Middelhav
Sist oppdatert 14.11.01
Østersjøen
Østersjøen har forbindelse med havet gjennom Øresund, Storebælt og Lillebælt. Terskeldybden inn til Østersjøen er kun 18 meter. Østersjøen er nokså grunn med et gjennomsnittsdyb på 65 meter. Maksimaldybden er på 459 m et stykke utenfor Stockholm. Østersjøen kan sett fra et oseanografisk synspunkt sammenlignes med en norsk fjord. Det er først og fremst størrelsen som gjør at Østersjøen kan kalles et middelhav.
Nedbør i form av regn og snø direkte i Østersjøen (ca. 470 mm pr år) oppveges av fordampningen fra overflata. Det renner store elver ut i Østersjøen. Vi kan nevne Odra, Wisla, Daugava, Umeälv og mange, mange flere. Denne store ferskvanns tilførselen gjør at saltholdigheten i Østersjøen lav. Østersjøen reknes som verdens største brakkvanns magasin. I Finskebukta og Bottenviken er saltholdigheten nede i 2 - 7 promille i overflaten, 6 - 8 ned mot bunn. saltholdigheten. I de åpne områdene sentralt i Østersjøen ligger saltholdigheten mellom 10 og 16 promille. Nær utløpet stiger den til ca. 20 promille.
Saltholdighet til vannet ut av Østersjøen er altså ca 20 promille ved Øresund. Langs bunn over terskelen kommer det inn vann med saltholdighet mellom 30 og 34 promille. Setter vi disse tallene inn i Knudsens relasjoner, finner vi at det renner omlag 2,5 ganger så mye vann ut av Østersjøen som elvene tilfører. Dette kompenseres ved at det (gjerne i perioder) går en saltere strøm langs bunnen inn i Østersjøen.
| Siden saltholdigheten er så lav i alle deler av Østersjøen kan det enkelte steder forekomme at vi får en høst og vår sirkulasjon vertikalt i sjøen. Maksimal tetthet oppstår før frysepunktet for hele Østersjøen. Imidlertid gir det nødvendigvis ikke en slik vertikal sirkulasjon som i ferskvann. Vertikalsirkulasjonen forutsetter at vannet har liten saltholdighetsvariasjon med dypet. Det er normalt ikke oppfylt, men kan forekomme innenfor enkelte lag i vannet. Imidlertid er avkjølingen med å destabiliserer vannet. Dermed gir virkningen av vind, indre bølger, strømmer osv. større turbulens og bedre blanding av vannet. Når vi samtidig tar i betraktning at Østersjøen over store deler er nokså grunn (gjennomsnitt 65 m), skulle vi kunne forvente små problemer med tanke på dødt vann. Dette er også i samsvar med målingene som er gjort i Østersjøen. | |
Den lave saltholdigheten og de lave vintertemperaturene i nord og østlige deler av Østersjøen gjør at det danner seg is i løpet av vinteren. Isen kan skape problemer for skipsfarten inn til Stockholm og St. Petersburg og lenger nordover. Is mellom Sverige og Tyskland forekommer sjeldent i så store mengder at det hindrer skipsfarten. Isen har negativ virkning på turbulensen i vannet og dermed innblanding av oksygenrikt overflatevann til dypere lag.
Landheving
Spesielt for Østersjøen er den betydelige landhevingen som skjer i nord. Ved Umeå er landhevingen omlag 1 cm/år. Det betyr at i løpet av et menneskes liv skjer det betydelige endringer i kystlandskapet. Landhevingen skyldes at kontinentet flyter opp når tyngden fra isbreen er borte. Et stykke under jordskorpa er "fjellet" så varmt at det er smeltet. Det er som lava. Vi kan forestille oss at kontinentene flyter som båter på den varme lavaen under. Slik som en båt ligger høyt eller lavt på vannet alt etter hvor mye den er lastet, slik ligger kontinentene høyt eller lavt i lavaen alt etter hvor is som ligger oppå. Et annet eksempel på landheving: Indre Ryfylke vil synke ca. 8 cm i løpet av lang tid på grunn av tyngden av alt vannet i den kunstige innsjøen, Blåsjø. Blåsjø er anlagt i forbindelse med Ulla-Førre anleggene.
Mange vil vel ikke tenke på Norskehavet som et innlukket hav med terskel og trangt innløp. Likevel passer modellen bra.
 |
|||
Norskehavet er avgrenset mot Atlanterhavet av ryggen mellom Færøyene og Island og Færøyene - Storbritania. Største terskeldyp er ca. 800 m. I sørøst munner Nordsjøen ut i Norskehavet, i øst avgrenses Norskhavet av Barentshavet og i nord av Polhavet.
I overflaten strømmer salt (ca. 35 promille) og varmt (6-8 grader) atlanterhavsvann inn i Norskehavet mellom Island og Storbritania. Dette er en forlengelse av Golfstrømmen. Inn strømmer det også fra Nordsjøen (Den norske kyststrømmen) og fra Polhavet. Noe går ut av Norskehavet og inn i Barentshavet, noe går ut som Østgrønlandstrømmen, men det mest interessante er bunn vannet som renner over terskelen mellom Island og Færøyene og danner bunnvann i Atlanterhavet.
Bunnvannsdannelsen i Norskehavet rekner vi som svært viktig for tilførselen av varmt atlanterhavsvann til nordlige områder og som er helt avgjørende for klima og bosetting i Norge og resten av Skandinavia. Bunnvannet dannes fordi atlanterhavsvannet i utgangspunktet er relativt salt. Når så dette vannet avkjøles i Norskehavet, blir det noe av det tyngste vannet vi har i havet. Det synker ned og trenger over terskelen og fyller nytt bunnvann i Atlanterhavet.
Middelhavet
Her vil vi behandle Middelhavet spesielt, men noe av det samme gjelder Rødehavet og Persiabukta. Forskjellene mellom dem ligger blant annet i klima og ferskvanntilførsel. Persiabukta er så grunn, middeldypet er bare 25 meter, så den kommer i en annen klasse en Middelhavet, Svartehavet, Norskehavet osv som når ned til flere tusen meter.
Middelhavet har tilførsel av mange store, kjente elver som Rhône, Po, Nilen, Donau, Dnepr og Don. De tre sistnevnte renner ut i Svartehavet som igjen har forbindelse med Middelhavet gjennom Bosporos. På tross av de store elvene, er fordampningen betydelig større en tilførselen av ferskvann. Dermed må Middelhavet nødvendigvis være betydelig saltere enn Atlanterhavet er utenfor Gibraltar. Indre del av Middelhavet har litt over 39 promille saltholdighet. Atlanterhavet har på disse breddegraden vel 36 promille salt. Av større sjøområder er det bare Rødehavet som har enda høyere saltholdighet, vel 40 promille er en typisk verdi. Vi finner verdier helt opp til 42,5 promille når vi nærmer oss Suez.
 |
|||
Kartet over viser Middelhavet og Svartehavet med noen viktige dybder. Middelhavet deles inn i en vestlig og østlig del med en terskel mellom Tunis og Sicilia. |
|||
 |
|||
Figuren over viser en forenklet skisse av sirkulasjonsmønsteret i Middelhavet. Dess mørkere farge dess større saltholdighet. Legg merke til at strømmen ut av Middelhavet går langs bunn over terskelen, mens den i norske fjorder går i overflaten. Tetthetsmessig svarer vannet fra middelhavet tettheten til vannet i ca. 1000 m dybde i Atlanterhavet (rød farge). Middelhavet er litt saltere og litt varmere enn vann med samme tetthet i Atlanterhavet. Dette er en konservativ "merkelapp" på Middelhavsvannet som lar seg spore langt utenfor munningen ved Gibraltar.
Svartehavet
Svartehavet er svært dypt, over 2200 m og har et svært grunt innløp på bare 40 m. Det er store elver som renner ut i Svartehavet og tilførselen av ferskvann overstiger fordampningen. Følgelig har Svartehavet lav saltholdighet fra ca 18 promille i overflaten til ca 22 i de dypereliggende vannmassene. Elver og bekker fører med seg store mengder næringsrikt slam som gjør at Svartehavet blir overgjødslet fra naturens side. Det er vanlig med oksygenfritt vann fra ca 50 meter og nedover. Gassen hydrogensulfid, H2S er det mye av fra 100 meter. Overflatelaget i Svartehavet er godt blandet av turbulens fra vind og bølger og strømmer. På denne måten skaper ikke det "døde" vannet særlige problemer for fiske og turisme. For ca. 7000 år siden var Svartehavet ferskvann. Manglende tetthetsforskjeller på grunn av saltholdighet gjorde at da hadde ikke Svartehavet problemer med dødt vann. I nordlige områder av Svartehavet og innenfor Krimhalvøya (Asovhavet) er det is om vinteren.