Forandringer
– forbedringer?
Mange av forholdene rundt det å oppleve at et barn får kreft, har bedret seg svært de siste årene. Dette gjelder både medisinsk og psykosialt. Likevel er det mange områder det kan gjøres forbedringer på. På den annen side er det heller ikke sikkert at alle tiltak fører til bedre forhold for brukergruppene, det vi si pasientene og deres pårørende.
Det slår meg for eksempel når jeg leser informasjonen fra Statlige Spesialpedago-giske Kompetansesentra om endringer i det statlige spesialpedagogiske støtteapparatet. I departementalt språkbruk heter det der at «tjenesteprofilen for flere av de statlige spesialpedagogiske kompetansesentrene endres fra en hovedvekt på individrettede tjenester til en dreining mot mer systemrettede tjenester.»
Hensikten er at barn, unge og voksne med særskilte behov skal få tilpasset og tilrettelagt opplæring så langt det er mulig i eget oppvekstmiljø. Dermed overføres ressurser fra det statlige kompetansesystemet til PP-tjenesten.
Med dagens store økonomiske forskjeller i de norske kommunene og de ulike satsningsområdene kommunene prioriterer, er jeg redd for at dette kan føre til at innholdet i rehabiliteringstilbudet for de som trenger det etter en kreftbehandling, vil få store variasjoner fra kommune til kommune.
Personlig mener jeg at et steg i riktig retning ville være å styrke den spesialpedagogiske kompetansen ved våre sykehus. For de barna som gjennomgår en kreftbehandling som kan medføre lærevansker på sikt, ville det være en betryggelse at de spesialpedagogiske utredningen skjedde i nært samarbeid med det medisinske fagmiljøet. Dette ville muligens hjulpet mange foreldre til å slippe ørkesløse vandringer til forskjellige institusjoner for å få den hjelp og støtte som barnet trenger i sin skolesituasjon.
Lasse Stray
Redaktør