Nyttige tips for amatørastronomen:

Denne siden innholder tips for amatører som forhåpentig vil gjøre hobbyen mer givende. Det være seg observasjonteknikk, fototeknikk, bildebehandling m.m.
Her vil det komme nyttige ting etterhvert som jeg får lagt det inn.

Innhold:

Poloppstilling:

Dette er noe mange amatører strir med. En god poloppstilling er ikke spesielt vanskelig å oppnå, men kan være noe tidkrevende.
Skal en bare drive visuelle observasjoner er det nok å stille polaksen opp ved å sikte langs denne til den nogenlunde treffer Polaris. Man kan med fordel også bruke et kompass. Da bør man være oppmerksom på at monteringer som innholder jern kan påvirke kompassnåla noe.

Om monteringen skal brukes for fotografering over lengre perioder trenger vi en mer presis oppstilling. En mye brukt metode er den såkalte driftemetoden. Den går ut på at man betrakter hvordan stjernene driver over feltet. Ut fra dette ser vi hvordan vi må justere polaksen. Ved all poloppstilling er det en fordel at grunnstillingen på monteringen er i vater. Dette vil lette den videre justering betraktelig.

Framgangsmåten er som følger:
1. Still polaksen inn nogenlunde med øynene og/eller kompass.
2. Sett et trådkorsokular i kikkerten.
3. Still inn på en stjerne ved meridianen i sør.
4. La motoren på kikkerten gå.
5. Se nå om stjerna driver nordover eller sydover.
6. Driver stjerna mot nord peker polaksen for mye mot vest.
7. Gjenta punkt 5 og 6 til du er fornøyd.
8. Still inn en stjerne på vesthimmelen.
9. Se om stjerna driver nordover eller sørover.
10. Driver stjerna mot nord peker polaksen for lavt.
11. Gjenta punkt 9 og 10 til du er fornøyd.
12. Du kan nå gå tilbake til punkt 5 og ta en ny justering.

Er du i tvil om hva som er nord og sør i okularet?? Se i kikkerten og beveg den mot polstjerna. Nye stjerner kommer inn i feltet fra nord og forlater feltet i sør.

Det finnes mer nøyaktige teknikker enn denne også men de krever mer tid og er dermed lite aktuelle for transportable teleskop.

Tilbake til toppen

Feltstørrelse i okularet:

Å vite hvor stort felt man har i okularet er en veldig stor fordel når man skal finne nye ting på himmelen. Størrelsen på feltet angis alltid i form av en vinkel. Dersom vi ser på himmelen som en kule, vil distansen rundt horisonten være 360 grader. Distansen fra horisonten til senit (punktet rett over hodet ditt) er 90 grader. Månen får dermed en størrelse på 1/2 grad, eller 30 bueminutter. En grad kan deles inn i 60 bueminutter og ett bueminutt kan deles i 60 buesekunder.
Feltstørrelsen på et gitt okular kan vi finne på to måter:
Ute ved kikkerten, eller ved utregning basert på tekniske data.

Ute ved kikkerten:
1. Still kikkerten inn på en stjerne ved himmelens ekvator.
2. Sett inn det okularet du ønsker å finne feltstørrelsen på.
3. Slå av motoren hvis du har noen.
4. Bruk en stoppeklokke og ta tiden det tar for stjerna å drive tvers over feltet.
5. Ved å multiplisere tiden i minutter med 15 får vi feltet angitt i bueminutter.
Eksempel: Stjerna bruker 3 minutter på å drive over feltet.
3x15=45 dvs. 45 bueminutter eller trekvart grad.

Utregning basert på tekninske data:
Vi trenger i dette tilfellet å vite brennvidden til kikkerten og okularet. I tillegg må vi vite okularets apparente felt. Dette står ikke alltid påstemplet men vi kan finne det i produsentens brosjyrer eller datablad.
1. Finn forstørrelsen til okularet ved å dele kikkertens brennvidde med okularets.
2. Det apparente feltet til okularet divideres med forstørrelsen.
3. Feltet skulle da dukke opp i antall grader.
Eksempel: Et 25mm okular med apparent felt på 60 grader settes på en C8 med 2000mm brennvidde.
2000/25=80 dvs. 80x forstørrelse.
60/80=0.75 dvs. trekvart grad eller 45 bueminutter.

Var disse utregningene vanskelige?? Ta en titt på teleskopkalkulatoren.

Man kan nå med fordel lage en ring av metalltråd som beskriver feltet i det stjernekartet du bruker. Selv har jeg tegnet slike ringer for alle de okularene jeg har på en transparent. Ved å legge denne oppå stjernekartet mitt (Uranometria 2000.0) ser jeg fort hvor mye jeg må flytte kikkerten for å komme til et gitt sted. Jeg får også et godt inntrykk av hvilke stjerner og objekter jeg kan forvente å finne i samme felt.

Tilbake til toppen

Hvordan unngå duggproblemet:

Dugging er vel noe de fleste har opplevd ute under stjernene. Ofte har dette ført til en avkorting av observasjonskvelden. Man tar en våt kikkert inn i varmen for tørking. Når den endelig er tørr er som regel kvelden gått og en må finne seg i å vente på neste klarværskveld. Her til lands kan jo som kjent det bli en stund.

Dugging oppstår på en flate som er kaldere enn luften rundt. Vann vil kondensere på denne flaten, er det riktig kaldt vil dette vannet fryse og vi får rim. Hvordan kan en flate bli kaldere enn omgivelsene? Som kjent kan jo kaffen bli kald, men ikke kaldere enn romtemperaturen. For å forklare fenomenet tenker vi oss en fin sommerdag. Lufttemperaturen er kanskje rundt 20C. Så fort vi beveger oss ut i solstrålene vil vi føle oss varmere. Alle flater utsatt for solen blir varmere enn luften rundt, selv om Sola befinner seg ca 150 millioner km borte.
Det er det samme som skjer på natten men da med motsatt fortegn. Ute i verdensrommet er temperaturen nær det absolutte nullpunkt. Hvis vi nå ser på himmelen som et objekt vil dette nå forsøke å kjøle bakken ned til sin egen temperatur. På samme måten som om dagen er det igjen bare flatene som blir berørt.

Så fort man har forstått hvordan dette henger sammen er det lett å bekjempe duggingen.
En måte å gjøre det på er å varme opp flatene man vil beholde tørre. Dette krever tilgang på energi f.eks. strøm. Observerer man ute i felten er det sjelden man har så mye strøm eller batterier med seg.
Den andre måten er å isolere den kritiske flaten mot unødvendig himmelstråling. Metoden er såre enkel da men tar et ordinært sitte- eller liggeunderlag og lager er rør av dette. Røret trer man så over objektivet på kikkerten. Røret bør være 2,5-3 ganger så langt som objektivdiameteren. Liggeundelaget kan enkelt limes sammen med en elektrisk limpistol.
Selv har jeg brukt den siste teknikken i flere sesonger nå. Erfaringene er svært gode. Kun én kveld har det vært så fuktig at objektivet ble vått. Mange ganger har jeg sett dugghetten bli helt hvit av rim både på utsiden og innover på innsiden, men objektivet - like tørt.

Tilbake til toppen

Notater for astrofoto

Når man setter i gang med astrofoto er det mange faktorer som spiller inn for at bildet skal bli bra. Drevet på monteringen må være så bra at kikkerten følger stjernehimmelen eksakt. Fokusering av bildet er også helt avgjørende. Når man får bildene tilbake fra framkalling sitter man og beundrer resultatene. Tanker slår en, hva gjorde jeg når jeg tok dette bildet?
Etter noen års erfaring med astrofoto har jeg laget et skjema. Dette bruker jeg til all slags type astrofoto. Skjemaet er å finne her og skulle være lett for alle å bruke. Nedenfor er det gitt utdypende opplysninger om hvordan hvert enkelt felt fylles ut.
Fellesopplysninger: Noen data er like for hele filmen. Det gjelder framfor alt type film og hastigheten til denne (ASA/ISO) Jeg pleier også å notere hvilken dag filmen er framkalt og hvilken fotolab som gjorde det. Framkaller du filmen selv er det fint om du noterer f.eks. framkallertype, framkallingstid, vanntemperatur etc.
Objekt: Dette er kanskje det viktigste å skrive ned. Det er ikke alltid du får med det du ønsker på bildet. Derfor er det fint å ha notert hva du egentlig forsøkte på. Det finnes mange måter å føre dette på. Om du skriver det populære navnet f.eks. Oriontåken, eller M42, eller om du bare skriver koordinatene til området du fotograferer er opp til deg.
Nummer: Her skriver du med nummeret på bildet. Bruk tallet som vises i telleverket på kameraet.
Dato og klokkeslett: Dato trenger vel ikke noe mer forklaring. Jeg pleier å skrive ned klokkeslettet for når eksponeringen begynte. Alle tidspunkter angis i universaltid (UT). I de fleste tilfeller er det tilstrekkelig med minutts nøyaktighet. Skal du ta bilde av okkultasjoner el.l. kan det være en fordel å ta med sekundene også.
Eksponeringstid: Alltid et tilbakevendene spørsmål når du viser fram astrofoto: Hvor lang eksponeringstid er det? Her noterer jeg etter at eksponeringen er gjort. Er eksponeringen under ett sekund skriver du tiden kameraet ditt er stilt inn på. Opp til ett minutt noterer du eksponeringen i sekunder f.eks. 15sek. Er eksponereingen enda lenger noterer du bare antall minutter. På grunn av filmens reduserte evne til å fange opp lyset ved lengre eksponeringer er ikke sekundene viktige her.
Brennvidde og lysstyrke: Siden det her er snakk om foto og ikke visuelle observasjoner er begrepet forstørrelse irrelevant. Når jeg tar et bilde er brennvidden på instrumentet samt lysstyrken (blenderåpningen) det vesentlige. Dette gjør notatene direkte sammenlignbare med all annen form for foto. Dersom jeg fotograferer gjennom en Celestron8, skriver jeg 2000mm f/10. Når du gjør det på denne måten notatene ensatet og sammenlignbare uansett om du jobber med piggy-back eller okularprojeksjon.
ST-4: Dette er en opplysning jeg bruker for å holde orden på autoguideren. Dersom du ikke har autoguider kan det være greit å notere med forstørrelen du bruker i guidekikkerten. Har du muligheten kan lysstyrken på guidestjerna også være hendig å ha. Jeg har de siste sesongene benyttet en autoguider, ST-4. På denne finnes det en mengde innstillinger kan påvirke kvaliteten på guidingen. Jeg pleier å notere de tre viktigste: Eksponeringstid, Støy/signal og Faint/Averange. Autoguideren virker slik at den tar et bilde, analyserer det og korrigerer motorene. På en ST-4 kan denne eksponeringstiden stilles fra 0.1 - 40 sekunder. Støy/signal er en instilling som avgjør hvor mye av bildet som skal regnes som støy. ST-4 kan stilles fra 1 til 4, 1 gir det sikreste signalet mens 4 fort kan gjøre at guidestjerna forveksles med støyen på ccd-chipen. Faint/Avarange har to innstillinger F og A. I mange tilfeller er guidestjerna sterk nok til at man kan bruke innstillingen A. Er stjerna svakere brukes F, sigalene fra flere pixler blir da lagt sammen.
Merknader: Dette er rubrikken du bruker til alle andre tenkelige opplysninger. Det kan være opplysninger om filterbruk, type okular ved okularprojeksjon, avbrudd av eksponering osv osv.
Oppbevaring: Når bildene er kommet tilbake fra framkalling settes negativene sammen med skjemaet med notatene inn i en egen perm. På baksiden av hvert enkelt papirbilde skriver man ned opplysningene som gjelder for det enkelte bildet.

Nå skulle alt ligge til rette for å ta gode bilder. Dataene er kan sammenlignes fra gang til gang og du slipper å gjøre samme feilen flere ganger.

Tilbake til toppen

Tilbake til hjemmesida