Her ser du foreldrekontaktene til Støtteforeningen for Kreftsyke Barn (SKB). De er alle foreldre til kreftsyke barn eller foreldre som har mistet barnet sitt på grunn av kreft. Nå vil de hjelpe andre.
– Vi skal være en støtte for nye familier som kommer i samme situasjon som oss, forteller Mette Løn.
Hun sitter i SKB`s hovedstyre og var en av lederne for denne foreldrekontaktsamlingen.

I april møttes nærmere 30 foreldre fra hele landet til et helgekurs på Jevnaker der likemannsarbeid og SKB`s foreldrekontakttjeneste sto på timeplanen.

– Tanken er at foreldre skal hjelpe foreldre; De som har barn som er ferdigbehandlet kan være en støtte for nye familier som kommer til, og foreldre som har mistet barnet sitt kan hjelpe familier som nylig har mistet eller som er inne i en terminalfase, forteller psykolog Linda Holen som sammen med kollega Aud Fossen holdt foredrag og deltok i diskusjonene helga igjennom. De har begge jobbet med kreftsyke barn i mange år - Linda Holen ved Haukeland sykehus i Bergen mens Aud Fossen har sitt daglige virke i Oslo på Ullevål sykehus.

Alle nye
SKB som forening er tuftet på nettopp dette at foreldre med kreftsyke barn skal være til hjelp for hverandre. Foreldrekontakttjenesten faller derfor naturlig inn under det SKB skal bruke krefter og tid på.

– Målet er at alle våre nye familier så tidlig som mulig skal få informasjon om foreldrekontakttjenesten. Hvis de ønsker det, blir de i neste omgang ringt opp av foreldrekontakten i sitt hjemfylke. Kontakten videre kan enten bli over telefon eller som personlige møter på sykehus, privat eller på annet egnet sted. Hver fylkesforening skal ha minst tre foreldrekontakter, forteller Mette Løn.

En ressurs
Psykolog Linda Holen sier at synet på likemannsarbeid har forandret seg de siste årene.

– Fra å se pasienter og pårørende som ensidige forbrukere av helsetjenester, slår Sosialdepartementet nå fast at pasienterfaring er en ressurs i rehabiliteringen etter en alvorlig sykdom. Likemann har en erfaring i behandlingssystemet som ingen andre har - nemlig det å leve med akkurat den sykdommen. Når et barn i familien får kreft, fører det til krisereaksjoner. Da kan det være til stor hjelp og støtte å treffe andre som har vært i samme båt. Likemannsarbeidet skal være et supplement til det øvrige behandlingstilbudet - ikke som erstatning for noe av det helsevesenet stiller opp med.

Egne opplevelser
Selv om foreldrekontaktene skal hjelpe på foreldres enkle vis, de skal ikke «leke fagfolk», så mener psykologen at det likevel er viktig med noe ballast før en starter opp.

– At vi nå arrangerer kurs er fordi vi vil at dette skal være noe mer enn tilfeldig jobbing - det skal være en viss kvalitet og tjenesten skal være så lik som mulig over hele landet. Det er viktig at de som skal være foreldrekontakter er bevisst på den rollen de får. I tillegg tror vi det er viktig at de som skal være foreldrekontakter har bearbeidet egne opplevelser og krisereaksjoner i tilknytning til eget barns sykdom. Derfor bør det gå en viss tid fra barnet har avsluttet sin behandling til man starter som foreldrekontakt, sier Linda Holen

Ikke terapeut Foreldrekontakten skal være et medmenneske som i kraft av sine egne erfaringer kan gi verdifull støtte til en ny familie på vei inn i ukjent terreng. Han eller hun skal fortelle om SKB, de skal lytte og kan gi praktiske råd og ellers være der på likemanns vis.

– Likemannsarbeid er det når to vandrer ved siden av hverandre, men der en er et skritt foran på grunn av egne erfaringer. Like-mann skal ikke være verdensmester men være en støttespiller som kan formidle at livet går videre og at en ikke er alene i verden med å reagere slik en gjør, sier Linda Holen som er klar på hva foreldrekontakten ikke skal involvere seg i.

– Likemann skal være en hjelper, ikke terapeut. Dype depresjoner og samlivsproblemer er ikke likemannsarbeid.. Slike ting skal en henvise videre til profesjonelle.