Nesten 30 ungdommer i alderen 14-18 år, 6 ledere, en rød Porsche og villmark så langt man kunne se. Dette er stikkord for Ungdomsgruppen i Den Norske Kreftforening (UG) og Støtteforeningen for kreftsyke barn (SKB)s sommerleir på høyfjellet 8.- 14. august. Leiren ble kalt SKUG.

Vi møttes på Oslo Sentralstasjon for felles transport i buss til leirstedet, og stoppet også på Gardermoen for å plukke opp de som kom med fly. Den 4 timers bussturen, tok oss mer enn 1000 meter over havet, til Fagerhøi leirskole på Hundorp i Gudbrandsdalen. Stemningen blant lederne ble nok en smule anspent da noen av deltakerne begynte å diskutere hva man kan definere som sivilisasjon. “Er det skuret der sivilisasjon?” Da vi endelig kom til Fagerhøi gikk det allikevel ikke så lang tid før vi kunne puste ut. De fleste fant seg raskt til rette, og oppdaget at alle nødvendige fasiliteter faktisk fantes her oppe.

Det viste seg fort at Fagerhøi leirskole egnet seg svært godt til mange forskjellige aktiviteter, som volleyball, fotball, fjellklatring, padling eller hesteridning. Vi hadde også med en Porsche, som leirdeltakerne etter tur fikk være med i.

Raftingen ble for de fleste et av de store høydepunktene. Vi fikk et sikkerhetskurs, og ble så sluppet ut på Sjoa iført våtdrakt, hjelm og redningsvest. Hver båt hadde 6 SKUG- deltakere og 1 guide, som satt bakerst og ropte kommandoer. I begynnelsen var elva riktig så snill og medgjørlig, men da vi karet oss i land ca. 3 timer etter at vi startet, skjønte nok alle at denne turen skled riktig så godt inn under tema “mestring”. Det var også tid til å stoppe underveis, både til medbragt lunsj og bading i iskalde Sjoa....med våtdrakter. Med oss på raftingen var filmteamet Rabalder fra Helse og Rehabilitering. De var sammen med oss i en og en halv dag for å lage et innslag om leiren. SKUG hadde fått støtte fra Helse og Rehabilitering, som står bak Extra- trekningen. Innslaget ble sendt på NRK1 7. september.

Reglene for leggetid var nok ikke det som var aller best likt på SKUG- leiren. På natta satt arge og skumle leirledere på lur i gangen i stummende mørke og bare ventet på å sette Mag-Lite- strålen i ansiktet på tussende nattevandrere. For å si sin mening om nattevoktingen laget en deltaker en tegning av en av leirlederne. -Som vaktbikkje! Av en eller annen grunn ble ikke kunstverket signert..

Det ble holdt gjøgleraktivitet, der alle deltakerne fikk prøve seg på blant annet enhjulssykling, menneskepyramider og mime- og konsentrasjonsøvelser. Temaet mestring var grunnlaget også for denne posten på programmet. Alle lederne, unntatt gjøglerinstruktøren selvsagt, ble sendt ut. Dette for å minske eventuell prestasjonsangst blant deltakerne. Et av gjøglingens kanskje aller sterkeste pluss er at den kan benyttes i det daglige liv. Og da er det ikke snakk om å gjøre saltomortale over kjøkkenbordet, men å bruke den teoretiske gjøglingen. Når man gjøgler må man stole både på seg selv og andre, og man må være konsentrert og positiv, uansett hvilken rolle publikum ser. Og det er dette man får bruk for i dagliglivet. Tanken med gjøgleraktiviteten var altså at deltakerne skulle prøve både fysisk og psykisk å mestre noe helt nytt. De måtte stole på seg selv, og det var nesten enda viktigere å stole på de andre. Under gjøgleraktiviteten ble både teoretisk og praktisk gjøgling gjennomgått og utprøvd, og den samme disiplin, konsentrasjon og oppmerksomhet ble forventet av dem som av ekte gjøglere. Å for eksempel le hvis en annen gjorde noe galt, var strengt forbudt.

En form for gjøgling som deltakerne imidlertid ikke fikk prøve, er flammeshow. Gjøglerinstruktøren, som også var en av leirlederne, tok seg av denne delen alene. Under stjernehimmelen, i vindforhold som var på grensen til det som er praktisk mulig å utføre flammeshow i, fikk ullgenser- og boblejakkekledte leirdel-takere og leirledere, noen til sin store skrekk, se en villmann i bar over-kropp som førte brennende fakler sakte over huden før han blåste ild og slukket fakler med munnen.

Leirens faglige innhold ble fordelt på to dager, to timer pr. dag. Ansvaret for første dag hadde Tone Ullmann, sosionom og familieterapeut ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Lillehammer sykehus. Temaet hun innledet var “Hvordan kan jeg bruke min erfaring fra behandlingstiden både positivt og negativt?” Ungdommene jobbet med gruppearbeid om dette temaet, noe som ble fulgt opp av Sigrid Elisabeth Trandum. Hun var faglig ansvarlig for SKUG- leiren.

Fredags kveld var det tid for spøkelseshistorier. Og Kikke, som er bestyrer på Fagerhøi, hadde mange historier fra området på lur. Vissheten om at vi skulle ut og overnatte i gapahuk, i stummende mørke et lite stykke fra leirskolen, gjorde ikke akkurat historiene mindre skumle.

Man kan prøve å se for seg følgende scenario: Nesten tredve fjorten- til atten- åringer, svært forskjellige personligheter fra svært forskjellige miljøer. Det eneste de har til felles er at alle har eller har hatt kreft. Er dette å be om trøbbel? Det som skjedde på SKUG, var at det oppstod et spesielt samhold, der alle snakket med alle og kom godt overens med hverandre, på tross av de forskjellene som fantes. Vi føler trygt vi kan konstatere at alle ungdommene trivdes godt på leiren, og at mange hadde stort utbytte av den. Det er ofte slik at noen har det enda bedre enn de andre på leir. Da SKUG- bussen startet på turen tilbake til Oslo Sentralstasjon, var det 5 par mer i bussen enn da vi kom til Fagerhøi en uke tidligere..