«Det er godt å kunne få bo her i Ronald House», sier David Selzer som er far til Elizabeth, 13 år gammel. Elizabeth som tidligere er operert og behandlet for hjernetumor, er til ny undersøkelse på Children’s Hospital i Boston.

Vi besøkte Ronald McDonald House i Boston, Massachusetts i oktober i fjor like før det ble kjent at Mc Donald ønsker å bygge en bolig for pårørende nær det nye Rikshospitalet i Oslo.

Ronald McDonald House i Boston åpnet for 20 år siden. De 2 gamle nabohusene i et pent villastrøk, hadde en varm og og atmosfære. Dette inntrykket ble delt av alle de kreftsyke barna og familiene vi snakket med som bodde der. Vi så ikke noe skilt eller reklame foran eller i huset som røpet at hamburgerkjeden McDonald sponset stedet. De eneste 2 faste ansatte på stedet var ikke klar over hva slags rolle McDonald hadde. Heller ikke de frivillige hjelperne var klar over dette.

To av USA’s ledende sykehus når det gjelder behandling av barnekreft, Children’s Hospital og The Dana Farber Institute ligger i gangavstand fra Ronald McDonald House. Her kan det bo 10 familier samtidig. Barna er fra 0 til 18 år. Hovedhuset er prioritert barn med cancer og få andre sykdomsgrupper får plass her, bare unntaksvis 1 eller 2 netter. Her er det familierom, fellesrom, TV/ videorom, lekerom, bibliotek, spisestue, vaskerom og stort kjøkken. Sidebygningen har flere småleiligheter som er til disposisjon for benmargstransplanterte pasienter og deres familier. I det store trivelige kjøkkenet, kan familiene selv lage maten. Maten må de selv kjøpe, men mye er gratis. Melk, te, kaffe og iskrem m.m. blir gitt som gaver til stedet. Hver familie betaler kr. 35,- pr. natt eller kr. 700,- pr.mnd. for å bo der. Dette er svært billig når familier på pasienthotellet må betale kr. 700,- pr. natt. The Children’s Hospital har 310 senger. Sjefssosionomen der, Ms Helen Clinton, forteller at de 20 ansatte sosionomene på sykehuset bruker mye av arbeidstiden til å skaffe familiene privat og billig innkvartering, eller til å finne fram til økonomiske hjelpeordninger som kan bidra til betaling av hotellutgiftene. Foreldrenes forsikringsordninger er svært forskjellige og ingen dekker utgiftene på langt nær som hos oss. Det er heller ingen lovhjemmel som gir foreldre rett til pleiepenger. Det er en økonomisk fordel å bo på et Ronald McDonald Hus, men trivselen og det sosiale aspektet er likevel det viktigste.

Elizabeth’s far forteller: «Elizabeth fikk en hjernetumor i 1995. Hun ble første gang operert i Illinois og andre gang i Pittsburgh i Pennsylvania. Begge gangene måtte familien bo på sykehotell. «Det var ikke bare dyrt, men det var fryktelig ensomt å bo på et pasienthotell med mange pårørende», sier far. Da Elizabeth igjen ble syk sommeren 1998, måtte hun få stråleterapi og i 2 måneder bodde hun og en av foreldrene på Ronald McDonald House i Boston. Her fikk hun besøk av søsken og hun kunne være sammen med andre unge når hun ikke var for syk. Far sier videre: «Her kan vi dele tanker og opplevelser, og vi kan le og gråte sammen. Dersom vi ønsker å være alene har vi hyggelige rom å trekke oss tilbake til». Barna blir kjørt til sykehuset for behandling til forskjellig tid på dagen. Til stedet kommer det også lærere fra sykehuset som gir skolebarna undervisning. Av de sosialarbeiderne vi snakket med, sa alle at de skulle ønske sykehuset hadde mange Ronald McDonald hus. Familiene som får tilbud om å bo der, får en bedre mulighet til å kunne stå i den vanskelige situasjonen det er å ha omsorg for et kreftsykt barn.

Vi deler dette synet med våre kollegaer. Etter å ha arbeidet med kreftsyke barn og deres familier i snart 9 år, tror vi at et Ronald McDonald hus i tilknytning til det nye Rikshospitalet vil være et flott tilbud til de familier det er tiltenkt. David og Elisabeth Selzer