Sitter og leker meg med blyanten
har bestemt meg for å skrive et dikt
et pent dikt
om tro, håp og kjærlighet
men klisjeene
har begynt å smake vondt
Diktet
blir bare enda en beskrivelse
av følelser jeg ikke har
Nok en gang roper jeg "bitterhet!"
ut gjennom hjelpeløse ord
som ikke liker hverandre
Jeg prøver å fange inn
minnet av en lykkelig stund
en tid da jeg smilte og lo
Prøver å sette en pen ramme av ord
rundt det
men fargene er visket ut
og jeg kjenner ikke igjen
gutten på bildet, kan det være meg?
Blir sittende og gruble
med bildet i hendene
og diktet?
Vel, se selv...