I helseregion 3 har vi søsken-grupper i Bergen og Stavanger. Søskengruppene går kontinuerlig 2-3 ganger hvert semester, hvert sted, og søsknene kan være med så lenge de føler behov for det. Gruppene består av barn i skolealder som har en søster eller bror under aktiv behandling eller i kontrollfasen av behandlingen. Søsken-gruppene blir ledet av psykolog og når der er mange barn, som for eksempel tilfellet er i Bergen, hjelper sykepleiekonsulenten også til.

Hvorfor søskengrupper? Når en i familien blir syk, blir alle i familien rammet. De forskjellige medlemmene i familien har ulike roller.

Som en søster sa: «Mamma vet ikke hvordan det er å være søster til en som er syk», en annen ga uttrykk for at: «Selv om vennene kan forstå mye, kan de ikke forstå det på samme måten som en som selv er søsken». Gruppene gjør det mulig å nå mange barn samtidig, kanskje også dem man som fagperson ellers ikke ville nå fordi de ville vegre seg for å gå å snakke med en psykolog alene. Gjennom å treffe andre søsken i samme situasjon får barna uttrykt og bearbeidet tanker og følelser og dratt veksler på hverandres erfaringer.

Hva gjør vi i søskengruppene? Barn har ikke de samme ferdigheter som voksne når det gjelder å uttrykke følelser i språk. Vi bruker derfor ulike oppgaver som gjør det lettere for den enkelte å uttrykke tanker og følelser rundt den livssituasjonen de står oppe i. Oppgavene kan for eksempel være å lage tegninger omkring bestemte tema, lage spørsmål til de andre søsknene i gruppen, avkrysning av utsagn de kjenner seg igjen i m.m. Hjelper det å snakke om det? Når vi skal finne ut hva barna strever med, ber vi dem forestille seg at de har en beholder inne i seg hvor alt det som er vanskelig for tiden befinner seg. Barna kan tegne inn hvor full be-holderen er og få sagt noe om hva som er oppi den. Vi snakker også om ulike måter å tømme trykket i beholderen på.

Barna forteller om konsentrasjonsproblemer i skolen, venner som ikke forstår hvordan de har det, skyldfølelse overfor den som er syk, at de føler seg mer redde og er mer irritable osv. Vi forsøker å finne forklaringer på hvorfor de reagerer som de gjør og hva som kan hjelpe å gjøre med problemene. Når en forteller om noe som er vanskelig, er det ofte flere i gruppen som nikker samtykkende og barna er ofte utrolig flinke og kreative når det gjelder å hjelpe hverandre med å finne løsninger på problemene. Barn gir ofte uttrykk for at de føler seg lettere innvendig på slutten av en gruppe.

Alle i denne gruppen kjenner hverandre fra tidligere søskengrupper. Vi snakker innledningsvis litt om hvordan det var å være her første gangen, og alle som en sa at de hadde kvidd seg og vært nervøse. Noen hadde følt seg pres-set hit av foreldrene. Alle var enige om at det langt fra hadde vært så ille som de hadde fryktet på for-hånd. Vi begynner denne gruppen, slik vi vanligvis gjør, med å ta en runde rundt bordet og høre litt om hvordan det går med den enkelte.

Deretter brukte vi en oppgave med en menneskefigur hvor de skulle fargelegge hvor på kroppen de vanligvis kjente ulike følelser (glede, sinne, skyld m.m). Hver følelse hadde sin bestemte farge (glede= gul) Når de beskriver figuren sin for de andre i gruppen blir de samtidig bedt om å gi eksempler på situasjoner da de følte seg slik. Figuren til en i gruppen så slik ut:

Hun gir følgende forklaring på figuren:
en: «Jeg kjenner meg både sint og glad i hodet. Sinnet kjennes varmt ut, kjenner det også nederst i føttene. Er egentlig mer glad enn jeg er sint. Redselen er i lungene – noe legger seg oppå dem, får nesten ikke puste.
Kjenner gleden krible i armene, beveger dem. Kjenner sting av nervøsitet i begge sidene. Tristheten kjennes som en klump midt på magen. Sjalusien (på den syke) ligger rundt tristheten. Kjenner skyldfølelse i beina. Blir da varm i leggene/klarer nesten ikke gå (for eksempel når mor er sint og det er min feil).»

Alle viser og snakker om sin figur etter tur og når de er ferdige, så vil de gjerne snakke mer om følelser. Vi fortsetter derfor med «Non-stop - metoden» hvor alle får utdelt non-stop sjokolader i ulike farger, igjen står hver farge for en bestemt følelse. Vi tar runden rundt bordet og hver gang velger barna en farge og forteller om en gang de følte det slik. Ofte er eksemplene de kommer med relaterte til det å ha en kreftsyk bror eller søster.

Etter dette var vi kommet halveis i programmet og tok oss en velfortjent pizza-pause.

Etterpå bruker vi mye tid på å snakke om hva som hjelper å gjøre når de har det vanskelig. En synes det hjelper å gjøre noe gøy når han er trist, en annen sier det hjelper å tenke på noe annet, å være med venner, spille nintendo. De er enige om at de største problemene ikke lar seg løse uten at de snakker med noen om dem. Vi snakker derfor litt om hvem de har å gå til når de trenger trøst og støtte. Alle i gruppen synes at det var verst i begynnelsen når alt med sykdommen var nytt og at det er blitt bedre etter hvert som tiden har gått. De diskuterer litt frem og tilbake og blir så enige om at «beholderen» aldri noensinne vil bli helt tom uansett om de hadde hatt syke søsken eller ikke, for som en i gruppen uttrykker det: «Selv om jeg vant 3 millioner i lotto, så ville det ikke gå lang tid før der var litt problemer i beholderen igjen. Kanskje bare noen dager.»

Den siste halvtimen lager de en historie om en som var søsken til en som ble syk. Alle kommer med sitt, og det er litt av en jobb for meg å notere ned alt, for her er det mye spontan kreativitet;

«Det var en gang en jente som het Andrea og var 11 år. Hun hadde en bror som het Per og var 13 år. En dag skjedde det noe. Per ble syk. Han fikk blodkreft. Han fikk vondt i foten og i hele kroppen. Han fikk blåmerker og vondt i hodet. Andrea var redd for at broren skulle dø. Mora lå og grein, så faren måtte si det til henne. Per måtte gå på kurer og han mistet håret. Han måtte til sykehuset i Bergen. Andrea fikk være med. Hun gråt for hun synes synd på broren. Om kvelden lå hun med tårer i øynene og når mora spurte hva det var sa hun: «Ingenting» Når mora var gått gråt hun fordi beholderen hennes var helt full. Per fikk 30 cellegift-kurer og en ny benmarg av søstra. Hun måtte ta 138 stikk. Per fikk bivirkning-er. Behandlingen tok to år og så ble han frisk. Han fikk håret tilbake og giftet seg med modell Catrine Knudsen. Når Per ble voksen ble han kreftforsker og fant opp ei sprøyte som gjorde at alle som hadde kreft ble friske. På fritiden red han på en okse (det heter rodeo), var tyrefekter og verdensmester i ishockey. Andrea gikk til fysioterapeut fordi hun slet med sykdommen til broren en stund. Hun giftet seg med prins Håkon og ble verdensmester i riding og skyting. En dag bommet hun på dronningen og skjøt sin kjære prins.»


Så var de to timene vi hadde til disposisjon over. Det har vært spennende og lærerikt å være sammen med denne gruppen og jeg er imponert over barnas generøsitet i å dele erfaringene sine med hverandre, hvor åpent og direkte de snakket om vanskelige tema og omsorgen de viser for den som er syk, foreldrene og for de andre i gruppen.