Sølvfaks kom til oss etter jul 1987. Han er født den 6 november 1986. Han var knapt 12 uker gammel og minst i kullet. Etter noen dager hos oss måtte vi reise til dyrlegen for han blødde fra endetarmen og vi trodde at nå kom han til og dø fra oss. Men heldigvis så var det bare feil kosthold som var årsaken. Vi begynte med boksemat med brødterninger som vi knuste. Fra da av gikk det bare en vei. Han vokste og la på seg. Ann Kristin var bare 4 år når Sølvfaks kom til oss men hun lærte seg med en gang at katten var ett levende vesen. De ble veldig gode venner.

Sølvfaks kom fra Roald Westre på Tomter.Hans hvite chinchilla perser hadde vært utro mot sin rase og slik ble Sølvfaks til. Til og begynne med hadde Sølvfaks blå øyne men etter vært så gikk de over til å bli grønne. Han ble utekatt fra sommeren i sitt første leveår men måtte inn om kvelden.
Ann Kristin gikk i søvne om natten så vi fikk montert sikkerhetslåser på verandadørene og lenke på ytterdøren. Når hun skulle slippe ut Sølvfaks så måtte hun stå på stol for og vri rundt nøkkelen på låsen og etter hvert så lærte hun katten til og hoppe opp på stolen før hun åpnet døren. Den siste tiden han levde så hoppet han opp på stolen før hun flyttet den til verandadøren, slik at hun måtte bære han bort. Hun trengte ikke stol lengre men det var ritualet de hadde.

Katten vår han hadde en kattekompis som kom for å leke med seg om dagen. Han het Olaf og de for etter hverandre og rullet i hop for så og sprette avgårde slik at den andre kunne lange etter. Det var et herlig syn å se hvor gode venner de var. Siden vi ikke ville ha katten vår ut om natta så måtte vi ha han inn i femtiden for ble det så skymt ute da gikk det ikke for flaggermusen var morsommere enn å gå inn må du vite. Men vi var lurere en Sølvfaks for vi fikk han inn nesten hvær kveld. Det kan telles på en hånd de nettene vi ikke fikk han inn, men da kom han om natta på soveromsdøren og mjauet og ville inn.

Da Sølvfaks var ca 9 mnd. gammel så ble han kastrert. Det var ikke noe særlig morsomt for det virket som katten følte at dyrlegen gjorde noe med ham. Jeg lå helt inntil hodet hans og trøstet mens dyrlegen gjorde jobben sin. Det var flere ukastrerte katter i nabolaget. Vi hadde hørt kattehyl om natta og det ville ikke vi ha slik at naboene ikke kunne få sove. Vi merket ikke noe forskjell på katten med en gang for han var like trivelig og morsom. Jaktet på alt som rørte på seg. Mus hadde hverken vi eller naboene rundt oss for han var en god musefanger. Jeg vet ikke hvor mange spissmuser jeg har skrytt av for siden å kaste dem i søpla.

Vi hadde også undulater. Den ene var en nydelig gulhvit dame som vi nettopp hadde kjøpt. Jeg fikk innfluensa rett etter. Ann Kristin og Sølvfaks var inne på soverommet og holdt meg med selskap. Jeg hørte at det kvittret så liflig inne i stua og tenkte ikke mere på det. Senere skulle Sølvfaks ut og Ann Kristin slapp han inn i stua og gikk for å åpne døra. Men da han kom bort til døra da så han fuglen på gulvet og i et byks så levde ikke den mer. Ann Kristin skreik til og ropte på meg men jeg kunne ikke skjønne hva hun sa mellom hulkene. Da jeg kom til så oppdaget jeg fuglen i Sølvfaks munn. Jeg fanget katten og tok fuglen ut av en noe gjennstridig kattemunn. Fuglen skulle ikke spises. Sølvfaks fikk kjeft så ørene flagret og han lå under blomsterkassa og tittet på meg. Fuglen hadde kommet seg ut igjennom matkoppen. Fuglen turnet inni matkoppen slik at den delte seg. Fra da av ble det satt på tape. Vi fikk en ny fugel. Men den fikk reisepass etter noen dager. Vi ville ikke ha den "trollkjerringa".
Heldigvis fant vi ei ny dame til fuglen vår. Og Sølvfaks fikk lære seg og tåle fuglene.

Sølvfaks var intelligent. En kveld vi satt og spiste kyllingvinger, fikk han en vinge slengt ned på teppet. Da han nærmet seg godbiten sa vi: "Gå på kjøkkenet og spis". Tenk han så på oss å så tok han vingen i munnen og gikk på kjøkkenet. Da ble vi imponert. Sølvfaks gikk og småpratet til meg om dagen. Han likte at det var mennesker rundt seg. Om natta sov han på puta ved siden av min pute. Men om natten gikk han over hodet mitt å la seg inn i hjørnet på min pute. Sølvfaks var en stor katt men han tok aldri stor plass. Jeg merket aldri at han var der før jeg våknet for da hadde han alltid en godlåt til meg.

Sølvfaks reiste på påsketur. Det var til hytta på Sjusjøen vi dro. Han likte seg godt på fjellet. Vi hadde ikke innlagt vann så vi sparte på takdryppet og spadde oss ned til nedløpet for at bøtta skulle fange opp de gode dråpene til vaskevann av alle slag. Like ved siden av på kortveggen der grov vi hull slik at Sølvfaks kom seg under hytta. Der var det muligheter for en katt som var god musefanger. Når han ville inn kom han opp til vinduet og mjauet. Snøen lå jo helt oppunder så det var lettvint og bruke den inngangen. Soveplassen var på dagtid var hylla i soverommet bak peisen. Men om natten sov han ingen andre steder enn på min hodepute. Om dagen gikk han seg turer på skaren, men aldri lenger en at han så hytta. Da Sølvfaks var 5 år da ble det slutt på påsketurene for vi fikk et nytt kattemedlem og så kom det småbarn inn i familien som også ville dele på hytta. Mammaen til disse små er også allergisk for katter så da sluttet vi å reise på fjellet.

En kveld var Sølvfaks sent ute og vi tenkte at nå ble det natta men så åpnet jeg døren for å lokke på han og der var han. Men da jeg skulle klappe han så jeg at han hadde blod på seg og at det var en feil med den ene bakfoten. Matmor ble ganske sjelven men ringte til dyrlegen som hadde vakt. Han hadde ikke røntgen så jeg fikk telefonnummeret til Dyreklinikken i Oslo men der var det fult opp og gjøre så jeg fikk et nummer til Drøbak. Der fikk jeg komme selv om han jeg snakket med ikke hadde vakt. Da vi kom, undersøkte han katten og kunne fortelle at han hadde brukket benet. Jeg ba han reparere katten min og gråt en skvett. Sølvfaks fikk bedøvelse og ble tatt røntgen av for og se hvor stor skaden var. Det var flere brudd i benet men dyrlegen sa at han skulle prøve å gipse foten og håpe på det beste. Så fikk han en gips-strømpe som ble formet etter foten. Dyrlegen hadde besøk av en tannlege og han kunne ikke dy seg og tittet på tennene til katten min. Tennene var bra bortsett fra en tannstenstripe langs etter hjørnetanna. Vi fikk med penicilin og reiste hjem igjen.

Det var flere som ikke trodde at Sølvfaks ville bli bra igjen men matmor hadde stor tro på at dette ville gå bra. Til og begynne med hadde han gips som var formet slik at han ikke kunne gå på foten. Vi var på Dyreklinnikken i Askim og der ble det tatt nye bilder for å følge opp bruddet. Vi var veldig fornøyde da dyrlege Sylliås sa at dette ville gå bra. Etter en god stund så fikk han gågips og kunne komme seg rundt litt høyere enn gulvnivå.

Men etter to dager så sparket Sølvfaks gipsen av seg. Pelsen var blitt glatt og fin igjen så det var ingen sak. Da vi kom tilbake så hadde dyrlegen på masse sprayplaster på benet og satte på en ny gips. Nå holdt det. Og så kom den dagen at vi skulle ta av gipsen. Da katten kom heim begynte han og vaske foten sin med det resultat at han skvatt opp og fløy avgårde i full fart og gjemte seg. Jeg fant ut at raspetunga hans ikke var så god på sår fot uten pels. Jeg fant fram et gasbind med strekk i og viklet rundt foten og festet godt. Da han fikk av gasbindet var ikke foten sår lengre. Han måtte være inne en stund til for det var vinter enda. Men siden han hadde gått med gips så lenge så var han ganske rolig.

Naboen kom og sa at de hadde merket at Sølvfaks hadde vært inne så lenge for de hadde hatt så mye mus i huset den vinteren.
Sølvfaks hadde flere vaner. En av dem var og ligge i skyggen ved avfalls-stativene og vente på at Ann Kristin kom heim fra skolen. Når jeg hentet posten spurte jeg om han ville inn men da gav han fra seg den lyden som jeg viste betydde at han ville ligge der. Men når Ann Kristin kom da ville han inn med en gang.
Og de hadde en spessiell lek. Jeg trodde hun var slem mot han i begynnelsen men etter vært så merket jeg at det var han som tok initiativet til leken. Han hoppet opp på en av spisestuestolene og la seg ut i full bredde og helst med baken til Ann Kristin. Da skulle hun nappe han i pelsen på sidene og da hoppet han rundt uten at vi så bena hans. For da skulle hun nappe han mens han så på. Hun var ganske rask men han fikk da tak i henne. Han beit aldri. Tok det for lang tid før hun nappet snudde han hodet og så etter henne. Det var liksom som han mente "kom igjen da". Slik kunne de holde på i lange stunder.

Vi skulle på ferie til Danmark, men måtte ha noen til og se etter katten vår. Han ble plassert på kennel og vi reiste avgårde for å være borte litt over en uke. Vel hjemme igjen fikk vi sjokk. Naboen foralte oss at noen hadde avetert etter en bortkommet Sølvfaks. Vi reiste til stedet hvor han skulle være og fikk bekreftet ryktene. Han ble borte etter to dager og de hadde ikke sett han siden. Vi lette og lokket men ingen Sølvfaks kom. Vi overnattet også i en låve for det var noen som sa at der hadde han vært. Vi måtte reise heim, stiv og støl med uforrettet sak. Lørdagskvelden etter barne-tv, kjørte vi for å se etter Sølvfaks. Med det samme vi for tok jeg en pakke leverpostei ut av kjøleskapet og puttet i lomma. Da vi kjørte på vegen der han ble borte, så såg vi katten rusle gatelangs og vi stoppet bilen. Jeg for ut og ropte navnet hans. Katten snudde med en gang og kom imot meg mens jeg samtidig gjorde klar leverposteien. Sølvfaks var så sulten at han spiste leverpostei og mine fingre samtidig. Det var en glad katt og en lykkelig matmor den lørdagskvelden.

Sølvfaks gikk altid ut til faste tider. Han hadde matfatet sitt på jordet til naboen ca. hundre meter fra døra vår. Der fanget han mus og lurte på fuglene. Men for det meste lå han under rhodohdendrohens skygge og sov. Om sommeren når jeg hadde solsenga mi ute og jeg lå i den da lå han under senga for å få være i skyggen. Han ville jo bli klappet og kost med så han var altid i nærheten. Men en dag ville han ut litt tidligere. Da jeg henta posten lå det ingen Sølvfaks ute og ventet. Da Ann Kristin kom hjem kikka hun etter katten men fant han ikke.

Vi for ut for og leite men ingen katt var og se. Naboene hadde sett han før på dagen. Men så skjønte vi hva som var skjedd. En annen nabo med utsikt til jordet på andre siden av vegen hadde sett ham der. Og der kjørte de forhøster så da viste vi hva som hadde skjedd. Gutten på traktoren kjørte så fort at Sølvfaks ikke hadde en sjanse. Han hadde ikke sett noen katt heller. Og ikke ville han ha merket noe da han kjørte sa han. Vi så etter rester men fikk beskjed om at vi ikke ville finne noen for dette hadde gått så fort at det ville ikke bli noe blod. Vi gikk og leita alikevel mens snørr og tårer rant. Det gikk ikke an og stoppe tårene. Vi så aldri Sølvfaks igjen etter at jeg slapp han ut en halvtime før vanlig tid. Jeg har mang en gang tenkt: Hva om jeg hadde ventet, for da ville jeg hørt at de begynte å kjøre forhøster og ikke sluppet ham ut. Jeg hadde spurt dem på forhånd om at de måtte ringe meg når de skulle kjøre på jodet, men jeg hørte ingenting. Men av andre hørte jeg at de syns jeg var 'rar' som brydde meg om en katt !! Jeg bryr meg om mine katter, så jeg er 'rar', pass dere :-)

Trykk på bildet for å se flere bilder!