Så
var vi bare 3 igjen om bord i Askeladden og livet vendte tilbake til sin vante
gang, med små reparasjoner, prate med andre seilere i yachtsklubben, og handle
småsaker osv. osv, slike ting som langturseilere.
Som
jeg fortalte i det forrige reisebrev var det et biljardbord inne på
yacthsklubben, og en søndag Svein og Rune var inne for å spille, kom vi i sakke
med Jim, som var en skotte som hadde slått seg ned her på Grenada etter han ble
pensjonert.
Vi
ble så gode venner med Jim at han inviterte oss til å delta på biljardturnering
neste lørdag. Dette var en biljardturnering som Jim og alle vennene hans
arrangerte hver lørdag, da var det fri fra kone og bare gutteting som gjaldt.
Og turneringen foregikk som det seg hørs og børs på yacthsklubben.
Lørdagen
kom og Rune og Svein stilte selvfølgelig opp. Å være medlem i en yachtsklubb i
Grenada, har svært mye med status å gjøre, så derfor var det folk fra Grenada
sin ”upper class” vi spilte biljard med.
Så
var turneringen i gang, to og to spilte på lag og vinner laget stod å spilte
hele tiden. Det var ikke lenge før Svein og Rune hadde satt seg i respekt hos
de andre (vi hadde jo trent i over en uke) og etter hvert som spillet gikk
fremover, ble vi bedre og bedre venner med de andre spillerene.
Så
når turneringen var ferdig (det ble ikke kåret noen vinner) ble vi påspandert
mange runder i baren og Ian (en av spillerene) tok oss med på restaurant Rudolf`s
(som er en av Grenadas beste og ble eid av en av de andre billjardspillerene)
og her ble vi påspandert middag.
Etterpå
kjørte Ian oss på nattklubb. Og da fikk vi se at lover og regler om bilkjøring
er noe annerledes i Grenada en i Norge. Ian hadde hatt flere drinker i baren på
yachtklubben og da vi spurte ham om det var lurt av ham å kjøre nå, såg han
bare rart på oss og sa.
Jeg
kjører jo forsiktig og har bilbelte på, så ingen ting kan gå galt, men vi syns
han kjørte midt i veien og at han slo på vindusviskerne, selv om det ikke
regnet, syntes vi også var rart. Men det er slik de kjører bil her nede og vi
kom oss frem der vi skulle.
For
vi skulle jo på nattklubb, her kom ikke Ian inn, men han fant en av sine
ansatte som var der og han lovet å passe på oss og kjøre oss hjem igjen til
yachtklubben etter at nattlubben stengte.
Denne
ansatte hadde med seg sin kusine på nattklubben og hun var fra Trinidad. Så hun
introduserte oss for dansen ”waining” som skulle bli en slager etter hvert som
vi kom til Trinidad & Tobago.
Waining
går ut på å danse svært tett sammen, der du står bak jenta og man danser med
hoftene som roterer i ulike rytmer, alt etter hva musikk det er. Vi skal
innrømme at vi ble ganske paff første gang jenta fra Trinidad stilte seg foran
oss og stillte rumpa til, men vi prøvde å holde maska etter beste evne og snart
ble vi noen kløppere til å danse.
Selv
om vi hadde truffet mange nye venner i St. Georeges, begynte vi å kjede oss
etter å ha lagt der i over 14 dager. Og siden vi ikke kunne ta oss vår vanlige
morgen dukkert der, siden vannet var så skittent, bestemte vi oss at det var på
tide å dra videre. Så neste stopp ble Prickley Bay helt på sydspissen av
Grenada.
Her
var det klart vann og vi kunne bade igjen. Samme dag som vi ankom Prickley Bay,
kom også Millenium som vi ikke hadde snakket med siden julen på Bequia. Det ble
gjensysglede og med Askeladden som kjentfolk, gikk turen nok en gang til
nattklubben Fantasya 2000.
Om
bord i Millenium var de 7 stykker og sammen med oss fra Askeladden var vi en god gjeng. Det var også her iden om å
dra til Tobago ble født.
Vi
hadde nemlig hørt at det var svært vanskelig å seile fra sørenden av Grenada
til Tobago. Fordi man seiler med vinden, strømmene og bølgene i mot. Men vi
ville prøve og dessuten hadde Millenium hørt at det var mange norske båter på
Tobago.
Så
vi satte kurs mot Tobago, det blåste en del og var noe grov sjø, men vinden var
akkurat skil at vi kunne motorseile direkte mot målet. Etter noen timer sluttet
kompasset vårt å virke, men ut fra GPS en fant vi ut at dersom vi tok maks
høyde i vinden, ville vi treffe Tobago der vi skulle.
Derfor
ble det en forholdsvis grei seilas mot Tobago, det var bare å ta maks høyde og
ikke tenke på noe mer. Klokken 08.00 på lørdagen går jeg (Svein) på vakt og på
GPS en ser jeg at det er ca. 9 nautiske mil igjen til endelig waypoint.
Så
jeg regner med at i løpe av min vakt så er vi fremme i Scarborough. Men vi har
så sterk motstrøm at vi bruker over 4 timer på de siste 9 milene, selv om vi
hadde god vind og gikk for motor.
Men
vi kom oss frem til Scarborough og får ankret opp å sjekket inn. Og vel inne på
land får vi en positiv overraskelse, nemelig prisnivået. Det er nemlig billig
på Tobago, så her skal vi nok få det bra.
Dagen
etter kommer også Millenium som startet et døgn etter oss til Scarborough. Når
jeg var inne på land kom jeg i snak med en innfødd og han forteller at i dag er
det en stor utendørs konsert med 3 av de mest kjente soca-bandene på Trinidad
og Tobago. Vi får forståelse av at nå er oppkjøringen til karnevalet for alvor
i gang, og det blir en kveld med mye waining og vi treffer mange av de andre
norske båtene.
De
kan fortelle oss at det er mye finere å ligge oppe i Store Bay ca. 10 fra
Scarborough, og neste dag seiler både Askeladden og Millenium. Der ligger både
Breez, Caliope, Kassiope og Skywalker. Og de dagene vi nå fikk på Tobago er
gjerne noen av de fineste vi har hatt så langt på turen.
For
Tobago er en nydelig øy med flott natur, fine strender og mange korall rev å
dykke på. Her leide vi sykler en dag for å se oss om og for å få litt
mosjon. Det er utrolig hvor fort
kroppen forfaller når man er i båt (utsagn fra Svein), så sykkelturen gjorde
underverker, både for kropp og sin.
Men
man får ikke sett hele øya med sykler, så sammen med Millenium, leide vi 2
jeeper for å dra rundt hele øya. Vi var litt skeptisk fordi det var venstre
kjøring på Tobago, men snart kjørte vi som noen innfødde.
Vi
såg å badet i watherfalls, besøkte en lite fiskerlandsby i nord og kjørte opp
til en demning hvor de levde alligatorer. Der noen andre nordmenn prøvde å
fiske etter alligatorer, men de hadde ikke fått lov av sjefen på demningen.
Som
sagt var det venstre kjøring på Tobago og det førte til at Svein havnet litt
for langt ut til venstre i en sving og dermed bar det i grøften med et smell.
Men det var ingen problem, fordi det stod mange folk langs veien og dette var
dagens høydepunkt for de. De løftet bilen opp igjen på veien og siden bilen var
en Suzuki jeep hadde den ikke gått i stykke, men bare fått seg noen skrammer og
det brydde ikke utleie firmaet seg om.
At
denne jeepen er en robust byget fikk vi for det fulle erfart når vi kjørte på
mange av de øde veiene på Tobago. Her lignet nemlig veiene på dårlige norske
traktorveier etter vårflommen, men jeepen den tok oss frem og vi hadde det både
moro og fikk med os en skikkelig naturopplevelse.
En
av de siste dagene på Tobago ville vi ut å snorkel på det berømte Bocco Reef.
Det var en kjøretur på ca. 15 minutter med dingyen fra den plassen hvor Askeladden
var oppankret.
Så
vi losset dingyen vår med svømmeføtter, dykkermasker og bensinkane og tilslutt
oss 3. Som sagt tidligere er ikke dingyen vår særlig stor (egentlig beregnet
for 2 voksne og 1 barn) så nå når vi kjørte mot bølgene tok det ikke lang tid
før dingyen vår ble fylt med vann og vi ikke hadde fribord i heletatt.
Så
hva gjør man da man er langt fra land og langt fra Askeladden (og ikke har med
øsekar), jo man hopper i havet og prøver å løfte dingyen over havnivået for å
tømme den for sjøvann ( heldigvis var det svært grunt her ca. 2 meter). Vi
greide delvis å tømme den for vann og etterpå var det bare å prøve å komme oss
inn til land for å tømme dinyen helt.
Nå
ble det ikke noe snorkling på oss den dagen, men vi hadde likevel hatt en interessant
sportslig opplevelse og samtidig hadde vi lært at dingyen vår ikke tåler oss
alle 3 oppi med mye utstyr samtidig som vi kjører mot bølgende.
Men
karnevalet nærmet seg og det var på tide å komme seg til Trinidad. Men for å
lade opp kjøpte vi oss noen cd`er med soca musikk som vi skulle spille på
overfarten.
For
å komme til Trinidad og Chaguaramas menst det ennå var lyst, startet vi fra
Tobago midt på natten og vi skulle ha følge med Millenium som startet en time
etter oss.
Det
var ingen vind så vi gikk for motor
hele veien, men hadde sterk medstrøm så overfarten gikk svært raskt. Så vi
ankret opp i Chaguaramas, var inne på land og ventet på Millenium, men de kom
ikke, fordi de hadde fått motorstopp.
Så
det var en noe slukkøret gjeng om bord i Millenium som kom i følge med
kystvakten fra Trinidad sent å kvelden. Men vi var suggen på å oppleve karneval
stemningen og gikk ut på et diskotek like ved marinaen.
Og
her fikk vi stemning straks, med rytme, glade mennesker, sjarmerende jenter som
flørtet med oss og som danset som bare det med oss. Så nå følte vi at
karnevalet var her og vi var klare som bare det !!!