Etter
den durabelige landkjenningsfesten vi hadde da vi ankom karibien etter
atlanterhavskrysset, våknet vi forbausende tidlig, selv om vi hadde stilt
klokkene våre 4 timer tilbake, var nok kroppene våre innstilt på GMT.
I
Rodeny Bay hadde vi fått et nytt mannskap for noen dager. Jan som hadde seilt
over Atlanterhavet med s/y Fortuna, hadde tatt fly opp fra Barbados for å bruke
sine siste dager sammen med kjente seilervenner på St. Lucia. Men selv med 5
personer I Askeladden var det ikke nevneverdig trangt.
Første
dagen på land gikk for det meste med til å kikke seg rundt og gjøre seg kjent I
Rodeny Bay. Vi måtte sjekke inn I landet, men dette gikk som en lek, da det var
over 200 hundrede båter som hadde gjort dette før oss. Ellers slappet vi av på
dagen og utvekslet røverhistorier med de andre seilerne.
Men
på kvelden var vi på ‘Up Jump’ som er en gedigen gatefest (les haraball), der
de stengte en gate og solgte grillmat og drikke samt et lokalt band stod å
spilte på scenen. Dette var noe de hadde hver Fredag, og de lokale stod og
hoppet og danset og etter hvert smittet dette over på oss litt mer stivbente
nordboere.
Lørdag
den 18 desember var det offisielt avslutning på ARC 99 med pemieavslutting og
etterfølgende avsluttingsparty med gratis mat og drikke (dersom man orket å stå
I kø). Det var mange priser for arrangørene å dele ut bade for sportslig
innsats og andre mindre sportslige aktiviteter.
Askeladden
ble tildelt premien for nr. 200 påmeldte båt til ARC (takket være Svein som
aldri hadde tid til å melde oss på, rett før påmeldingsfristen gikk ut) Premien
var en dags gratis leie av scooter, dette fristet ikke særlig mye, da de kjørte
som noen svin her nede og på feil side av veien.
Premieutdelingen
med etterfølgende fest ble et fint punktum for ARC 99, og det ble et veldig
stemnings øyeblikk da mannskapet på Hildring fikk en utmerkelse for sin
redningsdåd av Petter Noreng som ble funnet etter 16 timer I havet. Under dette
øyeblikket tror jeg alle hadde klump I halsen og tårer I øyekroken.
For
Askeladden ble ARC 99 en god erfaring som vi gjerne gjør igjen. Resultatmessig
var vi godt fornøyd med femte plassen I klassen og 74 plassen ‘all over’
av 250 båter (vi slo Abeline, som
egentlig var vår eneste konkurrent). Forøvrig var det den norske båten
Farradibha med Trond & Co som vant hele ARC, så på avslutningsfesten var
det godt å være norsk.
Dagen
etterpå føltes veldig ‘død’ I Rodeny Bay, alle arrangementene og tilstellingene
fra ARC var ferdig og folk og båter begynte å reise videre. Jan reiste hjem til
Norge igjen for å arbeide, Abeline til Martinique for å møtte moren til Torill.
Askeladden ble en dag til før vi satte kurs for Marrigot Bay 8 nautiske mil sør
for Rodeny Bay.
Marrigot
Bay er en fantastisk havn som ligger inne I en mangrove. Dette gjør at man
ligger helt stille selv om det blåser og er boelger innenfor. I gamle dager
gjemte en britisk admiral seg her med alle sine skip dekket med palmeblad, for
at ikke franskmennene skulle finne ham og skipene. Franskmennene seilte rett
forbi uten å oppdage havnen (det gjør ikke franskmennene idag).
I
karibien fikk vi oss vårt første kjennskap til de såkalte ‘boutboyene’. Dette
er gutter som ror rundt I alle slags mulige farkoster (synkeferdig båter,
seilbrett, baljer o.l) og skal selge deg alt mulig (frukt, konkylier, brød og
is) Og vil du ikke ha det, vil de selge deg hasj og marihuana (så varespekteret
er mangslungent). For oss nordboere som ikke er vant til å prute, ble det
første fruktkjøpet vårt en dyr fornøyelse. For 5 appelsiner, en papaya og noen
bananer, betalte vi 20 EC (East Caribbean dollar) noe som tilsvarer nesten 60
kroner (så der lurte nok ”Georg the friutman” oss grundig)
Også
de som tok klesvasken vår i Rodeney Bay (Sparkly Landery) ”lurte” oss grundig.
Vi hadde levert inn hele klesvasken vår fra atlanterhavskrysset og vi fikk
tilbake en stor bossekk med vaskede klær dagen etter. Vi hadde ikke tid til å
se igjennom klærne, så de ble bare stående. Dagen etter fikk vi nok en
plastpose som de sa var resten av klærne våre.
Heller
ikke denne posen fikk vi tid til å åpne før vi var kommet til Marrigot, men da
oppdaget vi at vi ikke hadde fått alle klærne våre. Svein hadde mistet Gant
skjorten sin, grom shortsen, sengetøyet og håndklær og Rune hadde mistet Thio
Peppe skjorten og sengetøyet. isteden for dette hadde vi fått et lass med dame
undertøy og barneklær. Det var ikke fritt at vi skulte litt på hverandre når vi
trakk opp det første dametrusen (var det en av oss som hadde en ukjent side).
Siden vi ikke skulle opp igjen til Rodeny Bay var tapte klær tapt og nye klær
vunnet.
I
Marrigot ble vi liggende i 2 dager grunnet et ”Happy hour” og et lass med
finske jenter som var kommet med det finske skipet Helena, så etter en kveld
med marjalisa, eloranta, kaksy og yksi reiste vi klokken 07.00 om morgenen den
23 desember fra Marrigot med kurs til Bequia, hvor vi skulle feire jul.
Fra
Marrigot Bay var det en god dagsseilas ned til Bequia, som vi ankom ca. klokken
18.30 lille julaften. På veien nedover hadde vi god vind, så selv om vi hadde
6-7 knop på loggen seilte vi i 2 knops motstrøm, så turen tok noe lenger en hva
vi hadde trodd. Dette førte til at vi ankom like etter at det hadde blitt
mørkt.
Det
var en veldig spesielt å ankomme Bequia som man hadde lest og hørt så mye om.
Den siste timen før vi ankom var det nesten bare norske stemmer på VHF`en. Her
var Abeline, Ingrid, Storefri, Hildring, Yr, Evelyn, Caliope, Skywalker, Viking
Crusader, Swany, Kassihope, Sarepta, Millennium og mange flere. Mellennium
hadde for sikerhets skyld tatt vhf`en med seg i baren og hilste velkommen der
fra.
Askeladden
ropte opp Abeline for å høre hvor det var gunstig å ankre, og med hjelp av Torill
i vhfen og Nils i baugen med lommelykt, fikk vi en fin plass ved siden av
Millennium og Abeline, og med Ingrid, Evelyn og Yr litt lenger bortenfor.
Denne
kvelden tok vi om bord slik at vi var klare til neste dag (julaften). Dagen var
knapt startet før mannskapet på Swany kom bort om for å invitere oss på
risengrynsgrøt og rød saft/øl klokken 11.00. Dette var en tradisjon som King`s
Legden hadde hatt før den ble solgt til Holland.
Men
før klokken 11.00 måtte vi inn for å handle grillmat til kveldens grillfest på
stranden. Så klokken 11.00 ankom vi Swany som er en 72 fot stor Swan for å
innta risengrynsgrøten sammen med andre seilere. Og selv om Swany er stor ble
det trangt nok med nesten 100 om bord og rundt båten var det sikkert fortøyd 30
dingyer.
Dette
ble en perfekt oppladning til julefeiringen og julestemningen kom når gutta på
Storefri dro i gang med julesanger. Etter grøten på Swany, gikk turen på land,
hvor mange taxi`er ventet med å kjøre oss opp til Mariann (taxi`ene er
pickup`er med seter rundt hele karmen og tak over)
Mariann
er en levende legende blant norske langturseilere. Hun seilte sammen med hennes
tidligere mann ”Fixman” en Colin Archer skøyte med navn Fredag i mange år borte
her i karibien, før den gikk på grunn og senere ble solgt.
Mariann
og Fixman har nå gått fra hverandre og Mariann bor halvåret på Bequia og halve
året i Norge, og livnærer seg med å håndlagede ting. Fixman seiler fortsatt,
men nå i en najad med navnet Louise III.
Det
var opp til Mariann alle norske seilere ble invitert på gløggparty, som gikk
som følgende: Fixman står i porten og ønsker velkommen, deretter går du gjennom
huset (i kø) for å signere i gjesteboken og deretter går du inn på kjøkkenet
for å levere en flaske vin (Hver båt tar med seg en flaske) og deretter får du
drikke så mangen gløgg du måtte ønske. Fra kjøkkenet går du ut i hagen og der
prater man eller slapper av, mens gutta på Storefri synger flere sanger og
Mariann går og deler ut hjemmelagede karameller og pepperkaker (så skal man
feire jul i karibien er Bequia stedet).
Vi
var over 200 norske seilere oppe hos Mariann, samt noen svensker og dansker, så
vi følte at julestemningen var i gang. Etter gløggpartyet var det på tide ringe
hjemfor å ønske de hjemme en riktig god jul. Det var rart å ringe hjem klokken
16.00 lokal tid når solen skinner og de der hjemme hadde allerede spist
julemiddagen sin og pakket opp alle presangene, for der var klokken 21.00.
Så
for å ta igjen litt av forspranget reiste vi ut med dingyen til Askeladden og
fann frem våre julepresanger som vi hadde stuet vekk da vi forlot Las Palmas.
Vi pakket ut mange nye bøker (veldig bar å få nye bøker) samt en del klær og
norsk sjokolade og kaffe. Vi sier herved tusen takk for presangene til alle
sammen. Selv skulle vi inn på stranden til jule grillfesten.
Vi
gjorde oss klare og kledde på oss riktig juleantrekk, shorts og hvit
tennisskjorte (med Sparebank 1 logo på) for så å hoppe i dingyen. Å få
landkjenning med dingyen på en strand etter mørkets frembrudd er ikke altid
like lett, noe Øystein skulle få erfare denne kvelden. Han kjørte dingyen og
tok sats på en bølge og dro opp motoren og brølte hopp og hoppet.
I
motsetning til strendene i Spania og Portugal, er strendene her i karibien
ganske dype rett før land, så når Øystein hoppet stod han ikke bare til knærne
i vann, men til halsen. Svein og Rune er litt mer erfarne (eller tregere) for
de satt fortsatt i dingyen til den var nesten helt oppe på land før de gikk ut
og ble nesten ikke våt i hele tatt, men i det varme klimaet tok det ikke lang
tid før Øystein var tørket.
På
stranden var det laget til med felles griller og det var bare å sette i gang
med å grille, og grillfesten varte til langt ute i de små nattetimer. Selv om
det ble en rar jul for oss som er vant til å feire denne høytiden hjemme på
Vestlandet med familien, ble det en minnerik og annerledes jul, selv om vi
lengtet litt tilbake til snøen (men det varte bare en liten stund og forresten
er det ikke ofte snø hjemme på Vestlandet heller).
Første
juledag tok mannskapet på Askeladden det med ro på formiddagen, men på
ettermiddagen skule det lages pinnekjøtt til middag. Pinnekjøttet hadde vi fått
om bord i las Palmas (sponset av Seimstrand forbruksforening, takk for det) og
hengt over køyen til Svein over hele Atlanterhavet. Kjøttet var lagt i vann
dagen før og Rune gikk i gang med å tilberede festmåltidet.
Ingen
ting skaper mer julestemning en lukten av pinnekjøtt som koker, sammen med jule
cd av Hanne Krog ble dette en optimal juledag. Middagen ble ferdig og
pinnekjøttet ble servert med kokte poteter, kålrabistappe og ribbefett med øl
og akevitt (takk for den Asbjørn). Til dessert hadde Rune laget riskrem med rød
saus (i mangel av rød saus, laget han rød saus av gelepulver). Men etter
middagen ble vi så mette at vi bare lå å gapte i hver vår sofa, uten muligheter
til å innta desserten. Dette førte til at vi dagen etter våknet opp til
risengrynsgrøt (vi hadde ikke tilsatt kremmen) og rød gelé.
Annen
juledag gjorde vi ikke annet en å slappe av i båten, mest vi spiste grøt og rød
gelé. Om kvelden prøvde vi å holde tradisjonen hjemmefra vedlike, nemlig med å
gå ut på pub. Svein og Øystein prøvde, men det var ikke noe særlig trøkk, for
på den lokale diskoen var det bare menn, så vi gikk tidlig hjem igjen.
Dagen
etter var det oppbruddets dag, der båter gikk for å dra andre steder, Abeline
hadde gått dagen før og Ingrid og Evelyn gikk på formiddagen og litt ut på
ettermiddagen kom også Frode fra Viking Crusader bort om for å si adjø (han
skulle tilbake til Norge for å jobbe) Også Askeladden skulle dra den dagen, men
vi ventet til kvelden, slik at vi kunne seile om natten opp til St. Lucia. Det
startet å blåse friskt om kvelden og litt før klokken 21.00 ble det litt anløp
til dramatikk.
Først
dregget Concordia av (en stor Colin Archer skøyte) og dultet bort i Clamydia
som nå lå rett foran oss. Clamydia gikk ut på VHF en og etterlyste mannskapet
på Concordia, fordi de hadde fått festet en tamp i Concordia og holdt de inn
til sin egen side. Askeladden gikk på VHF en med forespørsel om vi skulle bistå
Clamydia ved å gå på andre siden av Concordia, for å holde henne. Akkurat da
dregget også Storefri av som lå litt borten for oss, så vi bestemte oss for å
lette anker å gå etter Storefri for å stoppe henne.
Men
mannskapet på Storfri kom akkurat da kjørende i dingyen og fikk komet seg om
bord og stoppet båten. Siden vi nå hadde lettet anker, bestemte vi oss for bare
å reise til St.Lucia. Det ble en rar seilas, med mye vind og sjø i passasjene
mellom Bequia og St.Vincent, for deretter å bli helt stille mens vi seilte
langs landet på St.Vincent. Og deretter frisket det godt på igjen i passasjen
opp til St.Lucia. Så når vi ankom Vieux Fort på sydspissen av St.Lucia var vi
gjennom våte.
Vi
lå oss på svai i en liten bukt for å sove ut etter nattens seilas, så om
ettermiddagen ville Svein, Rune og Egil på land å sjekke ut hvor vi var havnet.
Så vi tok dingyen og prøvde å få start på motoren, som bare stoppet, før den
ikke ville gå i det hele tatt. Vi hadde da drevet et godt stykke vekk fra
Askeladden og vi fant ut at det var best å ro tilbake mot Askeladden før mørket
kom og vinden økte.
Så
dagen etter gikk vi inn til en stor kai å fortøyde, fordi uten dingy var det
ikke noe blivende sted, å ligge langt ute i bukten. Kaien var en stor
industrikai der store båter lå til, men siden det nå var snart nyttår, var det
ingen båter som skulle anløpe og vi kunne ligge der.
Svein
og Egil dro på land for å sjekke inn og for å sjekke ut Egil som hadde
flybillett den 2 januar (det var derfor vi hadde reist tilbake til St.Lucia og
ikke var på Mustique som mange av de andre norske båtene). Vi skulle også
sjekke ut om Vieux Fort var en plass som vi kunne feire den store millenniums
festen på. Etter første øyekast så Vieux Fort ut som en fin plass å feire
nyttår på, med et pent hotell og en del små kneiper samt en KFC hvor vi kunne
spise ”fastfood”.
Så
vi dro og rapporterte til de andre gutta at dette var plassen vi skulle feire
den store dagen. Så dagene frem til nyttårsaften ble brukt til å gjøre seg
kjent i Vieux Fort.
Da
nyttårsaften kom ble den feiret på følgende måte: Vi spiste restene av
pinnekjøttet (mer en nok til en full middag) og denne gangen greide vi også å
spise desseren, som også denne gangen var riskrem med rød saus. Deretter var
planen å gå opp på hotellet å feire det nye tusenårsskifte sammen med
lokalbefolkningen. Men til vår store overraskelse var hotellet stengt.
Nå
var gode råd dyre (eller rådyra gode) så vi praiet en taxi som kjørte oss rundt
til flere uteplasser, men alle var stengt, så det endte med at vi lot taxien
kjøre oss ned igjen til Askeladden.
Dette
førte til at vi nyttårsaften klokken 24.00 stod ensomme på en stor industrikai
og ønskte hverandre godt nyttår (da skulle vi ønsket at vi var på fest hos deg
Morten) og det var det før vi gikk å la oss. Fines det andre der ute som hadde
en mer trist inngang på det nye året.
Første
nyttårsdag våknet vi tidlig og vi kunne konstatere at verden ikke hadde gått
under og alt det tekniske utstyret vårt fungerte fremdeles. Dette var den siste
dagen til Egil som mannskap på s/y Askeladden, så på kvelden spanderte han full
middag på oss ute på Sandy Beach. Der spiste vi noen saftige T-bonesteak mens
sønnen til innehaveren gikk rundt å hilste på oss med low-five og high-five
(han var bare 2 år og gikk rundt i bleie).
Den
neste dagen mønstret Egil av og vi fulgte han til flyplassen for å se at han
kom seg vel av gårde. Det hadde vært en hyggelig tid å hatt han om bord jeg
tror vi har trivdes godt i hverandres selskap. Så var vi bare oss 3 igjen på
Askeladden, men det skulle ikke vare lenge før vi ble 4 igjen.