ARC 99 – Atlanterhavskrysset

Saa var dagen kommet, starten paa ARC 99 og kryssing av Atlanterhavet. Det var tydelig at dette var en spessiel dag for alle var I en helt spessiel stemning og for de fleste var dette de lengste strekket de noen gang hadde seilt.

Det ble et yrende liv I marinaen da baatene gikk fra kai og skulle ut til omraadet der starten skulle gaa. Hver baat ble hilst med stoeyende lyd fra taakelurer og tusenvis av mennesker paa land og ropte og skrik for aa ta farvel med baatene.

Askeladden dro ut vel en time foer starten gikk og krysset frem og tilbake mellom baatene og ropte de siste lykke onnskingene om en god tur over til alle kjente (vi proevde ogsaa aa psyke ut enkelte av konkurentene, med at vi skulle holde av en plass I baren paa St. Lucia)

Saa klokken 13.00 gikk startskuddet og de 250 baatene la avgaarde samtidig over den 2 nautiske mil lange startlinjen. Det var et fantastisk syn aa se alle seilbaatene som dro avgaarde nedover kysten av Gran Kanari.

Askeladden fikk en veldig god start og broet startlinjen bare sekunder etter startskuddet, dette foerte til at vi var blandt de fremste rett etter starten, men naar du er blant de minste baatene, saa tar det ikke lenge foer vi ble tatt igjen og forbi seilt.

Og naar kvelden kom var vi blandt de siste baatene. Du skulle tro at naar 250 baater legger ut samtidig, saa seiler man I koe, men det gaar veldig fort stor avstand mellom baatene og naar natta kom var det ikke menge baatene vi saag.

Mannskapet paa Askeladden kom veldigfort inn I en fin rytme og med 4 ombord blir det bye fritid (vi gikk 2 timer paa og 6 timer av). Men dagene gikk svaert fort med lesing, soving, vakt, spising samt roeverhistorier I cokpit, samt at Egil laerte vekk mange knuter og speiser. Egil utstyrte Askeladden med ny badestige, apeneve til kastelinen, spleiset wier til dingy’en, en treslott tyrkerknop til midskipsmerke og andre ting paa veien over Atlanterhavet.

Seilasen gikk veldig fint for seg uten store uhell for Askeladden, det eneste uhellene vi hadde var at spinnakeren blaaste I filler og at mutteren til pumpen til dassen loesnet. Dette foerte til at vi maatte demontere hele dassen, ta det ut I cokpit, toemme det for dritt, demontere pumpen for deretter aa skru den sammen igjen, for saa saa montere det paa plass inne I baaten igjen (dette var en skikkelig dritt jobb, men vi var ferdige med den paa under 2 timer).

Videre var radiosambandet paa HF radioen dagens hoeydepunkt. Der vi snakket med andre norske baater (Abeline, Ingrid og Fortuna) fikk deres posisjon og hoerte hvordan dagen deres hadde vaert (det ble endel syrlige kommentarer etter hvert som det viste seg at man tok innpaa konkurentene eller ble fraseilt).

Det var ogsaa daglig rapportering for alle baatene pa HF radioen, saa dette foerte til at Svein satt seg ned aa regnet ut om Askeladden hadde tatt innpaa eller blitt fra seilt den dagen. (saa stemmningen var hoey rundt dag 8 – 12 der vi hadde tatt igjen Abeline og seilt ifra, det var foer spinnakeren vaar roek).Vi hadde ogsaa daglige samtaler med Jan hjemme I Norge (Masfjorden) og fikk nyheter og hilsner hjemme fra.

Ellers ble HF’en ogsaa hoert mye paa ettersom det paa enkelte kanaler var avsatt til diskusjonsgrupper mellom deltagerne I ARC. Det var her vi hoerte om redningsaksjonen etter Petter Noereng fra den norske baaten Jaegermaister, somm hadde blitt slaatt over bord av bommen aa laa I havet I 16 timer foer han ble funnet og pukket opp av den norske baaten Hildring. Petter var da uforstaaelig nok uskadd og I fin form.

Det var ogsaa en aksjon for aa bistaa en 65 for stor baat med et eldre ektepar ombord, der mannen hadde faatt hjerteinfarkt slik at de trengte baade medisinsk hjelp samt mannskap til aa ta baaten inn til land. Etter hva vi hoerte fikk ogsaa denne episoden en lykkelig utgang.

Askeladden va;gte en mer vestligere kurs enn de fleste andre baatene som gikk mer soer I haap om aa finne passatvinden. Da passatvinden ikke kom, viste denne kursen aa vaere et smart trekk og vi sparte nok noen nautiske mil paa det. Men det foerte ogsaa til at vi ble ganske ensome der ute paa havet, for vi saa ingen baater fra og med den 25 november til den 14 desember. (naa skal det legges til at man ser forbausende faa nautiske mil fra en seilbaat).

Denne kursen gjorde ogsaa at vi maatte seile gjennom et ganske kraftig uvaer. Vi hoerte det ble varslet et godt doegn I forveien og ARC komiten anbefalte alle baater aa komme seg nedom 15 grader nord eller 50 grader vest. Askeladden la midt imellom og hadde ikke mulighet til aa komme seg utenfor ovennevte omraade.

Saa vi tok heller vaare forhaandsregler og revet storseilet (med 2 rev) samt kroket paa en liten kryssfokk I god tid foer uvaeret satte inn. Vi bestemte oss ogsaa aa vaere to stykker paa vaktene, saa var det bare aa vente.

Snart begynnte skyene aa drive fortere forbi og de ble stadig moerkere, deretter startet et voldsomt lyn og torden vaer, med store zikk zakk lyn (himmelen ble opplyst I flere sekunder og det hele minnet om krigsbildene man ser paa CNN) Deretter kom vinden I en styrke paa 7 – 8 baufort (det vil si opp til 20 meter I sekundet I kastene) og sammen med vinden kom ogsaa regnet. Det hoeljet ned og noen av mannskapet benyttet muligheten til aa faa seg en dusj I ferskvann.

Men Askeladden greidde seg veldig fint igjennom uvaeret og paa morgenkvisten var vi igjennom uvaeret uten noen uhell (takket vaere vi var godt forberedt) og derfra og inn gikk alt som det skulle.

Eller det er ikke helt sant, fordi som sagt nordoest passaten (som er verdens mest stabile vind, er det rart man lurer paa om noe er galt der oppe??) kom ikke. Isteden for den kom vinden fra alle kanter, til og med fra rett vest, noe som gjorde at vi maatte krysse oss mot karibien noen dager (dette hadde vi aldri hoert om foer). Men klokken 21.20 den 12 desember kom passaten, slik at vi fikk en god og rask avslutting.

Dagene paa Atlanterhavskrysset gikk fort, og selv om vi var ute I nesten 26 dager, floey dagene (selv de dagene det var vindstille aa vi bare laa aa dreiv). For aa slaa ihjel tiden badet vi mye, saa paa hval, delfiner og flyvefisk, laerte oss aa bruke sekstanten (Rune og Egil) samt at vi fisket.

Dette resulterte I at en ‘stor’ dorado dolfin bet paa, den ble avlivet med en skvett vodka (gammelt sjoemannstriks aa slaa brennevin I hjellene, for aa ikke grise ned cokpit’en naar man blugger den) for deretter aa bli et herlig ferskmat maaltid for gutta (Svein lengtet etter cornbeef). Stoerrelsen paa fisken er vi ikke helt sikre paa, men mellom 5 og 25 kilo var den (sansynligvis naermere 5 enn 25).

Selv om vi hadde det fint og dagene gikk fort, saa gledet vi oss til aa faa landkjenning, og etter naermere land vi kom etter mer ‘kanalfeber’ fikk vi (dette er et uttrykk Egil laerte oss og som jeg ikke vil forklare naermere). De siste dagene fantaserte vi om hva vi skulle gjoere naar vi kom paa land, det var: ta en varm dusj med ferskvann, spise burgere og annet ferskmat (ikke boksemat paa en stund, nei) og drikke kalde oel.

Med passaten I ryggen gjorde vi god fart de siste dagene, dette gjorde at vi faktisk rakk aa komme inn den 16 desember, slik at vi kunne feire bursdagen til Oeystein sammen med landkjenningen. Etter aa ha ropt pa ARC kommiten heledagen paa kanal 72 uten aa faa svar, (kanal 72 var oedelagt paa vaar VHF) gikk vi I maal klokken 18.35.15 den 16.12.99. Da vi ikke fikk kontakt med ARC komiten, proevde vi aa kalle opp Rodeny Bay marina paa kanal 16, men her kom Nils paa Abelineinn paa og de ordnet opp for oss og tok kontakt med ARC og vi fikk tildelt kaiplass I marinaen.

Etter nesten 26 dager I sjoen var det godt aa se og foele land igjen. Etter at vi hadde faatt fortoeyd baaten fikk vi en fantastisk velkomst. Det var floeyting, skriking, klapping og hoiing. ARC kom med velkomstkommite med rom-punch og fruktkorg, men det mest roerende var alle vaare norske venner som dukket opp.

Der var Nils, Torill og Henning fra Abeline, alle gutta fra Millennium, Jim’en fra Ingrid og Frode fra Viking Crusader. Torill hadde bakt bloetekake til Oeystein og resten av mannskapet, Nils og Henning kom med kaldt oel og Jim kom med champange (det er godt aa bli satt pris paa av gode venner).

Dette ble en stor opplevelse for oss paa Askeladden og jeg er sikker paa at Askeladden var en av de baatene som fikk den beste mottagelsen.

Etter landkjenning viste det seg at vi akkuratt hadde kommet I grevens tid til aa faa med oss fiestaen med gratis mat og drikke (timeing er noe vi kan ombord I Askeladden) Saa vi rakk akkuratt aa dusje (det var ubeskrivelig godt) foer det var fest og full rulle. Etter fiestaen reiste vi paa Shammrock som var en irsk pub og der gjorde mannskapet paa Askeladden noe de hadde blitt enige om ute I Atlanteren.

Vi skrudde klokkene vaare 4 timer tilbake, for vi hadde seilt gjennom fire tidssoner uten aa ha stilt klokken (vi oppererte med GMT ombord). Dette gjorde at vi naa fikk 4 ekstra timer til aa kose oss I baren, saa da vi sluttet feiringen av Oeystein og overseilingen, var vi forlengst ute I de smaa nattetimer. Den 16 desember 1999 ble den lengste dagen noen paa Askeladden hadde opplevd, med 28 timer (selv ikke langfredag er lenger).

Av det lille vi hadde sett av karibien denne kvelden, gledet vi oss til forsettelsen og til aa utforske dennedelen av verden de neste timene, dagene, ukene og maanedene.

Alt vel fra S/Y Askeladden.