Du stoler ikke på noen,
sitter sammenknytt og knuger på veska di,
føler deg ensom og utrygg
blant alle disse livløse menneskene
og uten et ord
sier du til meg:
"Hvor har verden tenkt seg?
Hvor ble det av tiden jeg levde i?
Livet jeg levde?"
Det tynne, grå håret ditt
var en gang vakkert og mørkt,
øynene dine skinte
og huden var gyllen og ung,
men nå er du gammel.
Du har mistet så mye på veien
som du aldri vil finne igjen.
Bare minnene har du tilbake,
kanskje den veska er et av dem?
- tenker jeg,
meg som du er så redd for ...