Mitt livs skoleOfte spør jeg meg selv og Gud: "Hva godt kan det komme ut av dette?" Ikke alt virker positivt når man står midt oppe i det. Men når man ser seg bakover, ser man kanskje at de største påkjenningene var de man lærte mest av. Jeg tror ikke Gud sender oss problemer, sykdom eller ulykker, men jeg tror han elsker å snu motgang til noe godt for oss! (Rom.8.28) Dette er på en måte blitt overskriften over mitt livs skole. Oppvokst i kristent hjem Min far var søndagsskolelærer, og vi gikk ofte i kirken fra jeg var ganske liten. Jeg lærte Jesus å kjenne som Veien Sannheten og Livet. Jeg er meget takknemlig for denne grunnvollen. Tidlig aktiv i kristent arbeid Allerede som 18-åring begynte jeg å holde søndagsskole i militærleiren på Jørstadmoen. Da vi kom til Melhus (79) var jeg med i familiemusikken, ungdomsmusikken og virksomheten på bedehuset der. Da vi flytta til Lundamo (80) begynte jeg igjen med søndagsskole, det kristne skolelaget og var med i musikklag og annen virksomhet på misjonshuset. Det var ei rik tid. Kallet Sommeren 1980 måtte vi finne oss et nytt sted å bo, da huseieren skulle overta det huset vi leide. Jeg var på Nordsjøen, og ba mye over dette. Et håp om leilighet på Melhus brast, og jeg fikk en følelse av et Gud ville noe annet. Jeg skrev i dagboka mi: "Jeg har på følelsen av at Gud vil ha oss til et sted der det ikke er så mye virksomhet, der det kanskje er litt tørt, for at vi skal være med å bygge opp noe." Dagen etter fikk jeg på en spesiell måte Jes.58.11-12: 11. Herren skal alltid lede deg 12. Du skal bygge opp
igjen gamle ruiner Dette syntes jeg hørtes kjent i forhold til det jeg skrev i dagboka dagen før. Dagen etter dette igjen, ringte Anne Sofie på skipstelefonen og fortalte at vi hadde fått et tilbud fra Ler, nær Lundamo. Straks jeg kom i land dro vi dit, og noe av det første jeg spurte husverten om, var hvordan det stod til med kristenlivet her i bygda, og han svarte noe om at det kanskje var litt tørt, og at det hadde vært bedre før. Hva mer trengte vi for å vite at dette var det rette stedet for oss? Men det skulle altså ta over 20 år før vi fikk se at omstendighetene begynte å komme i tråd med kallet. Underveis var vi mange ganger i tvil om vi hadde gjort det rette, men til slutt pleier det å bli som Gud har sagt! Veien til trosbevegelsen Det var på begynnelsen av 80-tallet at vi fikk kontakt med det som den gang ble kalt "fornyelsen". Først var vi på en del møter på Nerskogen Bønnefjell, men det viste seg etter hvert at ikke alt var som det skulle der. Først melde vi oss ut av statskirken. Ett år senere vi meldte oss inn og døpte oss i Oppdal Baptist-menighet. Men det er langt fra Lundamo til Oppdal, så vi startet en husmenighet i Soknedalen. På den tiden forkynte man nemlig: "Hvert lokalt sted sin egen lokale menighet". Baptistmenigheten på Oppdal ble snart støtt ut fra Baptistsamfunnet fordi de inviterte forkynnere som ikke var baptister uten å søke om det først, blant andre Ulf Ekman, Åge Åleskjær, Kjell Halltorp osv. Menigheten ble da kalt "Oppdal Kristne Senter". Senere ble Trondheim Kristne Senter startet, og etter noe år meldte vi oss over dit. I TKS var vi aktive i husgruppearbeid og omsorgsarbeid, og jeg talte på noen møter. Rundt jul 96/97 ble Trondheim Kristne Senter nedlagt, og mange av oss ble med pastoren over til pinsemenigheten Betel i Trondheim. I dag er vi altså pinsevenner, men vi er ikke så opptatt av etiketter og teologiske stridsspørsmål. Alle som elsker Jesus og har han som sin personlige frelser, er mine brødre og søstere. Jeg har også fine venner som er katolikker - de elsker Jesus! Tidlig møte med "alternative" Etter en klar ledelse fra Gud flytta vi til Lundamo sommeren 1980. Der fikk vi noen nye kristne venner som drev med alternativ behandling. Det var fotsoneterapi, noe som minnet om kineosologi og en del andre merkelige ting, som jeg syntes var "på kanten" (eller vel så det) av hva mennesker som kalte seg kristne kunne bedrive. Men jeg kjente dem så godt etter hvert, at jeg var sikker på at de elsket Jesus og hadde ham som sin frelser. Jeg gikk også selv på et kurs i fotsoneterapi, så jeg vet en del om alternativ behandling. Nå fikk jeg også mitt første møte med en besatt person, og erfarte kraften i Jesu navn til å drive den ut. Og nå snakker jeg ikke om psykiske lidelser - dette var en mann som drev med svart magi! Dessverre ville ikke denne mannen legge bort sine onde gjerninger, og "inviterte" åndene tilbake igjen, og holdt seg unna meg! Et møte med Jesus På denne tiden hadde jeg fått tungetalen (det skjedde på oljeplattformen "Seaway Swan" på Nordsjøen) og jeg ble åndsdøpt ombord på dykkerfartøyet "British Viking" etter å ha lest boken "Guds makt ved lovsang" av Merlin Carothers. Men enda føltes Jesus mye som en teori for meg, og jeg ba ofte: "Kjære Jesus, la meg møte deg personlig! Jeg vil kjenne deg i hjertet, ikke bare i hodet!". En natt våkna jeg av et syn. Jeg ble tatt med til Golgata og stod ved Jesu kors. Jeg følte meg skyldig i at han hang der, og visste at han hadde grunn til å anklage meg for det. Han sa ikke et ord, men blikket uttrykte bare kjærlighet. Jeg kjente en enorm takknemlighet og respekt for denne mannen, og kjente et brennende ønske om aldri å gjøre noe som kunne bedrøve ham. Dette møtet, uten et ord, har lært meg mer om Jesus enn tusen ord kunne formidle. Jeg skjønte at det fantes et språk som er sterkere enn ord - kjærlighetsspråket, hjertespråket. En ulykke som forandret livet 10. Jan. 86 skulle jeg brøyte opp veien med traktor og bakmontert snøfres. Traktoren kjørte seg fast i den dype snøen, og jeg måtte ut og måke vekk snøen fra hjulene. Det var storm med orkan i kastene, og jeg mistet balansen og falt, slik at høyre arm kom inn i utkasterhullet på snøfresen. Jeg kjente noen kraftige rykk, og dro til meg armen. I lyset fra traktoren så jeg at armen var borte! Jeg ropte: "Neeeiiii!", men etter noen sekunder skjønte jeg at noe måtte gjøres, og jeg klemte over armen for å stoppe blodet med den andre, og løp til nærmeste hus, som heldigvis ikke var langt unna. Etter 1 time var jeg på sykehuset. Jeg var ute av sykehuset etter ei uke, og tilbake i jobb etter en måned. Jeg jobba i 6 år før jeg "møtte veggen". Konstante fantomsmerter ødela nattesøvna, og midt oppe i dette ble jeg utsatt for et traumatisk drapsforsøk. Jeg søkte attføring og omskolering, og i dag er jeg 100% uføretrygda grunnet smertene. Tiden i "trosbevegelsen" ble slitsom etter hvert, selv om jeg også lærte mye bra der. Det var jo klart at det var noe galt med min tro, ettersom jeg ikke ble helbreda - tenkte jeg. Jeg måtte ta et grundig oppgjør med denne "dra seg etter håret"-kristendommen som gjorde Guds nåde avhengig av mine gjerninger. Les mer om dette under Hjertekristendom. En viktig togreise Vinteren 96 hadde jeg en lengre togreise som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ble sittende ved siden av ei ung dame som studerte homøopati, og jeg følte straks at det var som vi alltid hadde kjent hverandre. Hun understreket hvor viktig det var med sinnets balanse, og at en homøopat derfor bruker mye tid på å snakke med sin pasient. I denne sammenhengen nevnte jeg viktigheten av tilgivelse for å bli kvitt hat, aggresjon, depresjon og angst. Hun beskrev sammenhengen mellom hat, bitterhet, selvbebreidelse, skyldfølelse og sykdom. Troen på en rettferdig Gud gjorde at hun kunne slippe tanken om hevn og krav om straff mot andre, fordi Gud er rettferdig og ville ta seg av dem. Tanken på at Jesus tok hennes synder på korset, gjorde at hun kunne legge fra seg sin egen skyldfølelse og selvbebreidelse. Her satt en ung kvinnelig homøopat og forklarte meg om tilgivelse mer detaljert og grundig enn de fleste kristne har fattet. Jeg var overveldet! Videre fortalte hun meg om konkrete bønnesvar hun hadde fått, og om tryggheten innfor døden. Men hun hadde ingen kontakt med noen kristen menighet. Jeg har møtt flere mennesker som har fortalt om sin tro uten å kalle seg "kristen", men hun er den som har gjort sterkest inntrykk, og som samtidig var "alternativ". Det ble mer og mer klart for meg at det finnes en masse mennesker med en personlig tro på Jesus som frelser, men som ikke går i noen menighet. De fleste av dem forteller at de ikke føler seg hjemme blant "de kristne", og noen forteller om kritikk og fordømmelse de har møtt. Kristen meditasjon På grunn av fantomsmerter etter ulykka i 86, tok jeg et kurs i "Autogen Trening". Det er en avspenningsteknikk med visualisering av et indre, fredelig landskap. Denne teknikken hjelper kroppen til å slappe av, og tankelivet blir roligere. Dette begynte jeg å kombinere med bønn, og jeg "møtte" Jesus og hadde lange "samtaler" med ham. Det gjør jeg fortsatt, og jeg møter også engler (budbærere/hjelpere). Jeg snakket ikke med så mange om dette, fordi jeg visste at meditasjon ikke var anerkjent av mange kristne. Jeg hadde "himmelreiser" og "besøkte" min egen barndom, og det var til stor hjelp for meg, for på den måte fikk jeg bearbeidet mange vonde minner. Jeg var på en måte en "alternativ" kristen. Alt dette hendte før jeg traff Lysbærerne. Møtet med "Lysbærerne" "Legg ned alt!" Da Trondheim Kristne Senter ble lagt ned, ble vi spurt om å lede husgruppearbeidet i Betel. Men jeg kjente en uro, og dro på fjellet alene ei helg for å få klarhet i dette. Sent lørdag natt sa Gud: "Legg ned alt!" Jeg ba om å få flere detaljer, i det minste en klarhet i hva jeg skulle gjøre i stedet, men dette var alt jeg fikk vite. Jeg gikk til min pastor og sa: "Dessverre, men vi kan ikke ta på oss noen oppgaver i menigheten." Viktige møter Vinteren og våren gikk, uten at jeg fikk noen klarhet i dette. Til slutt (97) tok jeg kontakt med Jakob Winsnes, og spurte om han kunne tenke seg et samarbeid om noen møter på Støren. Det ble 4 møter den høsten. På disse møtene hadde vi ei lovsangsgruppe, og i den var Svein Erik Hellstrøm bassist. På oktobermøtet fortalte han oss om noen mennesker han hadde truffet, og som hadde tatt imot Jesus. Det han fortalte virket helt utrolig, og Jakob spurte om han fikk være med og treffe disse menneskene. Kommet hjem til Far På neste møte hadde de invitert sine nye venner. Vi ble straks glade i dem, og vi ble invitert til Trondheim for å møte dem. Men jeg hadde litt problemer med måten disse menneskene tenkte på. De snakket om medier og astrologi, New age og Transcendental meditasjon. De var svært annerledes enn det man forbinder med å være en kristen. Men en ting var sikkert: De fortalte begeistret om hvordan de hadde funnet Jesus som den eneste Veien til Gud, og hvor glade de var for at de ikke behøvde å streve i egne gjerninger mer for å bli elsket av Gud. De sa at de hadde "funnet hjem til Far". Jeg var forvirra. To nattlige budskap Jeg ble vekket tidlig en morgen av en stemme som sa: "Les 2. Krønikebok 15". Jeg tenkte: "Dette må være bare innbilning - det står da bare om kriger og elendighet der?" Men jeg tok min Bibel og leste i v.2: "....Søker dere ham, lar han dere finne ham; men går dere bort fra ham, vil han vende seg bort fra dere." Ingen søker Gud av seg selv (Rom.3.10), så når et menneske søker Gud, er det fordi Gud kaller på dette mennesket. Jeg forstod at mennesker i de alternative miljøene er søkende mennesker fordi Gud kaller på dem, og hvorfor skulle jeg da møte dem med skepsis og mistenke deres søken for å være falsk? 
Det var to uttrykk i verset som talte til meg. "Søker dere ham" og "går dere bort fra ham" Disse to uttrykkene beskriver retning, ikke ståsted. Se på figuren til venstre. Person A har ståsted nærmere korset enn person B. Men person A går bort fra korset, person B søker til korset. Hvem av dem er på rett vei? Jeg mener B! Dette skriftstedet og denne forsikringen om at søkingen etter Gud i alternative miljøer var fra Gud selv, fikk jeg i november / desember 1997, like etter jeg hadde møtt nyfrelse fra slike miljøer. Men det var mer jeg måtte ha klarhet i: hva skulle jeg gjøre med alle de merkelige tingene de trodde på? Svaret kom enkelt og klart. "Det er Den Hellige Ånd sin jobb å overbevise om synd. Ikke lat som du er Han, for det gjør du veldig dårlig!" OK, sa jeg til Gud. "Men da må du virkelig la meg se at du former dem!" Jeg behøvde ikke vente lenge. En etter en så jeg at Herren formet dem. De fant ut at "det" og "det" trengte de ikke lenger. Vi ba for ei spåkone en gang. Vi holdt rundt henne og ba at hun måtte få oppleve Jesu kjærlighet. Tårene rant nedover kinnene hennes mens hun utbrøt: "Tenk at jeg skulle få oppleve kjærlighet fra kristne!" Jeg tror vi kommer mye lenger med å gi kjærlighet, enn å fordømme folk! Måtte endre syn på et viktig punkt Våre nye venner fikk oss til å tenke over en del ting som vi har tatt for gitt. Den største og viktigste forandringen for meg, var synet på en del åndelige fenomener. Jeg hadde lært at alt av åndelig art som ikke ble bedrevet av kristne, var fra djevelen. Men jeg måtte snart innse at ting ikke er så enkle som så. Når Jesus sier at: "mange" skal komme til ham og si at de har profetert og gjort under i hans navn (Matt.7.22), skal han svare at han aldri har kjent dem! Men han benekter verken at det skjedde under, eller at kraften de anvendte var kraften i Hans navn. Da disiplene ville stanse noen som drev ut onde ånder i Jesu navn, sa Jesus at de ikke skulle stanse dem (Mark.9.38-40). Det kan altså være slik at mennesker som ikke har gitt sine liv til Jesus kan formidle Guds kraft. Det kan være at Gud har gitt dem gaver, men at de ikke har gitt seg selv til ham (Rom.11.29). Jeg sammenligner det med et vannrør. Hvis røret er urent, vil vannet som kommer ut være usunt eller giftig. Ikke fordi kilden var uren, men fordi det ble forurenset gjennom røret. Slik kan kraften være fra Gud, men bli uren fordi den går gjennom kanaler som ikke er rene. Jeg vet at dette er kontroversielt, men jeg har fått se at ikke alt det disse menneskene driver med er fra djevelen. Vi må huske at det er en alvorlig sak å påstå at den kraften som kommer fra Gud er fra djevelen. Jesus fikk ofte denne beskyldningen mot seg (Matt.12.24), og det var i den sammenheng han snakket om å synde mot Den Hellige Ånd (v.31). Dette ble så alvorlig for meg, at jeg er blitt mye mer varsom med å dømme ting som "svart" magi. Min oppgave i dette Jeg var med og bidrog med min bakgrunn som bibellærer og sjelesørger. Jeg tror også at jeg med min bakgrunn kan hjelpe kristne som ønsker å vite mer om dette. Dette har jeg fått være med på både i Norge, Danmark og Sverige, og jeg mailer med flere som skriver til meg og søker råd. Brudd med Lysbærerne i 2000 Til slutt må jeg si noen ord om mitt forhold til Lysbærerne i dag. Jeg brøt kontakten i oktober 2000. Det var kommet en del profetier og meninger som jeg stilte spørsmål ved. Jeg mente at profetiene måtte prøves. Da fikk jeg høre at jeg var stolt, ukjærlig, og ikke ville bøye meg for Gud. For meg ble dette et maktovergrep, og jeg brøt kontakten. Det kom også inn en del andre ting der som jeg ikke kunne stå for. Jeg tror Lysbærerne startet etter Guds vilje, men at de sporet av underveis. Men mye av det jeg lærte der står jeg fortsatt for, og er glad og takknemlig for det jeg fikk lære og erfare. (Husk: Alt tjener til det gode!) Jeg møter stadig mennesker med åndelige evner og erfaringer som jeg får anledning til å hjelpe, uten å dømme eller demonisere. Jeg opplever at noen er åpne for Jesus. Jeg går av og til i miljøer der andre kristne kanskje ikke går, men jeg skammer meg ikke over at noen kanskje vil kalle meg "Synderes venn"! I dag Den første tiden etter at vi gikk ut av statskirken var vanskelige. De andre kristne her i bygda var vel usikre på oss, så vi følte oss "uglesett". Men de kretsene vi gikk i gjennomgikk en modning, så vi også ble vel mer modne etter hvert. Samtidig ble åpenheten for de åndelige gavene også større innenfor etablerte kretser. Høsten 2002 begynte jeg å synge i mannskoret "Husfedrene" på Melhus. De tilhører det Lutherske miljøet, men jeg følte meg godt mottatt og akseptert. Så spurte vi om å få starte bønnemøter på misjonshuset her på Lundamo, og det fikk vi. Anne Sofie (kona mi) ble valgt inn i styret for misjonshuset og Normisjon (felles styre). Senere ble jeg også innvalgt for en periode, og nå bor vi som vaktmestere på Misjonshuset (2005). I tillegg samarbeider jeg med Hans Malum og Jesusnet om å lage programmer for Visjon Norge. Jeg er lydtekniker, og har utstyr for mangespors opptak. Se www.trosvitne.no Ellers har vi bønnemøter her hver tirsdag og dagtreff annenhver torsdag kl. 12. Jeg deltar også som voksenkontakt i ungdomsklubben som holdes her hver torsdag. Vi føler at kontakten med de kristne i bygda er god, og at vi i stor grad har fått satt i stand de veiene og muret igjen de revnene vi ble kalt til å gjøre i 1980. Første gang utgitt: 15.08.99 Skriv til meg: Sigbjørn Rønning (sigron@c2i.net) |