Etter å ha gjort oss ferdig med Inverness var vi klar til å møte sjøormen "Nessi" I Loch Ness. Vi gikk gjennom en fem - seks sluser sammen med en dansk båt vi møtte i Inverness.

Når vi kom til Loch Ness la vi oss inn i en vik hvor vi kunne ligge til kai, det var godt å slippe å tenke på flo og fjære samt tidevann strømmer.

Vi hadde nettopp fått festet fortøyningen da det dukket opp en bil fra det lokale hotellet, som lurte på om vi ønsket å ta oss en tur i puben (snakk om service)

Som den glede gjengen vi er så takket vi ja til tilbudet og når vi kom frem til hotellet fikk vi se hva folk her oppe i det skotske høylendet lever av.

Her var det kopier av sjøormen Nessi i alle farger og fasonger og dreide det seg ikke om sjøormen så var det whisky det handlet om. Dette førte til av Askeladden bestemte seg for å bruke neste dag til å utforske disse fenomenene.

Neste dag gikk vi til fots opp til hotellet og Nessi center 2000 som lå 2 miles fra hvor vi lå fortøyd. Etter å har fått vite alt vi trengte om sjøormen vikle vi se på slotts ruiner fra middelalderen.

Så vi tok bena fatt og gikk ennå 3,5 miles til en gammel slottsruin kalt Urkenhart Castle. Når vi hadde gåt så langt var vi sikre på at det ikke kostet noen penger for å komme inn for å se på ruinen, men nok en gang måtte vi betale for å se på severdighetene.

Når vi nå hadde tatt slottsruinen i øyesyn, syntes noen av oss at vi hadde gått nok for i dag, derfor tok noen (Svein) bussen hjem igjen, mens de andre gikk på beina.

Da vi satt å spiste middag i Askeladden fikk vi se et syn som både var skremmende og fascinerende. For rundt klokken 18.00 kom alle utleiebåtene inn i havnen for å fortøye. Og maken til udugelige sjøfolk skal man lete lenger etter, her var det ingen som hadde fendrer, og båtene klinket bort i hverandre mens alle engelskmennene syntes dette var festlig (vi i askeladden var noe mer bekymret).

Ikke nok at De manøvrerte båtene som de var på tivoli å kjørte radiobilder, de greide også å gå på grunn med båter som bare stakk ca 70 cm ned i vannet i et område som var meget godt merket.

Disse opplevelsene gjorde at Askeladden ville dra tidlig av gårde neste dag, for å hindre et ublidt møtte med disse radiostyrte båtene.

Så litt ut på dagen hadde Askeladden lagt Loch Ness bak seg uten å ha sett den virkelige sjøormen, men med mangen andre inntrykk. Vi kom nå frem til Fort August som ligger midt i kanalen og siden det nå var lørdag bestemte vi oss for å besøke den lokale puben.

Her fikk vi servert backyard (bakgårds) Whisky og real hand pump ale uten at vi var så veldig imponert av den grunn. Men dette var en ordentlig pub med stor stemning og vi kom i snakk med noen engelskmenn fra Wales og fra Coventry.

Så praten gikk varmt rundt emner som nasjonal retter, fotball, severdigheter og andre dagligdagse ting. Så når vi kommer til Wales, så skal vi spise nasjonalretten der som er "faggets" (på norsk er dette homo) så vi er svært spent på denne retten.

Etter Fort Augustus kom vi til Loch Oich og her satte Askeladden ny Norges rekord for seilbåter fra Nordhordland seilforening. Vi var nå nemlig 33 meter over havet og følte et snev at luftsyke.

Kanal livet er et sutalaust liv hvor man ar mangen gode dager i et rolig tempo, så for alle de som ikke har bestemt ferien for neste år, er en kryssing av Caledonia kanalen et godt tips.

Men nå var Askeladden lei å ha vann under kjølen og lengtet etter ekte saltvann igjen. Så det føltes godt å komme ut i Fort Williham til sjøen igjen.

Her traff vi igjen våre danske venner fra Inverness og vi bestemte oss til å dra sammen til Oban. Dette viste seg å bli en veldig fin tur med godt vær og med seler og niser som reise følge.

Og i solnedgangen fant vi en fortøyningsbøye som vi kunne ligge trygt i. Så neste morgen pumpet vi opp dingyen (gummibåten) vår og padlet til land.

Oban viste seg å være en trivelig by med eget whisky destilleri som vi besøkte og fikk prøvesmake varene. Videre var det den store solformørkelsesdagen når vi var her.

Men maken til oppskrytt naturfenomen skal man lete lenge etter, folk og turister stod å kikket opp i luften mot solen med diverse papp briller og butikkene stengte for at de ansatte skulle få med seg begivenheten.

For vårt vedkommende hadde vi gjort oss ferdig med dette naturfenomenet på noen få sekunder. Så vi så heller pa et vakker syn da en nederlandsk seilskute som hadde vært med i Cutty Sark gikk fra kai med fulle seil uten motorkraft.

Om kvelden ble vi invitert bort til våre danske venner i Marie Celeste til noen kvelds øl. Vi var ikke sene om å be, så vi satte 3,5 hesteren vår på dingyen og satte kurs mot danskene som nå hadde lagt seg longside en amerikansk treskute inne i sentrum.

Med tre velvoksne karer opp i dingyen var det så vidt båten bar, men med full fart på 3,5 hesteren vår så gikk det bra. Etter en hyggelig kveld med Ingvar og Mikkel så var det på tide å returnere til Askeladden.

Men nå ville ikke 3,5 hesteren vår starte uansett hvor mye vi drog i snoren og tok av og på choken, den ville ikke starte. Så her var det bare å ta årene fatt og håpe vi hadde medstrøm. Etter en rotur på nesten 50 minutter var vi endelig tilbake på Askeladden så nå er vi godt rustet til Pedros internasjonale dingy race på Gran Canari).

Fra Oban satte Askeladden kurs mot Bangor i Nord Irland og med godt vær var det en fin seilas i starten, men vinden skiftet retning og vi bestemte oss for å ligge for anker når kvelden kom. Selv om vi ankret opp på verdens meste øde sted hadde de også her et whisky destilleri.

Fra oppankringsplassen hadde vi godt vær og fin vind for seilasen til Bangor. Og lørdag morgen klokken 07.30 kom vi inn i Bangor Marina. Dette er en av Storbritannias aller fineste havner med 5 anker i gull.

Dette var en marina både Askeladden og hans mannskap fant seg vel til rette i. Så etter at vi hadde sovet litt, spist godt og tatt en velfortjent dusj var vi klare til å sjekke ut nattelivet i Bangor.

Etter diverse studier av det Nord Irske folkeslaget har vi følgende bemerkninger. Irske jenter er betydelig penere en sine medsøstre i Skottland og Nord Irene fester som det skulle være den siste muligheten for en fest.

Men Irene er et veldig høflig folkeslag og selv om vi nå var i et land med diverse interne konflikter (ettårs markeringen for bombingen i Omhag) så vi aldri noen tegn til bråk.

Etter et pub besøk på søndag hvor vi så pa engelsk fotball samtidig som en fallen stjerne (look alike til Bonni Tyler) underholdt med live show, observerte vi nå et annet fenomen her i Nord Irland.

For på lørdags kveldene var det de irske jentene og guttene som tok seg ut, men på søndags ettermiddag er det mødrene deres som virkelig tar seg ut. For aldri har vi vært på en pub klokken 17.00 en søndags ettermiddag med så mye trøkk, med dansende og syngende mødre 40 - 50 års alderen.

Så i dag mandag den 16.08.99 har vi tatt toget inn til Belfast fra Bangor hvor båten ligger for å sjekke ut Nord Irlands hovedstad. Askeladden dra videre i morgen til Isle of Man for så å gjøre ferdig resten av Irske sjøen.

Alt vel, so long fra s/y Askeladden