«STÅ
PÅ FOR DINE RETTIGHETER.» «Ønsker du å sette fram krav om grunnstønad og hjelpestønad?» Selv om det er lenge siden nå, husker jeg veldig godt formuleringen fra den saksbehandleren på trygdekontoret vi ble henvist til da vi var i vårt livs tyngste periode.
«Sette fram krav?» Hva slags juridisk formulering var nå dette, tenkte jeg. I samtaler blant andre foreldre hadde jeg hørt at trygdevesenet hadde ordninger som kunne hjelpe familier der et barn ble rammet av kreft eller annen alvorlig sykdom. Er det ikke trygdevesenets plikt å gi hjelp og informasjon om hva slags muligheter det finnes for en fami-lie i en slik situasjon?
Etter som årene har gått, har jeg skjønt at samme holdning dessverre ennå finnes i trygdevesenet.
En ung gutt med senskader etter sin kreftbehandling søkte om stønad til bil fra trygdekontoret. Uten at trygdekontoret foretar seg noe som helst av medisinsk undersøkelse, bortsett fra at en lege leser gjennom en 5 år gammel legerklæring, blir søknaden avslått med følgende begrunnelse: «Det antas (uthevet av meg) at du ikke har forflytningsvanskeligheter av en slik karakter» Videre heter det: «Dette vedtaket kan du klage inn for rikstrygdeverket.» I slike tilfeller kan man være fristet til å tenke: Bruker trygdevesenet avslag og manglende informasjon bevisst for å spare penger? Er det slik at de som greier å stå på, som har ressurser til å innhente informasjon og som har mot og vilje til å anke på vedtak, er det de som får mest hjelp av det offentlige? Jeg bare spør.
Lasse Stray
Redaktør