Reisebrev nr. 11

Rodeny  Bay – St. Lucia 17.12 1999  - Vieux Fort – St. Lucia 02.01. 2000

 

 

Karibien med jul og nyttårsfeiring

 

 

Etter den durabelige landkjenningsfesten vi hadde da vi ankom karibien etter atlanterhavskrysset, våknet vi forbausende tidlig, selv om vi hadde stilt klokkene våre 4 timer tilbake, var nok kroppene våre innstilt på GMT.

 

I Rodeny Bay hadde vi fått et nytt mannskap for noen dager. Jan som hadde seilt over Atlanterhavet med s/y Fortuna, hadde tatt fly opp fra Barbados for å bruke sine siste dager sammen med kjente seilervenner på St. Lucia. Men selv med 5 personer I Askeladden var det ikke nevneverdig trangt.

 

Første dagen på land gikk for det meste med til å kikke seg rundt og gjøre seg kjent I Rodeny Bay. Vi måtte sjekke inn I landet, men dette gikk som en lek, da det var over 200 hundrede båter som hadde gjort dette før oss. Ellers slappet vi av på dagen og utvekslet røverhistorier med de andre seilerne.

 

Men på kvelden var vi på ‘Up Jump’ som er en gedigen gatefest (les haraball), der de stengte en gate og solgte grillmat og drikke samt et lokalt band stod å spilte på scenen. Dette var noe de hadde hver Fredag, og de lokale stod og hoppet og danset og etter hvert smittet dette over på oss litt mer stivbente nordboere.

 

Lørdag den 18 desember var det offisielt avslutning på ARC 99 med pemieavslutting og etterfølgende avsluttingsparty med gratis mat og drikke (dersom man orket å stå I kø). Det var mange priser for arrangørene å dele ut bade for sportslig innsats og andre mindre sportslige aktiviteter.

 

Askeladden ble tildelt premien for nr. 200 påmeldte båt til ARC (takket være Svein som aldri hadde tid til å melde oss på, rett før påmeldingsfristen gikk ut) Premien var en dags gratis leie av scooter, dette fristet ikke særlig mye, da de kjørte som noen svin her nede og på feil side av veien.

 

Premieutdelingen med etterfølgende fest ble et fint punktum for ARC 99, og det ble et veldig stemnings øyeblikk da mannskapet på Hildring fikk en utmerkelse for sin redningsdåd av Petter Noreng som ble funnet etter 16 timer I havet. Under dette øyeblikket tror jeg alle hadde klump I halsen og tårer I øyekroken.

 

For Askeladden ble ARC 99 en god erfaring som vi gjerne gjør igjen. Resultatmessig var vi godt fornøyd med femte plassen I klassen og 74 plassen ‘all over’ av  250 båter (vi slo Abeline, som egentlig var vår eneste konkurrent). Forøvrig var det den norske båten Farradibha med Trond & Co som vant hele ARC, så på avslutningsfesten var det godt å være norsk.

 

Dagen etterpå føltes veldig ‘død’ I Rodeny Bay, alle arrangementene og tilstellingene fra ARC var ferdig og folk og båter begynte å reise videre. Jan reiste hjem til Norge igjen for å arbeide, Abeline til Martinique for å møtte moren til Torill. Askeladden ble en dag til før vi satte kurs for Marrigot Bay 8 nautiske mil sør for Rodeny Bay.

 

Marrigot Bay er en fantastisk havn som ligger inne I en mangrove. Dette gjør at man ligger helt stille selv om det blåser og er boelger innenfor. I gamle dager gjemte en britisk admiral seg her med alle sine skip dekket med palmeblad, for at ikke franskmennene skulle finne ham og skipene. Franskmennene seilte rett forbi uten å oppdage havnen (det gjør ikke franskmennene idag).

 

I karibien fikk vi oss vårt første kjennskap til de såkalte ‘boutboyene’. Dette er gutter som ror rundt I alle slags mulige farkoster (synkeferdig båter, seilbrett, baljer o.l) og skal selge deg alt mulig (frukt, konkylier, brød og is) Og vil du ikke ha det, vil de selge deg hasj og marihuana (så varespekteret er mangslungent). For oss nordboere som ikke er vant til å prute, ble det første fruktkjøpet vårt en dyr fornøyelse. For 5 appelsiner, en papaya og noen bananer, betalte vi 20 EC (East Caribbean dollar) noe som tilsvarer nesten 60 kroner (så der lurte nok ”Georg the friutman” oss grundig)

 

Også de som tok klesvasken vår i Rodeney Bay (Sparkly Landery) ”lurte” oss grundig. Vi hadde levert inn hele klesvasken vår fra atlanterhavskrysset og vi fikk tilbake en stor bossekk med vaskede klær dagen etter. Vi hadde ikke tid til å se igjennom klærne, så de ble bare stående. Dagen etter fikk vi nok en plastpose som de sa var resten av klærne våre.

 

Heller ikke denne posen fikk vi tid til å åpne før vi var kommet til Marrigot, men da oppdaget vi at vi ikke hadde fått alle klærne våre. Svein hadde mistet Gant skjorten sin, grom shortsen, sengetøyet og håndklær og Rune hadde mistet Thio Peppe skjorten og sengetøyet. isteden for dette hadde vi fått et lass med dame undertøy og barneklær. Det var ikke fritt at vi skulte litt på hverandre når vi trakk opp det første dametrusen (var det en av oss som hadde en ukjent side). Siden vi ikke skulle opp igjen til Rodeny Bay var tapte klær tapt og nye klær vunnet.

 

I Marrigot ble vi liggende i 2 dager grunnet et ”Happy hour” og et lass med finske jenter som var kommet med det finske skipet Helena, så etter en kveld med marjalisa, eloranta, kaksy og yksi reiste vi klokken 07.00 om morgenen den 23 desember fra Marrigot med kurs til Bequia, hvor vi skulle feire jul.

 

Fra Marrigot Bay var det en god dagsseilas ned til Bequia, som vi ankom ca. klokken 18.30 lille julaften. På veien nedover hadde vi god vind, så selv om vi hadde 6-7 knop på loggen seilte vi i 2 knops motstrøm, så turen tok noe lenger en hva vi hadde trodd. Dette førte til at vi ankom like etter at det hadde blitt mørkt.

 

Det var en veldig spesielt å ankomme Bequia som man hadde lest og hørt så mye om. Den siste timen før vi ankom var det nesten bare norske stemmer på VHF`en. Her var Abeline, Ingrid, Storefri, Hildring, Yr, Evelyn, Caliope, Skywalker, Viking Crusader, Swany, Kassihope, Sarepta, Millennium og mange flere. Mellennium hadde for sikerhets skyld tatt vhf`en med seg i baren og hilste velkommen der fra.

 

Askeladden ropte opp Abeline for å høre hvor det var gunstig å ankre, og med hjelp av Torill i vhfen og Nils i baugen med lommelykt, fikk vi en fin plass ved siden av Millennium og Abeline, og med Ingrid, Evelyn og Yr litt lenger bortenfor.

 

Denne kvelden tok vi om bord slik at vi var klare til neste dag (julaften). Dagen var knapt startet før mannskapet på Swany kom bort om for å invitere oss på risengrynsgrøt og rød saft/øl klokken 11.00. Dette var en tradisjon som King`s Legden hadde hatt før den ble solgt til Holland.

 

Men før klokken 11.00 måtte vi inn for å handle grillmat til kveldens grillfest på stranden. Så klokken 11.00 ankom vi Swany som er en 72 fot stor Swan for å innta risengrynsgrøten sammen med andre seilere. Og selv om Swany er stor ble det trangt nok med nesten 100 om bord og rundt båten var det sikkert fortøyd 30 dingyer.

 

Dette ble en perfekt oppladning til julefeiringen og julestemningen kom når gutta på Storefri dro i gang med julesanger. Etter grøten på Swany, gikk turen på land, hvor mange taxi`er ventet med å kjøre oss opp til Mariann (taxi`ene er pickup`er med seter rundt hele karmen og tak over)

Mariann er en levende legende blant norske langturseilere. Hun seilte sammen med hennes tidligere mann ”Fixman” en Colin Archer skøyte med navn Fredag i mange år borte her i karibien, før den gikk på grunn og senere ble solgt.

 

Mariann og Fixman har nå gått fra hverandre og Mariann bor halvåret på Bequia og halve året i Norge, og livnærer seg med å håndlagede ting. Fixman seiler fortsatt, men nå i en najad med navnet Louise III.

 

Det var opp til Mariann alle norske seilere ble invitert på gløggparty, som gikk som følgende: Fixman står i porten og ønsker velkommen, deretter går du gjennom huset (i kø) for å signere i gjesteboken og deretter går du inn på kjøkkenet for å levere en flaske vin (Hver båt tar med seg en flaske) og deretter får du drikke så mangen gløgg du måtte ønske. Fra kjøkkenet går du ut i hagen og der prater man eller slapper av, mens gutta på Storefri synger flere sanger og Mariann går og deler ut hjemmelagede karameller og pepperkaker (så skal man feire jul i karibien er Bequia stedet).

 

Vi var over 200 norske seilere oppe hos Mariann, samt noen svensker og dansker, så vi følte at julestemningen var i gang. Etter gløggpartyet var det på tide ringe hjemfor å ønske de hjemme en riktig god jul. Det var rart å ringe hjem klokken 16.00 lokal tid når solen skinner og de der hjemme hadde allerede spist julemiddagen sin og pakket opp alle presangene, for der var klokken 21.00.

 

Så for å ta igjen litt av forspranget reiste vi ut med dingyen til Askeladden og fann frem våre julepresanger som vi hadde stuet vekk da vi forlot Las Palmas. Vi pakket ut mange nye bøker (veldig bar å få nye bøker) samt en del klær og norsk sjokolade og kaffe. Vi sier herved tusen takk for presangene til alle sammen. Selv skulle vi inn på stranden til jule grillfesten.

 

Vi gjorde oss klare og kledde på oss riktig juleantrekk, shorts og hvit tennisskjorte (med Sparebank 1 logo på) for så å hoppe i dingyen. Å få landkjenning med dingyen på en strand etter mørkets frembrudd er ikke altid like lett, noe Øystein skulle få erfare denne kvelden. Han kjørte dingyen og tok sats på en bølge og dro opp motoren og brølte hopp og hoppet.

I motsetning til strendene i Spania og Portugal, er strendene her i karibien ganske dype rett før land, så når Øystein hoppet stod han ikke bare til knærne i vann, men til halsen. Svein og Rune er litt mer erfarne (eller tregere) for de satt fortsatt i dingyen til den var nesten helt oppe på land før de gikk ut og ble nesten ikke våt i hele tatt, men i det varme klimaet tok det ikke lang tid før Øystein var tørket.

 

På stranden var det laget til med felles griller og det var bare å sette i gang med å grille, og grillfesten varte til langt ute i de små nattetimer. Selv om det ble en rar jul for oss som er vant til å feire denne høytiden hjemme på Vestlandet med familien, ble det en minnerik og annerledes jul, selv om vi lengtet litt tilbake til snøen (men det varte bare en liten stund og forresten er det ikke ofte snø hjemme på Vestlandet heller).

 

Første juledag tok mannskapet på Askeladden det med ro på formiddagen, men på ettermiddagen skule det lages pinnekjøtt til middag. Pinnekjøttet hadde vi fått om bord i las Palmas (sponset av Seimstrand forbruksforening, takk for det) og hengt over køyen til Svein over hele Atlanterhavet. Kjøttet var lagt i vann dagen før og Rune gikk i gang med å tilberede festmåltidet.

 

Ingen ting skaper mer julestemning en lukten av pinnekjøtt som koker, sammen med jule cd av Hanne Krog ble dette en optimal juledag. Middagen ble ferdig og pinnekjøttet ble servert med kokte poteter, kålrabistappe og ribbefett med øl og akevitt (takk for den Asbjørn). Til dessert hadde Rune laget riskrem med rød saus (i mangel av rød saus, laget han rød saus av gelepulver). Men etter middagen ble vi så mette at vi bare lå å gapte i hver vår sofa, uten muligheter til å innta desserten. Dette førte til at vi dagen etter våknet opp til risengrynsgrøt (vi hadde ikke tilsatt kremmen) og rød gelé.

 

Annen juledag gjorde vi ikke annet en å slappe av i båten, mest vi spiste grøt og rød gelé. Om kvelden prøvde vi å holde tradisjonen hjemmefra vedlike, nemlig med å gå ut på pub. Svein og Øystein prøvde, men det var ikke noe særlig trøkk, for på den lokale diskoen var det bare menn, så vi gikk tidlig hjem igjen.

 

Dagen etter var det oppbruddets dag, der båter gikk for å dra andre steder, Abeline hadde gått dagen før og Ingrid og Evelyn gikk på formiddagen og litt ut på ettermiddagen kom også Frode fra Viking Crusader bort om for å si adjø (han skulle tilbake til Norge for å jobbe) Også Askeladden skulle dra den dagen, men vi ventet til kvelden, slik at vi kunne seile om natten opp til St. Lucia. Det startet å blåse friskt om kvelden og litt før klokken 21.00 ble det litt anløp til dramatikk.

 

Først dregget Concordia av (en stor Colin Archer skøyte) og dultet bort i Clamydia som nå lå rett foran oss. Clamydia gikk ut på VHF en og etterlyste mannskapet på Concordia, fordi de hadde fått festet en tamp i Concordia og holdt de inn til sin egen side. Askeladden gikk på VHF en med forespørsel om vi skulle bistå Clamydia ved å gå på andre siden av Concordia, for å holde henne. Akkurat da dregget også Storefri av som lå litt borten for oss, så vi bestemte oss for å lette anker å gå etter Storefri for å stoppe henne.

 

Men mannskapet på Storfri kom akkurat da kjørende i dingyen og fikk komet seg om bord og stoppet båten. Siden vi nå hadde lettet anker, bestemte vi oss for bare å reise til St.Lucia. Det ble en rar seilas, med mye vind og sjø i passasjene mellom Bequia og St.Vincent, for deretter å bli helt stille mens vi seilte langs landet på St.Vincent. Og deretter frisket det godt på igjen i passasjen opp til St.Lucia. Så når vi ankom Vieux Fort på sydspissen av St.Lucia var vi gjennom våte.

 

Vi lå oss på svai i en liten bukt for å sove ut etter nattens seilas, så om ettermiddagen ville Svein, Rune og Egil på land å sjekke ut hvor vi var havnet. Så vi tok dingyen og prøvde å få start på motoren, som bare stoppet, før den ikke ville gå i det hele tatt. Vi hadde da drevet et godt stykke vekk fra Askeladden og vi fant ut at det var best å ro tilbake mot Askeladden før mørket kom og vinden økte.

 

Så dagen etter gikk vi inn til en stor kai å fortøyde, fordi uten dingy var det ikke noe blivende sted, å ligge langt ute i bukten. Kaien var en stor industrikai der store båter lå til, men siden det nå var snart nyttår, var det ingen båter som skulle anløpe og vi kunne ligge der.

 

Svein og Egil dro på land for å sjekke inn og for å sjekke ut Egil som hadde flybillett den 2 januar (det var derfor vi hadde reist tilbake til St.Lucia og ikke var på Mustique som mange av de andre norske båtene). Vi skulle også sjekke ut om Vieux Fort var en plass som vi kunne feire den store millenniums festen på. Etter første øyekast så Vieux Fort ut som en fin plass å feire nyttår på, med et pent hotell og en del små kneiper samt en KFC hvor vi kunne spise ”fastfood”.

 

Så vi dro og rapporterte til de andre gutta at dette var plassen vi skulle feire den store dagen. Så dagene frem til nyttårsaften ble brukt til å gjøre seg kjent i Vieux Fort.

 

Da nyttårsaften kom ble den feiret på følgende måte: Vi spiste restene av pinnekjøttet (mer en nok til en full middag) og denne gangen greide vi også å spise desseren, som også denne gangen var riskrem med rød saus. Deretter var planen å gå opp på hotellet å feire det nye tusenårsskifte sammen med lokalbefolkningen. Men til vår store overraskelse var hotellet stengt.

 

Nå var gode råd dyre (eller rådyra gode) så vi praiet en taxi som kjørte oss rundt til flere uteplasser, men alle var stengt, så det endte med at vi lot taxien kjøre oss ned igjen til Askeladden.

 

Dette førte til at vi nyttårsaften klokken 24.00 stod ensomme på en stor industrikai og ønskte hverandre godt nyttår (da skulle vi ønsket at vi var på fest hos deg Morten) og det var det før vi gikk å la oss. Fines det andre der ute som hadde en mer trist inngang på det nye året.

 

Første nyttårsdag våknet vi tidlig og vi kunne konstatere at verden ikke hadde gått under og alt det tekniske utstyret vårt fungerte fremdeles. Dette var den siste dagen til Egil som mannskap på s/y Askeladden, så på kvelden spanderte han full middag på oss ute på Sandy Beach. Der spiste vi noen saftige T-bonesteak mens sønnen til innehaveren gikk rundt å hilste på oss med low-five og high-five (han var bare 2 år og gikk rundt i bleie).

 

Den neste dagen mønstret Egil av og vi fulgte han til flyplassen for å se at han kom seg vel av gårde. Det hadde vært en hyggelig tid å hatt han om bord jeg tror vi har trivdes godt i hverandres selskap. Så var vi bare oss 3 igjen på Askeladden, men det skulle ikke vare lenge før vi ble 4 igjen.