På den gruppen hvor jeg arbeider er det en kvinne på 40 år, hun har Downs syndrom, har ikke talespråk men hørsel og syn fungerer. Hun er vokst opp på en av de store sentralinstitusjonene. Da jeg ble kjent med henne, hadde hun en stereotyp adferd hvor hun vandret urolig og virret med en gjenstand foran ansiktet sitt. Hun ga ofte utrykk for misnøye og tok lite initiativ, hun tok nesten aldri fysisk kontakt og vi fikk ikke blikkontakt med henne. Vi la vekt på struktur og forutsigbarhet og jobbet med å få henne til å konsentrere seg og sitte i ro. Satsingsområdet var konsentrasjon og finmotorisk trening. Vi benyttet f.eks. klosser i ulike størrelser og fasonger som hun skulle putte i passende hull osv. Dette mestret hun teknisk sett, men hun viste ingen interesse og satt og så i taket, hun har antagelig gjort dette i årevis.

Etter vi hadde deltatt på kurs med Lilli Nielsen, trinn I sluttet vi med disse aktivitetene. Vi kartla henne etter funksjonsskjemaet til Lilli Nielsen og fant ut hvor hun befant seg utviklingsmessig på de ulike områdene. Det var et stort sprik mellom det emosjonelle nivået og de motoriske ferdighetene hennes.Etter råd fra Lilli Nielsen begynte vi med aktiviteter som var tilpasset hennes emosjonelle nivå, i dette tilfelle ca 8 mnd.

Vi har inntrykk av at hun er glad i musikk, ofte banker hun takten mot et instrument eller egen kropp når vi synger. Derfor tok utgangspunkt i rytme og bankeleker, da vi skulle utarbeide nye tiltak. Vi valgte å benytte et eget rom hvor hun og et personal kunne være alene. Der hadde vi panner og grytelokk, uknuselige kopper og fat, bokser og beholdere av ulike størrelser og fylte dem med erter, kuler eller annet som ga ulike lyder. Vi stilte ingen krav til henne, men de ulike gjenstander var tilgjengelige for henne. Det personalet som var sammen med henne satt på en resonansplate og "lekte" med de ulike tingene.

Etter ganske lang tid ble hun nysgjerrig på hva det var vi holdt på med. Hun tok etter det vi hadde i hendene og kastet det vekk, dette pågikk over lang tid uten at det skjedde noe spesielt, og vi lurte mang en gang på om vi var på rett vei. Men det skjedde ørsmå endringer, så vi holdt frem. Hun begynte å søke mer kroppskontakt og satte seg i fanget vårt, ofte bare forlangte hun at vi skulle holde rundt henne.Vi brukte mye tid til kos, sang og vugging for vi tolket det som at hun trengte å få tillit til oss, og føle seg trygg. Etter en tid begynte hun å eksperimentere med de ulike gjenstandene, f.eks. valgte hun en gjenstand og gikk rundt i rommet og banket mot forsjellige underlag, hun ble mer og mer aktiv. Etter en frekvens på ca ½ time hendte det ofte at hun sovnet.

Hun har utvidet sitt repertoar betydelig, hun velger nå blant flere ulike gjenstander og flere aktiviteter og er mye mer undersøkende. I de tre årene som har gått siden vi startet, har hun forandret seg, hun oppsøker andre, hun tar mer kontakt med andre, hun setter seg i fanget vårt og krever oss, hun gir klemmer, hun søker blikket vårt og hun leter frem ulike gjenstander og eksperimenterer mye mer. Gjemmer ting rundt om og leter dem frem igjen. Men den viktigste forandringen er at hun virker gladere og mer tilfreds og fornøyd.

Det er spennende å arbeide etter Aktiv Lærings filosofi, og jo mer jeg arbeider med dette jo mer oppdager jeg at jeg ikke kan, og jo mer ønsker jeg å lære. Men jeg kan si for min egen del og jeg tror også på vegne av dem som arbeider aktivt etter metoden at vi har fått et redskap som gjør arbeidsdagen så uendelig mye mer spennende og utfordrende. I tillegg ser vi resultater som vi ikke har oppnådd før.