I
Vieux Fort lå vi som sagt ved en industrikai og det var nok ikke så vanlig at
seilbåter tok turen innom Vieux Fort. Dette gjorde at det var lite turisme og
vi kom inn på lokalbefolkningen på en helt annen måte (de var ikke så opptatt
med å selge oss alt mulig).
Dette
førte til at vi fikk svært god kontakt med Sammy som var toller og arbeide nede
på kaien. Han kom stadig bortom Askeladden for å slå av en prat og gjerne bomme
en øl av oss. Fordi vi altid er hyggelige med folk vi treffer, ble vi invitert
til den lokale barberque festen den 4 januar (dette var den fjerde dagen på rad
de feiret det nye tusenårsskiftet).
Etter
at arbeidsdagen til Sammy var over, tok han oss med hjem til familien hans
(dette var kona Rufina, sønnen Webster og datteren Eve). Etter at han hadde
skiftet og kommet i sivile klær gikk vi innover til byen, hvor barbecuen var (i
en avstengt gate). Folk i karibien elsker å grille eller barbecue (som de sier
her) og de gjør det så ofte de kan. På festen var alle folkene i byen, både
gamle og unge og alle var glade og svingte seg etter rytmene som kom ut fra
noen gedigne høytalere.
Man
skule tro at man bare hørte på reggae her borte i karibien, men det stemmer
ikke. I St. Lucia og St. Vincent hører de faktisk svært mye på ”Country and
Western” musikk (selv om det aldri har vært en cowboy her). Ellers har de et
rytmegen vi nordboere kan bare misunne de, for så fort de hører noe rytmer,
klarer de ikke å stå stille. Og dette gjelder om de er unge eller gamle, menn
eller kvinne. Spesielt datteren til Sammy Eve (5 år) sjarmerte og imponerte oss
med at hun hadde full felling på rytmene.
Vi
gikk også på ute diskotek, men her tok Sammy oss fort ut igjen. Fordi han hadde
fått et tips av en venn i politiet, at det kom til å bli en stor slåsskamp
mellom to rivaliserende gjenger (så de nye vennene våre passet på oss). Så vi
gikk heller til en rolig pub der vi kunne snakke og hvor vi traff flere av
vennene hans (nesten bare tollere).
Som
sagt var motoren til dingyen vår gåen, men Sammy hadde en venn Thomas som kunne
alt om motorer. Så han skulle snakke med Thomas og få han til å ordne motoren
vår. Klokken 08.00 neste morgen banket
Thomas på båten, for han ville se på motoren. Etter et kvarter var motoren
ordnet og alle smilte tilfreds. Thomas hadde drevet et mekanisk verksted sammen
med broren sin, men da broren døde, sluttet han og ble toller isteden for.
Mens
vi lå i Vieux Fort å ventet på at Marit (Svein`s søster) skulle komme, oppfattet
vi noen som prøvde å anrope Askeladden på VHF en. Dette viste seg å være
Monsoon som er en 50 fot Beneteau som Torbjørn og Alf fra Bergen eier sammen.
Vi hadde snakket med Torbjørn på kaien i Bergen når vi dro fra Norge og vi
viste at han skulle bort til karibien for å kjøpe båt, men ikke hvor vi kunne
treffe ham.
Monsoon
ble liggende sammen med oss noen dager i Vieux Fort og ble for øvrig invitert
over til Askeladden på Runes kjøttkaker med påfølgende rumpunch. Det er altid
kjekt å møtte andre seilere og dele opplevelser og erfaringer.
Den
største næringen på St.Lucia ved siden av turismen er eksport av bananer. Dette
førte til at vi måtte gå fra kaien for å legge oss på svai, mens den store
banan båten kom for å laste bananer. Når bananbåten legger til kai, kommer alle
banan bøndene med bananene sine, og alle kommer i pick uper. Snart aulte det på
kaien med pick uper med bønder som håpet på at bananene deres gikk gjennom den
strenge kvalitetskontrollen.
Bananbåten
lå vel en dag og etter at den var gått (den skulle til England) la Askeladden
til ved kaien igjen. Dette var også den dagen Marit skulle komme, så Svein og
Øystein gikk for å møte henne. Menst vi gikk til flyplassen såg vi boingen
landet, for flyplassen lå like bak byen.
Det
ble et hjertelig gjensyn med henne (vi møtte henne også i Porto) og det ble
nesten julaften om igjen for oss på Askeladden. For hun hadde mye med seg fra
Norge og her var seigmenn, frilekaffe, norsk sjokolade, lokalaviser, seilblader
og et lass med nye bøker samt mye mer.
Så vi på Askeladden sier tusen takk for alle gavene.
For
å feire det nye crew`et om bord i Askeladden gikk vi på hotellet sammen med
gutta på Monsoon for å spise middag. Dagen etterpå var det fredag og Sammy
spurte om vi hadde lyst til å være med på barbecue og ”bygdedans”.
Vi
på Askeladden er kjente for ikke å takk nei, så på kvelden kom Sammy og hentet
oss og ferden gikk først til stam puben hans, som med første øyekast så ut som
et plankeskur, men det viste seg å være en pub så god som andre, med et
vanvittig stereoanlegg (det har alle uteplasser i karibien). Puben ble drevet
av Lusius en venn av Sammy, som hadde bygget et ekstra rom til på huset og vips
var det blitt en fin pub. Om dagen arbeidet Lusius på fabrikken som laget
banankasser.
Dette
var stampuben til Sammy og vennene og her møttes de hver fredag og lørdag for å
løse små og store problemer. Etterpå gikk turen for oss videre et en plass der
de hadde barbecue, her fikk vi vårt første møte med ”West Indian hot souse”.
Det bruker de å ha oppå alt de griller og vi (Svein) forvekslet dette med
ketsjup og kyllingen ble sterk som bare f……!
Etter
at brannen i halsen var slukket, gikk turen videre til ”dancing hall” som kan
sammenlignes med en god gammel bygdedans. Her ville de lære oss å danse med
reagge rytmer til C&W musikk, og nok en gang oppdaget vi at vi ikke var
utstyrt fra naturens side med kulelager i hoftene, slik som de innfødde. Det
ble en minnerik kveld der vi opplevde mye av den karibiske gjestfriheten som
finnes, bare man kommer seg litt vekk fra de største turist stedene.
Vi
var egentlig tenkt til å reise denne lørdagen, men vi utsatte det en dag da
Sammy og vennene hans inviterte oss på avskjedsfest. Så nok engang troppet vi
opp på puben til Lusiusen og her fikk vi servert grillet tunfisk og
kyllingpølser med ketchup og WIHS (Svein holdt maska og spiste tunfisk som han
aldri hadde gjort noe annet).
Kvelden
gikk så alt for fort og praten gikk livlig om hverdagslige ting samt at
informasjon om livet og kulturen fra de ulike landene ble utvekslet. Etter på
utvekslet vi adresser og det var tungt å ta farvel med gode venner, så takk
skal dere ha : Sammy m/familie, Lusisus, Thomas, Wallece og Edward. Dere gjorde
oppholdet vårt på St. Lucia til en opplevelse for oss på Askeladden.
For
neste dag klokken 09.00 kastet vi loss med kurs for Young Island ved St.
Vicent, etter først å ha tatt farvel med gutta på Monsoon (og utstyrt de med
seigmenn og kaffe) som skulle nordover til Martinique.
Det
ble en fin seilas med god vind (gjerne litt mye for det nye crew medlemmet) og
snart såg vi St. Vicent med sine grønne åser. Langs øya fisket vi og like
utenfor Kingstown fikk vi napp, En tunfisk hadde bitt på, vi avlivet den med en
skvett vodka i gjelene menst vi avfotograferte den. Alt dette ble gjort på
utsiden av båtripa, for å ikke søle. Så når vi endelig skulle hive fisken om
bord løsnet den fra kroken og falt i havet med en ”silkerus” (det var nok litt
av en historie den kunne fortelle til sine tunfiskvenner).
På
Young Island ble vi i 2 dager, hvor vi lå fortøyd i en bøye med svært rolig
sjø, fordi vi hadde rev på utsiden som tok av for bølgende. Det var her vi også
for første gang prøvde de lokale bussene. Bussene er hiace`er med mange seter i
som blir stuet så mange personer som mulig inni og det blir aldri fult (vi
talte 19 stykker en gang) og hele turen koster deg en EC dollar (litt over 2
kroner)
Fra
Young Island gikk turen til Port Elisabeth på Bequia der vi tidligere hadde
feiret jul (se reisebrev 11). Denne gangen var det ikke så mange norske
seilbåter å se, faktisk ingen.
Men
Bequia er en vakker øy så det var mye å vise frem til Marit og en del å
utforske på egen hånd. Her traff vi igjen Mariann som bor på Bequia. Hu
overtalte oss til å bli til søndag for å overvære den årlige ”The Sunshine
School” auksjonen som er et av Mariann`s hjertebarn.
The
Sunshine School er en skole for vanskelig stilte barn, og siden formålet var så
godt var det ikke vanskelig å overtale mannskapet på Askeladden å bli til
søndag. Støttespillerne for denne auksjonen er for det meste langturseilere med
lang fartstid som enten hadde slått seg til ro på Bequia eller som seilte i
nærområdet. Dette bar auksjonen preg av for det var vesentlig ting til maritimt
bruk som ble auksjonert vekk.
Auksjonen
ble en hyggelig opplevelse, der man snakket med andre seilere samtidig som man
fikk mulighet til å kjøpe det man trengte eller ikke trengte. For Askeladden
sin del ble dette en ”ny” dingy som vi fikk tilslaget på for 150 EC dollarer
(et røverkjøp) noe som vi var meget godt fornøyd med. Ellers traff vi Fixman og
kona igjen på auksjonen og fra ham fikk vi mange gode tips om videre seiling.
Ellers
benyttet vi tiden på Bequia til å sjekke oss inn i St. Vicent og Grenadinene
(vi gadd ikke gjøre det i Kingstown). Videre badet vi og snorklet en del (Svein
kjøpte nytt dykkeutstyr) og vi spiste en fantastisk middag på Gingerbread
restaurant (uten forkleinelse for Rune sine middager, men av og til er det godt
å gå ut å spise).
Men
vi kan ikke gro fast på et sted og det er mange plasser i Grenadinene å besøke,
så vi kastet loss igjen og satte kursen til Friendship Bay som ligger på den
andre siden av Bequia. Det var en seilas på halvannen time og slike korte
seilaser skulle det bli en mengde av i fremtiden, fordi øyene i Grenadinene ligger
tett som hagel.
I
Friendship Bay var det første gangen vi snorklet på et korallrev og det ble en
fantastisk opplevelse. Det var som å svømme i et akvarium med alle slags mulige
fisker i forskjellige farger og former. Dette ble bare begynnelsen til mange
snorkleturer på ulike rev, selv om Rune mente å ha sett en murene (en av de
farlige fiskene i karibien).
Ellers
gikk vi en kveld på hotellet som lå her for å prøve utvalget de hadde av høye
og fargerike drinkene som de har her i karibien (de kom i blått, gult, grønt,
rosa o.l).Her traff vi også det skotske ekteparet Fraiser (ikke tv-psykologen)
og skulle vi seile gjennom Caledonia kanalen måtte vi besøke dem, fordi lever i
Inverness.
Etter
dette hotel besøket fikk Marit erfare at å gå om bord i dingyen etter en lystig
kveld ikke er like lett bestandig. Hun hoppet i dingyen fra brygga og ”svusj
der forsvant dingyen under henne og hun befant seg i sjøen med solbriller,
kamera, penger og full klesdrakt. Det meste gikk heldigvis an å tørke, men
kamera hadde tydeligvis tatt sine siste bilder (men hun fikk låne Svein sitt
gamle kamera for å kunne ta sine feriebilder) og solbrillene dykket Øystein
etter neste dag, så alt endte bra.
Etter
en sånn kveld var det godt å dra videre neste dag, da seilte Askeladden til
Mustique som er en privat eiet øy i Grenadinene. Her hadde mangen av vennene
våre feiret millennium skiftet, så vi var spent på hvordan de hadde hatt det og
om vi fant noen spor etter festen.
Mustique
viste seg til å være en svært velholdt øy, hvor det meste var ”High classe” det
blir gjerne slik når det bor kjendiser der som : Mick Jagger, David Bowie,
Prinsesse Margareth av England og Pierce Brosniac (James Bond). Det var dyrt å
ligge her, 50 EC dollar for første natten og deretter 30, så vi bestemte oss
for å bli liggende i 2 dager for å få ned prisen.
På
Mustique tok vi en lang ekspidisjons tur pr. bein over store deler av øya og vi
fikk se en mektig natur og hvite sandstrender med tusenvis av konkylier. Vi
prøvde å høste kokosnøtter ved å kaste stein på de, men ingen falt ned. Vi
avsluttet ekspedisjonen med en cola på Fierfly Bar som var en ordentlig luksus
bar i gammel engelsk kontinental stil, med panorama utsikt over havnen og foto
forbud, da det vanket vanligvis mange kjendiser der, men vi så ingen.
Etter
Fierfly gikk vi tilbake til biblioteket på øya, hvor vi hadde bestilt time til
bruk av Internett, kvelden før. Og mens gutta surfet på Internett, datt det en
kokosnøtt ned like ved der Marit satt, så ble det kokosnøtt på oss allikevel.
Kokosnøtt er for øvrig en av de vanligste årsakene når folk blir drept i
Karibien, ved at de faller ned fra palmene og treffer folk i hodet, eller at de
suser rundt i luften når hurrican sesongen pågår.
Neste
øy på programmet var Canowan, men her stoppet vi bare en dag fordi det ikke er
så mye å se på denne øya, og fordi vi gjerne ville komme oss til Tobago Keys.
Men vi oppholdt oss her så lenge at vi greide å få punktert dingyen vår på
grunn av store svell (havdønninger) som presset dingyen vår oppunder en brygge,
menst den lå fortøyd.
Så
tidlig neste dag reiste vi til Tobago Keys, og på dette seilstrekke er det
viktig å vite hvor man befinner seg til enhver tid, fordi det er så mange rev
man kan kjøre på dersom man ikke er oppservang. Men det gikk veldig fint for
Askeladden og snart kunne vi ankre opp på 3 meters dyp sammen med plenty (over
20) andre båter.
Det
var rart å ligge til anker her for selv om det blåste friskt, ligger man helt
stille fordi man ligger innenfor revene om bryter ned alle bølgende. Revet har
form som en hestesko og blir derfor kalt ”the horseshous reef”.
Tobago
Keys er en nasjonalpark og totalt fredet, så man kunne ikke fiske her, men man
kan virkelig utforske fiskene når man snorkler på revet. Og det er virkelig
godt tilrettelagt for snorklig her, med gratis dingy bøyer ute ved revet.
Det
var rart å snorkle så langt ute i havet på 2-3 meters dyp. Og nok en gang så vi
fisker og koraller o ulike farger og former, men da vi så en sjøslange og en
stor rokke var vi ikke så veldig tøffe og vi bestemte oss for at vi hadde
snorklet nok for i dag.
Så
da betemte Svein og Rune seg til å ta en ekspedisjon i beste Erlend Loe stil på
en av øyene der ute. Så vi tok dingyen inn på stranden og gikk barbeint over
hele øya (det tok 3 minutter) men heller ikke her følte vi oss helt sikre, for
det var stadig noen krypdyr som ville bite oss, så vi reiste snart ut til
Askeladden igjen (livet er en risiko sport).
Vi
ble en del dager på Tobago Keys, men siden det er ganske øde her, ville vi
snart ha litt sivilisasjon igjen, så derfor gikk turen til Cliffton på Union.
Her ankret vi opp nesten innerst i havne bassenget og Marit, Rune og Svein tok
dingyen inn for å handle.
Menst
vi var inne for å handle hørte vi en voldsom fløyting av båten Barracuda som
skulle inn til kai. Vel ute igjen i Askeladden fikk vi høre av Øystein at båten
hadde vært svært nære og nesten kastet ankeret opp i cockpiten vår. Den var så
nære at Øystein kunne lese det gamle navnet på båten, og det viste seg at båten
var gamle Kommandøren som vi ofte hadde sett i barndommen.
Det
var for øvrig ikke første gangen at vi såg gamle fjordabåt og ferger som nå er
solgt til øyene i Karibien og har fått et nytt liv her borte. Så tar man seg en
tur om bord vil man se at de fleste skiltene er på norsk (nynorsk) ennå.
Om
Barracuda (eller Kommandøren) fikk vi høre en artig historie fra en annen norsk
seiler venn. For øverst i masten på Barracuda henger det norske flagget ennå,
så da vår seiler venn bemerket dette til en av de ansatte, fikk han som svar at
det hadde kjøpt båten av det firmaet (les Norge). Men vår venn gav seg ikke så
lett og fortalte at dette var det norske postflagget og ikke en firmalogo, da
fikk han et bekreftende nikk om at Barracuda gikk ofte med post, da gav vår
venn opp.
Som
så oftest når vi kommer til en ny øy, går vi på oppdragelses tur og Union var
intet unntak. En dag Rune og Svein hadde vært på fottur, ble de fryktelig
tørste, så de stoppet opp ved et turkist hus i lia ovenfor Cliffton. Her kjøpte
de seg noe å drikke og snart kom de i snakk med innehaveren Adolfus (men vi
kalte an ”Dolfusen”. Det ble snart en livlig prat og snart var vi kjent med
faren William og beste kameraten Jeff. Vi fortalte de historier fra Norge og de
ble imponert over snøen og kulden.
Så
på kvelden ble vi invitert til middag av ”Dolfusen” og kona. Til middag vanket
det ”red snapper” som er en fisk som blir servert med poteter og krydderkraft.
Selv om Svein gren litt på nesen, holdt han maska for å overbevise vertene at
dette hadde han spist før.
Red
snapper spiser man med skinnet på og hele hodet. Øynene skal være en
delikatesse og man skal få svært mange mannlige hormoner av å spise det, eller
som Dolfusen sa til Øystein: ”You will get 11 kids, by one shot”.
Som
gave til vertskapet hadde vi med en liten skvett Akevitt som vi ikke hadde
drukket opp sammen med pinnekjøttet. De innfødde blandet straks akevitten
sammen med pepsi og slo fast at det var en svært god rom vi hadde i Norge.
Det
ble en munter kveld å vi kom oss ikke nedover til Askeladden før seint på natta
og da hadde vi invitert Dolfusen ned til Askeladden dagen etter. Men før det
skulle vi selv om bord i Askeladden og som sagt tidligere det er ikke så lett
med slike dingy turer. For plutselig lå Rune, Svein og Marit i vannet på hver
sin side av dingyen og viste ikke helt hvordan dette hadde skjedd.
Neste
dag hentet vi dolfusen på kaien og han ble om bord i Askeladden i mange timer,
for dette var første gangen han hadde vært i en seilbåt. For øvrig sa han også
at dette var den fineste båten han noen gang hadde sett (vi ble glad). Så viste
vi han bilder fra Norge og han fortalte mye om livet på Union og fra Trinidad,
der han egentlig kom fra.
Om
kvelden ble vi invitert opp til han og konen Jean igjen som sammen drev ”top
value bar”. Vi trodde det var bare for å snakke, så vi spiste en god middag før
vi dro opp. Og lang i maska ble vi da det ble servert red snapper denne dagen
også. Så selv om vi var mette, var det bare til å bite tenna sammen og svelge
unna (aldri har Svein spist så mye fisk som her i Karibien).
Det
ble en ny lang kveld med flotte minner om noen fantastiske mennesker som ble
våre venner, og nok en gang var det tungt å ta farvel, for neste dag skulle vi
reise.
Vi
sjekket ut neste dag og opplevde at vi måtte være ute av landet innen 24 timer
og ikke 7 timer slik vi hadde hatt på St. Lucia. Så vi måtte forandre litt på
reiseruten vår. Men før vi reiste fra Cliffton var vi inne og kjøpte T-Shirts
hos Jean som solgt dette til turister.
Når
vi nå bare hadde 24 timer på oss, bestemte vi oss for å dra til Palm Island som
er en øy bare en halv times gange med båt fra Cliffton. Dette er en privat eid
øy som bare er delvis åpen for andre. Men det vi fikk se var en skikkelig
sydhavsdrøm, med hvite sandstrender, palmer og krystallblått hav.
Fra
Palm Island dro vi neste dag til Carriocou som hører til Grenada. Her sjekket
vi inn i Hillsboroug som er hovedstaden på øya. Vi hadde tenkt å ligge her til
neste dag, men ble overtalt av Fixman, som vi traff når vi sjekket inn, å dra
videre til Tyrell Bay.
Siden
han er lokalkjent i disse områdene, så gjorde vi det. På veien ned til Tyrell
Bay, seilte vi forbi Sandy Island, hvor en nordmann for noen år siden hadde
gått først hele øya på langs på ski, for der etter å gå øya på tvers med ski.
Øya er ca. 150 meter lang og 30 meter brei og består bare av sand og 5-6
palmer. Vi hadde ikke ski med, så vi seilte bare forbi.
Vel
nede i Tyrell Bay traff vi Simon og bror hans, som lever av å selge vin og øl
som er smuglet fra Martinique til Grenada. Så drar de rundt til seilbåtene og
selger det så billig at man må bare kjøpe. Siden vi nå hadde noen flasker
hvitvin, bestemte vi oss for å kjøpe lobster (hummer).
Så
denne lørdagen hadde vi en fantastisk middag med nykokt lobster, fløtepoteter,
en kremet saus og god fransk hvitvin til. Etterpå var vi så mette at det var
bare så vit at vi orket å se på stjernene.
Vi
ble liggende i Tyrell Bay noen dager for å utforske mangrove skogen der og Rune
& Øystein var på fottur opp på høyeste fjelltoppen. Ellers hadde Marit og
Øystein en lang tur innover øya etter vann, det er ikke altid like lett å få
tak i det man trenger.
Fra
Tyrell Bay til St. Georges på grenada er det ca. 34 nautiske mil, så det var en
fin dagsseilas, og dette var samtidig den siste seilturen til Marit for denne
gang. Nå hadde hun blitt en fullbefaren sjømann/kvinne og denne gangen hadde
hun ingen grønnskjer i ansiktet.
I
St. Georges som er hovedstaden på Grenada la vi oss i en lagune som er et
veldig stille ankerplass, men med svært skittent vann, så noe bading fristet
ikke.
Første
kvelden reiste vi inn på yathing klubben og her var det billig mat og drikke
samt et biljardbord som vi benyttet oss av mange ganger, dette førte til blant
annet at Rune og Svein ble invitert med på en biljard turnering. (men dette
kommer vi tilbake til i et senere reisebrev)
Dagen
etter var det utforsking av byen og vi fant ut at det var mange bratte bakker i
byen, et livlig marked hvor alt blir solgt og mange personer som vi selge deg
alt mulig du ikke trenger. Ellers er byen en riktig sjarmerende by (den
vakreste i karibien, sier reklamen).
Vel
tilbake i yathing klubben møtte vi Georgs som er taxi sjåfør og lever av å
kjøre guidet turer rundt på øya. Siden vi gjerne ville se øya, bestemte vi oss
for at han var mannen, og vi ble enige om en 7 timers tur, neste dag.
Klokken
09.30 neste morgen, hentet han oss på yathing klubben og tok oss først med opp
til Concord watherfalls, hvor vi badet og hadde det riktig fint. Der etter gikk
turen til en krydder fabrikk, hvor man utvant ”Nutmeg” eller muskat som vi sier
i Norge. Muskat er den største næringen på Grenada ved siden av turisme og det
er bare Indonesia som produserer mer muskat i verden.
Etter
så mye krydder, ble vi ”svolten og tyst” og vi stoppet i en sjarmerende fiskelandsby
på vestkysten for å spise lunsj. Her fikk vi god og billig lokal mat. Deretter
var vi på bananplantasje og vi gikk i regnskogen, hvor vi pukket vilt voksende
muskat nøtter (nok til 3 års forbruk). Til slutt var vi på et rum – destilleri
og det minte veldig mye om whisky destilleriet vi var på i Oban i Skottland.
Det
var en lang tur og vi følte vi hadde fått god valuta for pengene og fått sett
det meste av Grenada, når vi ble kjørt tilbake til yathing klubben.
Dagene
her i St. Georges gikk raskt og Marit skulle snart reise, så den siste dagen
laget vi istand avskjedsfest med frukt, champagne, nutmegkake og is. Og på
kvelden var vi å spiste på mamma`s som er kjent for sine lokale rette, og vi
fikk servert 14 forskjellige retter.
Vi
var nå så mette at det var bare til å gå hjem til Askeladden for å sove. Neste
dag følgte vi Marit til flyplassen, hvor vi takket for besøket og så var vi
bare 3 (fritt etter 10 små indianerbarn).
Fortsatt
alt vel om bord i s/y Askeladden.