Vi som mister de uerstattelige og umistelige barna våre, opplever at vi er i en unormal livssituasjon. Det innebærer at tanker og følelser som kan oppleves som helt unormale faktisk er normale i vår situasjon.

Hvis vi klarer å godta dette, blir dagen lettere å takle. I tillegg vil det være lettere å tilhøre ”mistet-gruppen” dersom omgivelsene våre kan være så ydmyke at de godtar vår ”unormale” tankegang og oppførsel uten å fortelle oss hvordan vi til enhver tid bør ha det.

Min sønn, Martin ble 10 år. Han var syk i 1,5 år. I den tiden opplevde vi utrolig mye støtte fra skole, arbeidsplasser, venner, kjente og familie. Det betydde mye for oss. Like etter han døde var det også overveldende med hilsner og blomster. All deltagelsen i kirken varmet også en sur og kald mars dag i 1997. Vi er takknemlige for alle som har støttet oss og dermed hjulpet oss.

Det skal også sies at jeg har møtt mennesker som har unngått meg. De har ikke visst hva de skal si eller gjøre og gått over på den andre siden av gaten, eller oversett meg når vi omtrent kolliderer med handlevognene i butikken. De flykter fra sin egen redsel og usikkerhet. Hvis de hadde hatt mot til et håndtrykk eller en klapp på skulderen så hadde det vært nok, ord blir så fattige likevel.

Vi som har mistet barn er en spesiell gruppe sørgende. En psykolog sa at sorgen over å miste et barn bare øker med tiden, men den antar en annen form. Jeg tror dette er slik de fleste opplever det.

Alle foreldre har behov for å snakke om barna sine. Det behovet er ennå større for oss som ikke lenger kan se, snakke til og ta på våre barn. Omgivelsene må tåle at vi aldri glemmer dem. Vi må få lov å snakke om dem også når det har gått flere år etter at de døde.

Det er ingen oppskrift på en normal sorg. En ting er iallfall sikkert: Sorgen er ikke avsluttet når ett år har gått. Da har man bare vært igjennom de første 365 dagene. Den som beskriver sorg som å gå inn i en tunnel og etter en stund komme ut igjen og at alt er bra, den personen beskriver sorgen man kan oppleve ved en skilsmisse. Sorgen ved å miste et barn er noe smertelig og til tider fysisk vondt som trolig aldri går over, men som man kan lære seg å takle og leve med.

Foreldre som mister barn, får hele tilværelsen snudd på hodet. Livet må fortsette, men det skal aldri bli som før. Jeg føler til tider at jeg lever på siden av den såkalte normale verden. Jeg har ikke det overskuddet som jeg tidvis kunne ha før Martin ble syk. Især til å begynne med var det vanskelig å konsentrere seg og jeg var mye trøtt. Ennå har ikke kreftene vendt tilbake. Kanskje de aldri vil gjøre det? Jeg synes det er vanskelig å gjøre avtaler lang tid i forveien fordi jeg ikke vet hvordan jeg har det når avtaledagen kommer.

Man er utslitt etter å ha mistet barnet sitt, derfor kan det også være riktig å være sykemeldt over en lengre periode. Noen kan derimot ha godt av å komme i jobb. Det må være opptil den enkelte å avgjøre det. Det var flere som sa til meg at jeg burde begynne å jobbe så fort som mulig. Jeg trengte tiden til å bearbeide sorgen og ta vare på minnene. Jeg hadde ikke vært i en trafikkulykke og var redd for å kjøre bil igjen. Jeg hadde behov for å lære meg å sove om nettene igjen og samle krefter. Jeg hadde ikke behov for å bli påført dårlig samvittighet for at jeg var sykemeldt.

Det er vanskelig å sove etter å ha mistet sine nærmeste. Jeg sov også lite etter Martin døde. Jeg hadde sovetabletter og beroligende tabletter igjen etter Martin, men jeg valgte ikke å bruke dem. Jeg tenkte at det er naturlig at jeg sov dårlig og at jeg kunne sove siden. Omgivelsene våre må ikke være så raske til å tilby piller. Det kan være riktig å komme over vanskelige perioder ved bruk av tabletter, men jeg tror altfor mange bruker altfor mye tabletter. Det er naturlig at vi gråter i kirken i en begravelse, når skulle vi ellers gråte? Noe av det verste jeg hører er folk som forteller hvor flinke de pårørende er i en begravelse. De gråt ikke engang, men så var da også pupillene så store som tinntallerkener. Det må ikke være slik at vi skal komme oss over vanskeligheter ved å spise piller. Vi må bort ifra at sorg og død er tabubelagt. Vi må våge å bearbeide sorg og smerte. Det er en del av livet.

Jeg vet aldri når jeg får en nedtur. I sommer gikk jeg på kirkegården en kveld og syntes det var en vanlig dag. Foran Martins grav kom tanken på hvor urettferdig dette var. Martin var en fantastisk god gutt som skulle hatt mange tiår til i dette livet. Jeg fikk omtrent sammenbrudd. Tårene trillet, jeg fikk en trang til å besøke gravene til to andre barn på samme alder som Martin og kjørte til Kråkerøy. Der gikk jeg lenge på kirkegården. Jeg gråt og ba til Gud om hjelp. Jeg lurte på om jeg noensinne ville fungere i samfunnet igjen. Jeg trodde jeg holdt på å bli gal. Sommeren har vært knalltøff. Jeg fikk hjelp av en psykolog som også kjente Martin. Hun trodde jeg trengte denne nedturen, og at den kom nå fordi jeg var psykisk klar for den. Det hjalp litt å se det fra den kanten. Det er godt å vite at det faktisk var en normal reaksjon i min situasjon. Det er ingen skam å få hjelp. Vi mennesker er som båter, og livet er som havet. Havet kan være stille og da klarer både de små og veike og de store og robuste båtene seg uten hjelp. I storm kan enhver båttype trenge assistanse for ikke å gå under.

Jeg tror vi i sorgen må se på det meste som normalt. Vi som har mistet våre kjære må få hjelp av dere rundt oss til å leve videre. Dere må være på tilbudssiden. Det er ikke lett å være i våre omgivelser, for vi er sårbare. Når vi er lengst nede, er vi ikke i stand til å ta kontakt med andre. Kontakten må komme fra dere.

Ikke nok med at dere skal kontakte oss, men dere må også godta at vi faller ut av en hyggelig samtale fordi vi plutselig kommer til å tenke på dem vi mistet. I sommer var jeg på vei til min søster som hadde fått barn nr. 2, en herlig gutt. På sykkelturen til henne kom jeg plutselig på at den lille babyen var Martins fetter, og at de aldri ville få se hverandre. Tårene trillet og turen ble mye tøffere enn jeg hadde tenkt meg. Barna er en del av oss, og de er med oss overalt. Det går ikke en dag uten at vi tenker på dem.

Omgivelsen våre må forstå at det er vi som må bestemme oss for når eller om vi skal rydde vekk etter barna våre. Hver især må gjøre det som er riktig for seg, men hvis vi lager barnerommene til noe hellig, må noen gripe tak i oss. Det må dere også gjøre hvis vi murer oss inne og ikke vil ha kontakt. Kom ikke med forslag om at vi bør flytte. Det må de enkelte familier selv vurdere. Det kan være riktig for noen. Jeg vet at Martin var glad i hjemmet sitt og ville bo der. Jeg synes det er godt å være i rommene hvor han var. Jeg lar andre unger leke med hans leker. Jeg ønsker absolutt ikke å flytte. Jeg kan ikke flytte fra sorgen og savnet, og jeg har gode minner i Martins hjem.

Jeg har også fått velmente råd om å «få meg en unge». Unger er ikke noe man får. Et barn kan ikke erstattes, og man får heller ikke et barn for mye, men min situasjon tilsier ikke at jeg får flere barn. Da er det kanskje enda verre at folk gir meg det rådet.

Mennesker i sorg trenger tålmodige medmennesker som kan lytte. Vi trenger medmennesker som kan godta at vi har behov for å gå på grava til alle døgnets tider. Vi trenger forståelse for at sorgen varer livet ut. Vi skal ikke sett sorg opp mot hverandre. Sterke bånd gir sterk smerte, men jeg føler at det blir litt galt når man sammenligner smerten og sorgen når en voksen og gammel person går bort med den som foreldre føler når de mister sine barn. Barna er umistelige, og det kjæreste vi har. De skulle ha levd i så mange år til og fått opplevd å stifte familie selv.

Jeg skjønner godt at foreldre som mister barn kan gå i psykose. Det kan være en måte å overleve på. Livet går videre og jeg ønsker å være med. Jeg vet at Martin vil at jeg skal ha det bra. Jeg synes på mange måter jeg skylder han å gjøre resten av mitt liv best mulig. Man må prøve å unngå det som rammet en liten gutt som mistet sin bror i kreft. Moren fikk ikke hjelp igjennom sorgen, smerten og savnet. Han følte derfor at han ble glemt, og at han også ”mistet” moren sin. Selv i voksen alder sier han: «Jeg tilgir henne aldri».

Det er et stort stykke arbeid å bearbeide sorg og savn. Vi kan ikke klare det alene. Det er lett å gi opp å stenge seg inne med følelsene sine. Da er det dere i omgivelsene våre må banke på døren. Det er å bry seg om. Vi som er i sorg må si: «Ja, takk. Jeg trenger deg. Kom inn.»

Jeg ville føle at jeg sviktet Martin om jeg velger bort livet ved å stenge døren til omverdenen. Martin elsket å grille pølser i skogen. Jeg kan velge å slutte med det fordi det gjør så vondt å være med på det uten Martin, eller jeg kan velge å grille pølser og ta fram de gode minnene. Det er et lett valg, men det koster. Samtidig så opplever jeg hvor sterke bånd der er mellom foreldre og barn. Jeg er mammaen til Martin. Jeg glemmer han aldri.