«He had been eight years upon a project for extracting sun-beams out of cucmbers, which were to be put into vials hermetically sealed, and let out to warm the air in raw inclement summers.»
SWIFT: Voyage to Laputa

4. KAPITEL

Først trodde han det var en vei
men like etter gikk det opp for ham hvor vanvittig det ville være med en bred, asfaltert motorvei her inne. Dalen var en gryte - en skorsten, og hvis man ikke ville krype gjennom mørket som en rotte, slik Lester hadde gjort, var det bare én vei ut: OPP. Veien var selvfølgelig en rullebane.
   Likevel gikk Lester på venstre side.


 

Skyskraperne sto i en

Lester kom vandrende fra øst og ville treffe et sted på kateten BC. Da han kom nærmere, oppdaget han en stor hangar på AB. Det røk fra A, og av og til glimtet det i vinduene som fra en smie. Langs hypotenusen vokste det tunge grantrær. FØRST DA HAN VAR NESTEN FREMME, GIKK DET OPP FOR LESTER AT SKYSKRAPERNE VAR DØDE. Han stanset overrasket. Hadde ikke boligrevolusjonen nådd hit ut til ødemarken?

Lester gikk inn i B:

   «Er det noen hjemme?» ropte han.

Lester hadde tapt over femten kroner og hadde nesten bare sedler igjen da døren til heisen gled opp. Han sto ved ubåt-maskinen (20 torpedoer for 1 krone) på den andre siden av betongsøylen, og kunne ikke se hvem det var, hørte bare skrittene - metalltunge, subbende astronautskritt. Og så sto hun der. Allerede før hun snakket, skjønte han at det måtte være en HUN. Aluminiumsplatene kurvet seg mykt omkring henne, og det lynte rødt i de to overdimensjonerte brystene. Men hode og underkropp hadde hun ikke, bare et vandrende midtparti. «Vi har fått selskap?» sa roboten. Stemmen kom fra navlen og var myk og kvinnelig.
   «Egentlig er jeg bare på gjennomreise,» sa Lester fort. «Det var rent tilfeldig at jeg...» «Jeg forstår.» Roboten la en blank hånd på skulderen hans, og Lester følte at hvis hun hadde hatt hode, ville øynene hennes ha skrudd seg inn i ham. Han kjente han ble het i kinnene.
   Roboten lo. «Jeg heter M 44,» sa hun vennlig. «Men du må gjerne kalle meg Magda. Det gjør alle andre».
   «Lester.» Han rakk frem hånden.
   «Velkommen til oss, Lester,» sa Magda hjertelig. Fingrene hennes var overraskende bløte. «Du vil sikkert gjerne hilse på professoren, men han er dessverre opptatt for øyeblikket.»
   «Professoren?» sa Lester.
   «Alle vil gjerne hilse på professoren,» sa Magda. «Det er derfor de kommer hit. Skjønt i det siste har det forresten vært merkelig stille,» la hun tenksomt til.
   Lester klarte ikke å få øynene fra navlen hennes. Når hun buktalte, pulserte den som et nakent hjerte.
   «Jeg jobber her som en slags vertinne,» forklarte Magda. «Er det ikke noe jeg kan hente til deg? En drink, sigaretter, noe å lese på ... »

«Denne skyskraperen er ment som et slags museum,» sa Magda. «Her nede finner vi de tidligste, primitive automatene. Etter hvert som vi beveger oss oppover i etasjene, kan vi følge utviklingen heit frem til M 63-modellene. De egentlige salgslokalene ligger i den andre bygningen - den til venstre.»
   «Hvem er det som kjøper?» sa Lester.

De satt på en stenbenk utenfor museet. Solen var borte, men det fløt store, lysende baller i luften. De minnet om roterende ballonger hektet sammen til noe som kanskje var ment som molekylmodeller. Men formasjonene skiftet stadig, grep inn i hverandre og dannet nye lysende mønstre - ballettdansere i eksploderende roser. Ingen kule var av samme farve som en annen. Lester talte tredve nyanser av rødt. Sett ovenfra måtte plassen mellom de tre skyskraperne virke som ... måtte trekanten bli forvandlet til et kjempemessig kaleidoskop!
   «Han laget det for moro skyld,» sa Magda kjærlig. «I grunnen er han bare et stort vidunderbarn.»
   Lester stirret opp gjennom farvene. Magda fortsatte: «Det skal være ganske imponerende, har jeg hørt. Selv er jeg dessverre bare laget for sort - hvitt ... »
   Var det bare innbilning, eller kunne han virkelig se en skikkelse der oppe? En smilende prikk av en skygge.
   «Men de nyeste modellene kan se farver også,» hørte han Magda si.

Salgsutstillingen besto for det meste av stands med computere, interkontinentale raketter og satellittutstyr. «Det er det som går for tiden», sa Magda.

   En høy, bredskuldret mann med blankt Mandrake-hår kom smilende mot dem.
   «Du har ennå ikke fortalt meg hvem du representerer,» hvisket Magda. «Men der kommer salgssjefen, så kan du snakke med HAM.»
   «En kunde,» sa salgssjefen glatt, «er alltid velkommen.» Han nikket til Magda. «Takk.» Hun subbet mot utgangen. Salgssjefen rynket nesen. «Egentlig hører de bare hjemme på Museet,» sa han henvendt til Lester. «Men kundene pleier å finne dem komiske, så vi bruker dem som - hva er det nå det heter.» Han slo ut med hendene.
   «Isbrytere,» sa Lester.
   «Isbrytere,» sa salgssjefen og rettet på slipset. «Selv om jeg personlig ... » Han kremtet. «Og så var det oss to, min herre. Hva gjaldt det denne gangen? De har vært her før, ikke sant?»
   «Nei,» sa Lester. «Det er faktisk -» «Første gang,» sa salgssjefen fornøyd. «Det er alltid så hyggelig med ... Krig eller fred?»
   Lester så i gulvet.
   «Ja, ja,» sa salgssjefen, «det var nå kanskje et dumt spørsmål også. Nato eller Warszawa?»
   «Jeg -,» begynte Lester.
   Salgssjefen dunket ham gemyttlig med albuen. «Ikke Kina vel?» Han blunket.
   Lester rystet på hodet. «Nei, men -»
   Salgssjefen nikket forstående. «Midtøsten,» sa han. «Det burde jeg jo ha skjønt med en gang. Israel har min fulle sympati - ja, Egypt også,» la han til da Lester ikke reagerte.
   «Godt,» fortsatte salgssjefen og strøk hånden gjennom håret, «da er vi altså kommet SÅ langt. Midtøsten ... » Han rynket pannen. «Det er vel helst ørkenvåpen De er på utkikk etter da? Denne vei, min herre.» Han skjøv Lester foran seg. «Våre tanks kan nå leveres i flere lekre pastellfarver ... »

   Flere etasjer senere tok Lester mot til seg. «Jeg takker Dem,» sa han, «fordi De har vært så elskverdig å vise meg alt dette. Det har vært overmåte lærerikt, men jeg tror det foreligger en aldri så liten misforståelse. De skjønner, jeg har slett ikke til hensikt... det har aldri -»
   Salgssjefen (som allerede i avdelingen for landminer hadde tillatt seg å løsne på slipset) slo seg selv på pannen. «Hvor dumt av meg,» utbrøt han. «Hvor utilgivelig klossete.»
   «Nå, nå,» sa Lester lettet, «det er da virkelig ikke Deres skyld. Jeg skulle selvfølgelig sagt klart fra med en gang. Men -»
   «Langt i fra,» blåste salgssjefen. «Feilen er utelukkende min. Jeg burde straks ha sett at en mann som Dem ikke er interessert i konvensjonelle våpen.»

Korridoren var blåmalt, og langs veggene var det plassert forkullede dukker i store glassmontre. I hver monter sto det tre dukker. Hver av dem var forsynt med merkelapp som anga 1) Hvilken våpentype de var offer for. 2) Hvilke skader de led av - hvis de ikke allerede var døde. 3) Avstanden til eksplosjonen.

Det kjernefysiske rommet minnet om en transylvansk krypt. Veggene lyste i fosforiserte dracula-farver. Det sto stabler av små esker på gulvet, lik lekeklosser. Men Lester forsto hva det var. «Denne,» sa salgssjefen og bøyde seg etter en kloss, «er sterk nok til å blåse hele Afrika i lufta - hvis det er det man ønsker.» Han lo bløtt og strøk fingrene over det grå metallokket. «Den kan demonteres til fire "sukkerbiter" - ikke større enn at man kan skjule dem i munnen mens man passerer tollen. De er forøvrig tilsatt kunstig farve og fruktsmak, og vil i en krisesituasjon bli tatt for alminnelige drops ... »
   «Ja, takk,» sa Lester, «jeg tror ikke -»
   «Uvurderlige,» sa salgssjefen overbevisende og slo knoken i lokket, «ingen geriljakrig er fullkommen uten en av disse. Og selv et barn kan betjene dem. Ingen diagrammer eller vanskelige koblingsskjemaer ... » Salgssjefen stanset og så oppgitt på Lester. «De er en vanskelig kunde,» sukket han. «Den mest kresne vi har hatt her på årevis. Men jeg tror likevel jeg har noe som vil interessere Dem.» Stemmen skurret og gled inn i et nytt toneleie.

   Lester så overrasket på ham. Salgssjefen trakk på skuldrene. «Jeg burde ikke bli så opphisset,» sa han. «Jeg snakker alltid slik når jeg blir opphisset. Det er en svikt i stemmebåndene. Jeg må la professoren se på dem en dag. Oljetrykket er ikke helt som det skai det heller.»
   «Oljetrykket?» sa Lester forundret.
   Salgssjefen lo i stakkato. «Å jasså,» sa han. «De trodde ... jeg takker. Nei, jeg er nok bare ... » Han kremtet brydd. «Men la oss gå videre.» Stemmen skar opp i falsett og øynene blunket som på en sovedukke. «Vi oppbevarer den i et eget rom. Den er det siste på markedet. Egentlig ... » Tungen spratt ut og inn av munnen hans. «Egentlig er det ikke godt å komme lenger. I den retningen i hvert fall.»
   Lester forsøkte å virke uberørt. «Er DET også en bombe?» sa han prøvende.
   Salgssjefen svaiet. Det dryppet sort fra nesen hans. «I grunnen ikke ... jeg mener: det er noe mer enn en bombe.» Det glatte håret gikk i dønninger. Bølgene begynte ved pannen og rullet langsomt over issen før de slo bløtt mot nakken. Det minnet om en blafrende presenning. «Men den virker etter samme prinsipper.» Føttene ville hver sin vei da salgssjefen forsøkte å gå, så han var klok nok til å bli stående. «En liten eske med trykkknapp. Fiks ferdig til bruk. To års fabrikkgaranti.» Salgssjefen holdt seg på det venstre øyet. Det roterte med en lav, knirkende lyd. Han lo sjenert. «Jeg er ikke konstruert for slike påkjenninger,» sa han alvorlig. «Det er visse grenser selv for MINE strømkretser.» Han så skarpt på Lester med det ene øyet - det som fremdeles virket normalt. «Hva vil De egentlig med et slikt våpen?»
   «Hva jeg vil?» sa Lester. «Jeg –»
   Salgssjefen avbrøt ham med en flagrende håndbevegelse. «Unnskyld,» sa han rustent. «Det er ikke min sak å spørre om slikt. Jeg begriper ikke hva det er som går av meg. Men av og til skulle jeg ønske at jeg heller var blitt gravemaskin. Tilbake til saken: Fiks ferdig og to års garanti. Ikke dårlig, hva? Og den kan brukes av alle. Hvorsomhelst og nårsomhelst.»
   «Hva er den for noe?» spurte Lester for å spørre.
   «Altfor komplisert til at det nytter å snakke om det,» hostet salgssjefen blå i ansiktet. «Men det er en maskin ... eller bombe om De vil, som fål - faen nå kan jeg ikke si l lengel hellel,» brølte salgssjefen mens røyken drev i spiraler ut av ørene hans. «En bombe som utslettel hele velden. Bale et tlykk på knappen – og KLASJ: Molna Jolda!»
   Lester trakk seg forsiktig bakover. Salgssjefen brøt sammen i krampelatter og rullet seg på gulvet. Nesen var en åpen kran – sprutet sort utover gulvet. Hver gang han lå på ryggen, sto det en fontene av olje mot taket. «Molna Jolda! Hele velden i fillebitel ... » Det ene benet skilte lag med kroppen og rullet som en tømmerstokk ut døren. Det glimtet i tannhjul og skruer.
   Lester orket ikke å se på lenger. «Unnskyld meg,» sa han lavt og kastet et fort blikk på klokken. «Jeg tror faktisk jeg må gå nå.» Uten å vente på svar snudde han ryggen til den andre og gikk raskt mot døren.
   «Fillebitel,» skrek salgssjefen etter ham. «Hølel De? Fillebitel, siel jeg. OG IKKE SPOL AV SKADELIG NEDFALL!»
   Lester begynte å løpe. «Men vål bakteliologiske avdeling, da!» hørte han langt bak seg. «Ennå hal De ikke sett vål bakteliologiske avdeling!» Takke Gud for det, tenkte Lester.
   Et sted i bygningen kimte en alarmklokke.
   Veggene fotograferte ham og gulvet forsøkte å holde ham fast. Likevel nådde Lester helskinnet ned til første etasje og ut gjennom den automatiske svingdøren. Uten å nøle satte han kursen for skyskraper A.

 

En sverm fugler flakset ned fra den mørke himmelen. Stupte mot ham som terner. Lester dekket ansiktet med den ene hånden mens han løp.

Fuglene fløy i formasjon. En av dem sneiet skulderen hans og gikk i spinn. Lester oppdaget plutselig at det slett ikke var fugler, men modellfly. Små iltre tro-kopi-modeller. En Caravelle traff ham i nakken, og han gikk på nesen i asfalten.

Lester rullet seg kjapt mot venstre. Et japansk selvmordsfly traff marken like ved siden av ham og eksploderte i et hissig blaff.

Lester reiste seg opp på knærne. Flyene kom fra alle kanter nå, kastet seg mot ham i plutselige bråttsjøer. Et jetfly pløyde håret hans, og en gammel dobbeltdekker skar en flenge i skjorten. Propellen var av barberblad.

Lester løp sikk-sakk gjennom flyangrepene. Veivet med armene. Et helikopter klorte seg fast på ryggen hans. Lester kastet seg ned og rullet seg rundt. Helikopteret ble malt til spon under ham. Lester vaklet på bena og snublet videre.

Plutselig bråstanset han. Hele marken foran ham var blitt levende. En hær av tinnsoldater sperret veien for ham, rykket gradvis nærmere. Små sekkepiper blåste «By yon bonnie banks», og mikroskopiske tweed-faner blafret dristig i ankelhøyde. På venstre flanke rullet tyske tanks og bak dem marsjerte amerikanske sørstats-soldater fra Borgerkrigen. Til høyre - Lester vred på hodet - kom russiske og kinesiske tropper, fulgt av barbente zulu-krigere. Og bak ham: engelske commandos og jugoslaviske partisaner.

Lester bet tennene sammen og fortsatte fremover. Det var som å løpe på glass-skår. Eller over et spikerbrett. Soldater og stridsvogner knaste under ham. En avdeling kosakk-ryttere forsøkte å storme føttene hans. Et par av dem nådde langt opp på leggen før han klarte å riste dem av seg. Han løp gjennom en skur av prosjektiler: kuler og granater, tomahawks og brennende piler. Det var som å krysse en bisverm.

Bare noen meter fra skyskraper A snublet han i en sambandspatrulje og falt i hendene på en flokk apache-indianere. På et øyeblikk var han en levende maurtue. Han forsøkte å reise seg. Men oppdaget at påpasselige ingeniørtropper allerede hadde boltet fast armer og ben. En sverm helikoptere trakk tynn ståltråd frem og tilbake over maven hans. Gulliver var for trett til å kjempe imot lenger. Han lukket øynene og overga seg.

Mørket slo langsomt sprekker.
   «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg hjelper deg,» sa en stemme. «Du har stelt deg så dumt at du ikke fortjener annet enn ... »
   Lester åpnet øynene. Han lå på et kaldt stengulv. «Magda,» sa han forvirret. «Hva hendte og hvor er jeg?»
   Den lille roboten vugget frem og tilbake. «Du er i kjelleretasjen under Polli Vollis personlige skyskraper,» sa hun. «Jeg har selv båret deg hit. Med fare for mitt eget liv - om jeg kan få uttrykke det på den måten.»
   Lester reiste seg. Han var lemster over heie kroppen.
   Magda la begge hendene på skuldrene hans. «Hvem er du egentlig?» spurte hun alvorlig.
   Lester skjøv henne fra seg. «En som ikke vet sitt eget beste,» sa han grettent og begynte å massere håndleddene. «Var det Polli Volli som -»
   Brystene til den lille roboten skiftet farve ved tanken. «Nei, Gud bevare oss,» sa hun. «Professoren gjør aldri en flue fortred. Men salgsavdelingen ... » Hun nølte. «Jeg har aldri likt dem ... Av og til tror jeg nesten de går utenom Instruksen.» Stemmen sank til en hvisken.
   «Men så vidt jeg forstår er det jo Polli Volli som driver dette stedet,» sa Lester. «Så han må vei vite LITT om det som foregår?»
   «Professor Polli Volli er forsker,» sa roboten høytidelig. «Han har bare ansvar for det som skjer i hans eget laboratorium.»
   «Likevel tror jeg det er på høy tid at vi snakker litt sammen,» sa Lester bistert - og stappet den fillete skjorten godt ned i buksen.

   Magda førte ham gjennom en stor fabrikkhall. Ingen av arbeiderne så opp fra samlebåndene, ingen snudde seg etter dem.
   «De er ikke mobile,» sa Magda. «De er skrudd fast i samme stilling bestandig. Vi bruker dem til rutinearbeid og serieproduksjon.»
   «Men har de aldri fri?» spurte Lester forbauset.
   «Aldri,» sa Magda og svingte unna et transportbånd. «De jobber døgnet rundt. Hver attende time kommer reparasjonsmaskinene og smører dem, skifter ut defekte deler og alt sånt.»
   Lester stoppet ved siden av en arbeider. Hendene løp raskt og effektivt, men hadde ingen hjelp av øynene. Hodet hadde den riktige vinkelen, og en rett linje fra hvert av øynene var nødt til å krysse hverandre der hvor fingrene arbeidet. Men blikket var tomt. Øynene var galt innstilt og så tvers gjennom hendene, samlebåndet og gulvflisene.
   «Hvordan trives du her?» spurte Lester.
   «Trivelig arbeidsplass.» Ansiktet var grått og uttrykksløst, bare munnen åpnet og lukket seg.
   «Men er det ikke hardt?»
   «Kontinuerlig arbeid holder hendene i form.»
   «Men alltid å skulle arbeide, er ikke det... » «En får være glad for at en HAR arbeid. Det er nok av dem som går arbeidsløse.»
   «Har du aldri lyst til å ta en hvil? Har du aldri lyst til å gjøre noe annet?»
   «Vi har tidlig pensjonsalder - to år før alle andre.»
   «Men da er du jo gammel.»
   «Trivelig arbeidsplass.»
   Lester snudde seg mot Magda. «Men han kan da ikke være LYKKELIG?» sa han hjelpeløst.
   «Kontinuerlig arbeid holder hendene i form,» reglet arbeideren bak ham.
   Lester så utover havet av krumme rygger. «Men var det nødvendig å lage dem så lik mennesker?» sa han. «Det er noe ... noe usmakelig ved det ... noe MORBID.»
   Magda roterte. «Men hadde de vært blanke og hatt fire hjørner ville du ikke reagert, er det DET du mener? Da hadde de bare vært maskiner, ikke sant. Ikke sant?» Stemmen dirret.
   «Jøss, ikke ta det så personlig,» sa Lester overrasket.

Lester måtte passere en løgndetektor og en kroppsvisitator før han slapp inn i professorens laboratorium.

 

LABORATORIET var klippet ut av et science fiction magasin fra 30-årene. Boblende reagensrør, rykende kolber, et virvar av lysende glass-spiraler. Jules Verne spøkte blant kjemikaliene. Skrapte man bort respatexen, tenkte Lester, ville man finne at den var lagt direkte på plysj.
   Selv den nakne, blonde piken var på plass. Hun lå fastspent til en lærbrisk og stirret med redde øyne opp i en hårtørrerlignende maskin som hang grønn og truende over henne.
   Det var hvite blondegardiner foran vinduene, og i karmene sto det asaleaer og alpefioler i gamle messingpotter.

PROFESSOR POLLI VOLLI var kledd i hvit laboratoriefrakk. Øynene smilte vennlig over brilleglassene. Han var liten og skallet, og minnet om en tannlege.
   Professor Polli Volli: Velkommen, velkommen (slukker et gassbluss). Hyggelig at De hadde tid til å stikke innom.

Professor Polli Volli forteller at han i gamle dager alltid tok seg tid til å hilse personlig på gjestene. Men ettersom bedriften vokste, ble han nødt til å overlate mer og mer av ansvaret til sine robot-medarbeidere. I dag lever han tilbaketrukket i sitt laboratorium. Lester forstår at han har feilvurdert situasjonen. Polli Volli er ingen verdenserobrer, bare en ensom, gammel mann som ofrer seg for vitenskapen.

Professor Polli Volli: Det interesserer meg ikke hvem som gir meg oppdraget. Skjønner De? Jeg bryr meg ikke om oppdragsgiverens motiver. Det er selve OPPGAVEN som interesserer meg. Jeg er vitenskapsmann, ikke politiker. Skjønner De?
   Lester: (nikker) Men hvis nå -
   Professor Polli Voili: Jeg dømmer ingen. (Tar av seg brillene og setter dem på igjen.) Her borte (nikker mot den nakne piken på lærbrisken) holder jeg på med et oppdrag for Reeperbahn i Hamburg. Hva jeg selv mener om horehus er likegyldig i denne forbindelse. For meg er oppdraget et teknisk problem.
   Lester: Men hun er vel ikke ...
   Professor Poili Volli: (trekker ham med seg bort til piken) Nei, selvfølgelig er hun bare en maskin (humrer). Men den nye, syntetiske huden gjør dem ganske levende, ikke sant? (Klyper piken på maven. Huden er stram og svupper tilbake på plass som en buksesele.)
   Lester: Hva går oppdraget ut på?
   Professor Polli Volli: Samleiemaskiner. Det er blitt for dyrt å gå på bordell i våre dager - i hvert fall her i Europa. I enkelte U-land er det fremdeles en viss ... men det er en annen sak. Med de moderne krav til hygiene og komfort ... ja, i det hele tatt. De skjønner?
   Lester: Nei.
   Professor Polli Volli: Flere og flere bordeller går med underskudd. Det er nesten blitt umulig å drive dem lønnsomt. Store driftsomkostninger. Et stadig mer kresent publikum, samtidig som den gamle prute-vanen fra århundreskiftet nærmest er blitt en ubrytelig tradisjon. Kundene vil ha best mulig behandling, BILLIGST mulig.
   Lester: Og det er her De kommer inn i bildet?
   Professor Polli Volli: Med mine roboter! (Øynene glitrer) Det finnes ikke den ting en maskin ikke kan gjøre bedre og billigere enn et menneske.
   Lester: (ser forlegent på piken under den grønne håtørreren) En samleiemaskin.
   Professor Polli Volli: (begeistret) Ja, selvfølgelig. Ikke sant? Vent skal De se. (Vrir på brytere og trekker i spaker). Hun er ikke ferdig ennå, men jeg kan i hvert fall demonstrere selve prinsippet. (Hårtørreren summer og lyser) Jeg skal bare aktivisere henne. (Smiler unnskyldende) Siden kommer jeg selvfølgelig til å montere atom-batterier i henne. Det vil holde henne gående i over 200 år. (Piken beveger øynene)
   Lester: Fantastisk.
   Professor Polli Volli: (løsner båndene hennes) Hun er ganske pen, ikke sant?
   Lester: (nikker)
   Samleiemaskinen: Takk for komplimanget, mine herrer. Unnskyld at det er så rotete her.
   Professor Polli Volli: Akkurat nå er hun innstilt på diplomater og ambassadefolk. Statistisk har det vist seg at de foretrekker husmortypen. Et øyeblikk så skal jeg slå henne av. (Bøyer seg over Samleiemaskinen og trykker på en knapp i ryggen.) Se så! Nå er hun aktivisert, men foreløpig nøytral.
   Lester: Jeg tror jeg begynner å forstå.
   Professor Polli Volli: Først velger man program (får Samleiemaskinen til å reise seg og snur henne rundt, åpner en luke i ryggen hennes, peker på et instrumentpanel). Det er ganske enkelt. Man har fem grunntyper: a) ambassade og diplomati b) borgerskap og forretningsstand c) kunstnere og unge førstegangsvelgere d) arbeidere og funksjonærer e) voldsforbrytere og kriminelle. Først stiller man inn på grunntypen - her (viser). Og siden velger man mellom fire nyanser: 1) moderlig 2) jomfruelig 3) passiv 4) kåt og vill (viser). Når alt er innstilt slik som man ønsker, slipper man på en krone - her (viser).
   Men dette er selvfølgelig bare en forsøkstype - en arbeidsmodell. Det er et godt stykke igjen før vi er ferdige med henne.
   Lester: (forlegen) Men hvordan gjør man når ... ?
   Professor Polli Volli: Sæden sprøytes direkte inn i en plastpose og forsegles. Det hele er et slags... hvordan skal jeg forklare det... et slags hjul med plastposer. Straks en plastpose er fylt, får vekten av den fulle posen hjulet til å dreie ett hakk - og en ny tom pose ligger klar i livmoren. Samtidig skyller skjeden seg selv. Det hele er svært enkelt og absolutt hygienisk.
   Lester: (høflig og nokså imponert) Interessant... meget interessant. Og det er altså denne bryteren her som får henne ut av nøytral stilling?
   Professor Polli Volli: Stemmer (farer plutselig opp). Men ikke rør den, for Guds skyld ikke rør ...
MEN DET ER FOR SENT. LESTER HAR ALLEREDE SLÅTT HENNE PÅ. PROFESSOR POLLI VOLLI FORSØKER Å VRI BRYTEREN TILBAKE, MEN BLIR FEID TIL SIDE AV MASKINEN. HUN SMILER BREDT OG STREKKER ARMENE MOT LESTER.
   Professor Polli Volli: Fehode! Jeg advarte Dem. Ikke rør den bryteren, sa jeg. Forbanna fehode!
   Samleiemaskinen: (kurrer) Kom til meg, Lester. Kom og ta meg.
   Lester: (trekker seg unna) Hva skal vi gjøre nå da?
PROFESSOR POLLI VOLLI SVARER IKKE. HAN KLATRER OPPOVER EN RIBBEVEGG OG GJEMMER SEG HØYT OPPE UNDER TAKET. SAMLEIEMASKINEN GLIR MOT LESTER. HUN VRIKKER UTFORDRENDE OG HOLDER EN HAND UNDER HVERT BRYST, LØFTER DEM FREM MOT HAM.
   Lester: Gi deg nå. Ikke tull. (Løper rundt en laboratoriebenk med Samleiemaskinen etter seg).
   Samleiemaskinen: Du gjør meg bare kåtere og kåtere. Jeg MÅ ha deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.
   Lester: (andpusten) Stans henne, professor. De må stoppe henne.
   Professor Polli Volli: (roper ned fra ribbeveggen) Jeg kan ikke. Hun lar seg ikke stoppe nå. Jeg fortalte jo at hun bare er en arbeidsmodell og at det er langt igjen til hun er ferdig.
   Samleiemaskinen: Kom til meg, elskede. Vent på meg. Ikke gå. Vi er skapt for hverandre. (Munnen hennes er vridd halvåpen og hun sikler av vellyst.)
   Professor Polli Volli: Det er din egen skyld. Når hun står innstilt på «kåt og vill», lar hun seg ikke stoppe. Hun vil forfølge deg til verdens ende.
   Lester: Men det må da være en måte å stanse henne på?
   Professor Polli Volli: Jeg var nødt til å gjøre henne usårlig - på grunn av grunntype e) «voldsforbrytere og kriminelle». Hun er en kjærlighets-tanks. En levende panservogn. Du kan like godt gi deg med det samme.
   Lester: Aldri! Jeg overgir meg aldri!
   Samleiemaskinen: Grrrrr. I love you, I love you.
   Professor Polli Volli: Selvfølgelig beklager jeg. Men du har faktisk ikke noe valg. Akkurat på det punktet er det en vesentlig feil ved maskinen. Jeg innrømmer det. Men jeg advarte deg, glem ikke at jeg advarte deg.
LESTER SNUBLER I EN VERKTØYKASSE OG FALLER MED SAMLEIEMASKINEN OVER SEG.
   Samleiemaskinen: Jeg visste du ville komme til meg. Å, Lester - Lester. Det er så godt å ta i deg. Så godt å få være hos deg.
   Lester: Få henne bort. Få henne bort. Faaaen! (Samleiemaskinen river skjorten av ham, åpner smekken hans med en rask håndbevegelse.)
   Professor Polli Volli: Ta det som en mann, når alt kommer til alt... Hun er da ganske pen å se på?
   Samieiemaskinen: Elskede, så liten du er.
   Lester: Slipp meg.
   Samieiemaskinen: Aldri, du min egen deilige. (Masserer ham med fløyelsmyke fingre.)
   Professor Polli Volli: Vil du at jeg skal se en annen vei?
   Lester: Hvis du ikke klatrer ned og hjelper meg snart, skal jeg sørge for at du aldri mer blir i stand til å se noe som helst.
   Professor Polli Volli: Men det KAN jeg ikke! Hun ville drepe meg! Hun knuser alle hindringer, alt som vil holde henne borte fra deg. Faen heller, Lester, nå må du ikke glemme at hun virkelig ELSKER deg.
   Lester: (med buksen nede på anklene) Hvordan skulle jeg få anledning til å glemme det? Jeg - (Han kveles av kyss)
   Professor Polli Volli: Egentlig gjør du meg en tjeneste. Jeg har aldri fått testet henne fullt ut. Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke en av salgs-robotene, men ingenting er jo bedre enn dette.
   Samleiemaskinen: Kom inn i meg. Kom inn i meg. Å, så stor du er! Ta meg, Lester. Ta meg HARDT!
   Lester: Kunne du ikke gitt henne et større vokabular? Et mer nyansert språk?
   Professor Polli Volli: (noterer på en liten blokk, mumler for seg selv) Et mer nyansert språk.
   Samieiemaskinen: Elskerdegelskerdegelskerdeg.
   Lester: (stønner) Jeg tror jeg kommer snart.
   Samieiemaskinen: Komkomkomkom.
   Professor Polli Volli: Hvis hun virker som hun skal, får hun orgasme samtidig med deg.
   Lester: ååååÅÅÅÅ (osv)
   Samleiemaskinen: ååååÅÅÅÅ (osv)
   Professor Polli Volli: 6 minutter og 27 sekunder. Ikke dårlig. Slett ikke dårlig. (Klatrer ned fra ribbeveggen)

Laboratoriet er forvandlet til en slagmark. Professor Polli Volli ryster oppgitt på hodet. Så går han bort til de to unge elskende. De ligger tett omslynget med lukkede øyne. Samleiemaskinen sukker i søvne. Professor Polli Volli vrir en bryter i ryggen hennes. Så tar han av seg den hvite frakken og brer over dem. Slukker lyset og går stille ut av laboratoriet.

Neste kapitel: VIRKELIGHETSMASKINEN. Følg med!

 

 

 

 

fra "Bazar" av Tor Åge Bringsværd
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1970
[ Index | Home ]