Gud er glad i oss og ønsker å være vår venn. Vi kan tro at Gud har et folk som samles her i hans hus og vi kan samles sammen med hans folk. Vi kan bekrefte at vi ønsker å tro på Jesus. Det kan vi gjøre om vi er konfirmant eller ikke. Mens vi er barn, er det nok at vi er døpt - da er det dét som skal til, men når vi blir store nok til å bestemme selv, så må vi velge - vil vi fortsette det som begynte da vi ble døpt? Vil vi tro at Jesu død på korset er alt som trengs for å bygge bro over kløfta mellom oss og Gud? Jesus sier "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg." Vi må velge om vi vil tro det - at Jesus er den eneste veien til Gud, at det å være snill ikke hjelper oss til å komme på godfot med Gud. Det er bra for våre medmennesker, men hjelper ikke i forholdet til Gud. Jesus sier at han er veien til Gud. Vil vi tro at han er vår vei - min vei til Gud, eller vil vi ikke? Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet.