Vann i ørkenen

Moses var helt fortvila, hva skulle han gjøre? Han hadde ikke noe brønnboringsutstyr, det var krise. Hvordan skulle han skaffe vann før de steinet ham?

Og Moses gikk bort til fjellet og slo på det med staven (som om det kunne få det til å renne ut vann, må ganske langt ut i ørkenen med den. Du skal være ganske tørst før du tror at det er nok å slå på en stein, og så kommer det vann).

Men det rare skjedde: Vannet kom ut, det var nok til alle, de trengte ikke å tørste ihjel likevel. Gud frelste sitt folk - han reddet dem fra tørstedøden.

De var avhengige av vannet - det var vannet som holdt livet oppe, "Livets vann". Gud hadde gitt dem det de trengte. Men dessverre ble tørste igjen, de som drakk av det vannet som rant ut av klippa - akkurat som de som drikker vannet i Kampen kirke (drikk) blir tørste igjen. De var ikke utørste i all evighet, og når det senere ble problemer med vannet, så kranglet de med Gud igjen - de hadde ikke lært en ting.

Men det finnes et livets vann, som er slik at den som drikker av det aldri blir tørst mer. LIVETS VANN

Er du en av dem som lever i fjor? Som fortsatt skriver 1992, og tenker på snøen som falt i fjor for DA var det mye av den, også så hvit som den var!Lengter du tilbake til den tida da ALT gikk så meget bedre. Da du hadde bedre råd, da helsa var bedre, ja problemene var færre. Da har du mye felles med israelittene i ørkenen. Gud hadde ført dem ut fra slavehuset i Egypt, han hadde tvunget farao i kne, ført dem gjennom sivsjøen, gitt dem vaktler når de sultet og sørget for dem.

Likevel klaget de over at Gud gav dem for lite - hvorfor hadde han ført dem bort fra Egypts kjøttgryter ut i den karrige og tørre ørkenen? (De har selvfølgelig glemt at de ble piska, barna ble drept - nå var det bare de gode minnene igjen.) Gud hadde gang på gang vist at han tok seg av både mat og drikke, men med en gang det oppstod et problem, så var det glemt. De bare tenkte tilbake på den gang de syntes å huske at de hadde nok mat og drikke og....

Hvis det hadde vært en rettssal i nærheten, hadde de sikkert trukket Moses for retten, anklaget for løftebrudd. Wazawi-folket slår til. Wazawifolket, de som ikke vil bære noen nye tanker i sine hoder, som bare venter og venter - helt til de kan si: "Hva sa vi? Det måtte jo gå galt! Gå bort fra det fruktbare landet ved nilen og ut på denne ørkenvandringa. det måtte bli problemer. hvorfor i all verden måtte du føre oss ut av Egypt? Hva skal vi gjøre med en så udugelig leder?" Folket holdt på å fikse det på sin egen, håndfaste måte. De var klare til å steine Moses. Om de ikke kunne bedre situasjonen, så kunne de i alle fall ta mannen som hadde ansvaret.

Moses var helt fortvila, hva skulle han gjøre? Han hadde ikke noe brønnboringsutstyr, hvordan skulle han skaffe vann før de steinet ham? Det var bare en mulighet! Han måtte spørre Gud om han kunne være så snill å hjelpe til med å skaffe vann! Og hva sa Gud? Jo, du får gå bort til fjellet og ta med deg staven din. Så slår du på fjellet med den, og så skal det komme ut nok vann til alle, OK? Og Moses gikk bort til fjellet og slo på det med staven (som om det kunne få det til å renne ut vann, ærlig talt, den må du lenger ut i ørkenen med. Du skal være ganske desperat før du tror at det er nok å slå på en stein, og så kommer det vann).

Men det rare skjedde: Vannet kom, det var nok til alle, de trengte ikke å tørste ihjel likevel. Gud frelste sitt folk - han reddet dem fra tørstedøden.De var avhengige av vannet - det var vannet som opprettholdt livet, "Livets vann". Gud hadde gitt dem det de trengte. Men dessverre ble tørste igjen, de som drakk av det vannet som rant ut av klippa - akkurat som de som drikker vannet i Kampen kirke (DRIKK) blir tørste igjen. De var ikke utørste i all evighet, og når det senere ble problemer med vannet, så kranglet de med Gud igjen - de hadde ikke lært en ting. Men det finnes et livets vann, som er slik at den som drikker av det aldri blir tørst mer.

Det er snakk om en åndelig tørst. En tørst der vi ikke merker at tunga kleber seg fast, det er ikke alltid så lett å finne ut hva det er vi tørster etter - det bare er et eller annet som vi ikke kan sette fingeren på. Det er noe som ikke er slik det skulle ha vært! Vi prøver å døyve ubehaget med ting, med å engasjere oss i foreninger og lag og stadig ha noe å henge fingrene i. Er vi opptatt av Jesus i dagliglivet bare i den grad han kan hjelpe oss med problemer, hjelpe oss med sykdom? Eller få oss til himmelen?! Er det slik at vi bare trenger Gud når vi får problemer? Eller er det bare slik at da er det så mye lettere å se det han gjør? Det er kanskje lettere å finne livets vann hvis vi ikke har så altfor mye å henge fingrene i.

For det var ingen stormflo i Refidim, det var tørt, kilden var lett å se når den kom. Hvis det er for mye vann, ser vi ikke kilden for bare vann selv om det vannet som er der fra før er udrikkelig sjøvann. Kanskje det er slik at tingene vi har og gavene vi gir hverandre gjør det slik at vi ikke forstår at vi trenger at Gud gir oss noe, kanskje vi ikke ser at alt det vi har egentlig er gaver fra Gud, at det er derfor det heter i liturgien "Herre, Gud, himmelske Far. Din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier tilhører deg. Velsign disse gaver, så de kan bli til gagn for ditt rike og for vår neste..."

For det er Gud som gir oss det vi trenger - akkurat på samme måte som det var Gud som gav Israel vann i ørkenen. Gud sa til Moses at han skulle stå foran ham på fjellet. Det var Gud som fikk vannet til å strømme fram, ikke det at Moses slo så hardt på steinen. I 1 Kor (10:4) fortelles det at den klippa som vannet strømmet fram fra, var Jesus. Det er han som bringer oss livets vann. Vi trenger ikke å grave brønnen selv, den er ferdig. Det er bare å forsyne seg, drikk i vei! Ta imot de gavene Gud vil gi deg! Tro at det Gud gjorde på korset er nok, at du skal slippe å streve med å bli god nok - det var derfor han døde. Tro at han vil hjelpe deg med dine problemer. Tro at Gud svarer selv om du ikke alltid ser svarene.

Og når du så har tatt imot dette, så kan du få lov til å gå ut og dele med andre. Del budskapet om den Herre som gav Israel vann i ørkenen og som vil gi oss livets vann og evig liv. Del vitnesbyrdet om den Gud som bryr seg om hvordan det går med oss, som bryr seg om vår mat og drikke, om vi har det vi trenger. Og la oss som har nok dele med dem som ikke har det, de som er ute på ørkenvandring og som ikke finner fram til oasen. Uansett hva slags oase det måtte være.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.